Spooky Week 2020 dag 2/7: Hold det for deg selv (lang novelle)

Vinduene er nesten ikke mulig å se gjennom lenger på grunn av alt blodet. Den evinnelige krafsingen vil ingen ende ta. Stønningen og de ordløse, sinte lydene har blitt en merkelig form for bakgrunnsstøy. Jeg trekker pusten dypt og ser meg over skulderen. De presser de råtne ansiktene mot glasset, prøver å bite oss. Jeg grøsser av tanken. Jeg har sett dem rive opp flere menneskekropper enn jeg liker å innrømme. Det renner ferskt blod fra munnene deres fra det siste mennesket de fikk satt tennene i.

Siden de er levende døde, har kroppene deres nådd forskjellige stadier i forråtnelsen. Noen ser helt vanlige ut, med unntak av de karakteristiske glassaktige, uttrykksløse øynene. Andre mangler et lem eller to og har flere organer på utsiden enn på innsiden.

Jeg vet ikke hva som er verst; å bli spist av dem eller å bli som dem. Jeg håper jeg slipper å oppleve noen av delene, men noen ganger dytter de oss såpass hardt at campingvogna vingler litt til den ene siden. Det er sikkert ikke lenge før de har kommet inn. Vi forholder oss rolige likevel.

Jeg kikker ned på Irma. Hun la hodet sitt mot skulderen min for noe som føles ut som flere timer siden. Ingen av oss har sagt noe etter det. Bankingen og drønnene fra det som skjer rundt oss, betyr ingenting lenger. Nederlaget er et usagt faktum. Kniven min og øksen hennes, ligger på gulvet under oss. Vi lot dem falle idet vi satte oss etter å ha kavet oss inn i den forlatte campingvogna. Jeg klarte akkurat å dra Irma inn etter meg før flere av de jævlene strakk seg etter oss. Vi har blokkert døra med den sparsommelige innredningen, men det er bare et tidsspørsmål før de ødelagte stolene og bordene brekker under det stadig økende presset fra utsiden.

Irma snufser lavt. Jeg trekker henne nærmere. Før ville jeg ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg ville få lov til å sitte ved siden av selveste Irma Flomberg, for ikke å nevne faktisk klemme rundt henne. Jeg tillater meg et halvhjertet smil. Om jeg bare hadde visst hvor vi kom til å ende opp, hadde jeg tatt mot til meg og pratet med henne tidligere. Jeg ville grepet fatt i henne og kysset henne midt i skolekorridoren, fortalt henne hvor betatt jeg alltid har vært av henne. Det er ingen som tviler på at hun er over meg på den sosiale rangstigen. Hun er skolens kuleste jente, men på en avslappet måte. Den dagen hun dukket opp med nesepiercing holdt jeg på å svime av. Hun er det nydeligste jeg noen gang har sett, og følelsene mine har ikke endret seg siden den gang.

Alt det virker bortkastet nå. Å fortelle henne noe som helst i denne situasjonen som ikke involverer tips om overlevelse, er unødvendig bruk av oksygen. Hvilken forskjell kommer det til å utgjøre nå uansett? Vi er alene og vi er få strakser unna å bli en del av den hjernedøde gjengen utenfor. Likevel..

«Irma?»

«Benny?»

Vi snakker helt likt, overdøver hverandre.

«Du først.»

«Nei, du,» insisterer Irma.

I livsfare og fortsatt høflige. Vi ler litt begge to.

Hun ser opp på meg og smiler skjevt, forventningsfullt. Jeg kjenner hjertet stoppe et lite sekund, som er både overraskende og irriterende på samme tid. At jeg klarer å føle noe annet enn redsel og oppgitthet, er nesten fascinerende. Jeg retter på brillene mine og drar en hånd keitete gjennom håret.

En av de udøde smeller hardt inn i taket over oss. Vi skvetter begge to og ser opp, selv om vi ikke kan se hva som skjer der. De har omringet oss på ordentlig nå. Flere sett med hender dras over vinduet bak oss. Det samler seg bare flere og flere der ute.

«Hva skulle du si?» presser Irma, ivrig etter en avledning.

Jeg møter blikket hennes igjen. Mitt eget speiler nok redselen jeg ser der. Men det er faktisk nå eller aldri. Jeg må få sagt det. Det er brått veldig viktig at hun får vite hva jeg føler. Tungen min er lammet og klarer ikke å forme et eneste ord, så jeg lar handling få si det jeg ikke klarer å uttrykke verbalt.

Jeg legger pekefingeren under haken hennes og vipper den opp. Jeg sikter meg inn på munnen hennes, lener meg fram og stålsetter meg for det første, og sikkert siste møtet mellom leppene våre.

Men til min store ulykke, trekker hun seg unna.

Skuffelsen er nok klar i ansiktet mitt fordi blikket hennes mykner opp og hun lar en hånd hvile mot kinnet mitt.

«Benny, jeg-»

En ny lyd entrer bildet, en lyd som er altoppslukende og unektelig.. menneskelig. Et skrik. Vi snur oss samtidig for å se ut gjennom glasset, som jeg først nå legger merke til at har fått lange, tynne sprekker løpende på kryss og tvers over seg. Ett kraftig sammenstøt til og vinduet ville vært historie. Likt som oss.

Det er mer bevegelse der ute nå. De udøde har begynt å fokusere på noe annet, noe jeg mistenker har noe å gjøre med skriket vi nettopp hørte. En etter en trekker de seg unna campingvogna og går mot dit lyden kom fra. Skrikene blir hyppigere. Er det noen som er i fare? De er i såfall veldig dumme; vet de ikke at monstrene tiltrekkes av lyd? Jeg setter meg med knærne i det slitte sofastoffet og speider etter lydkilden. Ut i fra tonen til skrikene, vil jeg gjette på at det er en jente som er noe eldre enn oss. Jeg er i konflikt med meg selv; enten kan jeg bare sitte og se på at enda et menneske blir spist levende eller så kan jeg gå ut dit og hjelpe.

Så kommer den umiskjennelige lyden av noe på hjul. Noe stort på hjul. Det er noen der ute. Overlevende. Jeg bøyer meg ned og finner kniven min før Irma får stoppet meg.

«Benny, nei! Ikke vær dum, det er altfor mange av dem,» roper hun desperat når hun ser meg skride bort til de improviserte hindrene foran døra.

«Ikke søren om jeg orker å se flere dø nå,» svarer jeg uten å se på henne.

«Og hva så med meg? Tror du jeg orker å se deg dø?»

Stemmen hennes sprekker på det siste ordet. Jeg er i ferd med å flytte en av de tre stolene vi fikk stablet på plass, men jeg gjennomfører det ikke. I stedet snurrer jeg rundt og ser en gråtkvalt Irma. På den flere ukers lange flukten vi har drevet med sammen, har jeg ikke sett henne gråte èn eneste gang. I starten gjorde det meg ukomfortabel, spesielt siden jeg gråt hele tiden de første dagene og det fikk meg til å føle meg mindre enn mandig da jeg gråt foran jenta jeg er forelska i. Men jeg aksepterte etter hvert det faktum at hun er typen som ikke viser når hun er trist.

Det kan jeg skrote fra lista nå. Tårene renner over og finner veien nedover ansiktet hennes.

«Det er min tur til å si noe, Benny,» hvisker Irma.

Jeg svelger. Jeg har blitt vandt til å få servert dårlige nyheter, sikkert enda mer enn folk flest. Hver dag er full av dritt, med få lyspunkter. Å faktisk overleve enda en dag i dette helvete, er en dårlig nyhet i seg selv.

«Ja?» sier jeg.

Men hun blir avbrutt før hun i det hele tatt rekker å åpne munnen. Noe dunker hardt inn i den ene veggen og vi blir kastet mot den andre siden. Jeg faller tungt i gulvet og Irma lander rett ved. Brått fyker døra opp og grufulle gurglelyder fyller det trange rommet. En udød kaver seg inn på noe som en gang var armer. Nå er de bare blodige slintrer. Det ene øyet er borte, sammen med begge beina. Tre-fire udøde følger etter, den ene mer høylytt og grusom enn den andre. De faller over hverandre i forsøket på å nå oss og biter ut i luften som livsfarlige fisker på land.

Jeg holder fortsatt kniven og begynner å svinge den mot det kravlende monsteret. Jeg treffer flere ganger, men den sakker ikke farten eller reagerer med smerte. Det er vel det som skjer når du er tom for ekte liv. Jeg kjører kniven inn i hulrommet der øyet dens egentlig skulle vært. Dette ser ut til å være mer effektfullt; den stopper opp og kaster på hodet, nesten med et forvirret uttrykk. Følgesvennene dens er på alle fire nå og en av dem har fått tak i den ene foten min. Jeg prøver å sparke den vekk, men da tar enda en tak i meg og begynner å dra meg bortover gulvet. Pulsen dunker i ørene og jeg hører meg selv rope ut.

Så er Irma der. Men ikke slik jeg hadde trodd. Hun kaster seg over de udøde med øksa si svingende som en galning. Hun hugger av det som måtte komme i veien, inkludert  hendene som akkurat holdt rundt foten min. Jeg følger storøyd med på jenta som har krysset grensen for hva som er trygg distanse for lenge siden. Hun virker mer ansvarsløs enn vanlig, nesten som om hun ikke har noe å tape.

Den kravlende udøde har visst ristet av seg forvirringen og prøver igjen å strekke seg etter meg. Denne gangen har jeg ikke kniven å beskytte meg med; den står fortsatt stikkende ut av det glefsende trynet dens. Irma er opptatt med å fekte vekk tre udøde alene så hun ser ikke hvordan denne kommer nærmere og nærmere meg. Jeg griper den rundt skuldrene i et forsøk på å holde den unna, men den er raskere og legger seg oppå meg med overraskende tyngde. Det lukter død og fordervelse fra den åpne munnen mens den fortsetter å prøve å ta en bit av ansiktet mitt.

Jeg rekker akkurat å få med meg at det kommer noen flere inn i campingvogna, men jeg ser ikke hvor mange før tankerekka mi blir avbrutt av en voldsom bevegelse. Så blir den ekle tingen over meg helt slapp. Jeg nøler ikke og dytter den unna med det samme den slutter å bevege seg. Hodet treffer gulvet før kroppen fordi det er kuttet rett av.

Jeg ser mot gapet der døra til campingvogna egentlig skulle vært. Et øyeblikk er tre par massive, svarte skinnstøvler det eneste jeg kan se. Når jeg flytter blikket oppover, ser jeg en høy jente akkompagnert med to mye større fyrer. Jenta står med en machete nonchalant hvilende over den ene skulderen. Det drypper ikke akkurat blod fra den, men noe som ligner. Den samme materien er i ferd med å renne ut av den nå hodeløse udøde ved siden av meg.

Den macheteholdende jenta løfter begge øyenbrynene mot meg og blåser opp kinnene før hun slipper ut luften i en lettet gest.

«Det var nære på, kompis. Nesten litt for nære. Bet den deg?» spør hun.

Irma og jeg ser på hverandre samtidig, nesten som for å spørre hverandre er det greit å svare? Vi har ikke sett et annet menneske på flere uker. Jeg legger merke til at de udøde hun slåss med, også mangler hodene sine. Hun har litt av den ekle massen deres i pannen.

Selv om jeg vet at den ikke fikk tak i meg, klapper jeg meg demonstrativt over brystet og hviler en hånd i nakken på let etter et bitt.

«Jeg.. jeg tror ikke det. Nei, jeg kjenner ingenting,» svarer jeg.

Jenta ser ut til å slappe litt av da og smiler stort mot oss.

«Det er bra. Kan aldri være for sikker. Jeg heter Maxie, forresten. Dette er Jacob og Oscar. Vi har klargjort veien for dere. Hvis dere da ikke vil henge dere på oss. Det er alltid plass til flere,» sier jenta som introduserte seg som Maxie.

Igjen ser jeg på Irma. Hun trekker nesten umerkbart på skuldrene. Jeg skjønner hva hun mener. Om vi fortsetter alene, kommer vi ikke til å vare stort lenger. Og det virker som disse folkene mener alvor; ikke nok med at Maxie har en machete, men de to fyrene har hver sin svære kølle med spiker. Maxie fortsetter:

«Vi planlegger å overleve denne greia. Og i mellomtida skal vi drepe alle som er eller er i ferd med å bli udøde. Ingen unntak. Bli med oss og kjemp litt til eller bli her og vent på at neste bølge med jævler finner dere. Det er opp til dere.»

Hun smiler skjevt og blunker til oss. Så snur hun og hopper ned fra campingvogna. Jacob og Oscar følger etter henne. En motor ruses igjen. Jeg skimter en stor grå truck utenfor.

Jeg gjør meg klar til å reise meg opp, prøver å ikke legge merke til den røde gørra jeg får på fingrene i forsøket.

«Benny, vent.»

Irma holder meg igjen. Jeg snur meg og ser spørrende på henne. Hun kan da ikke si at vi ikke skal følge etter dem; hun vet like godt som meg at vi er sjanseløse om vi fortsetter alene. Hun trekker pusten skjelvende og drar opp det ene buksebeinet til midt på leggen. Der, i perfekt kontrast mot den melkehvite huden, løper et halvmåneformet, blodig avtrykk fra en tanngard.

Jeg hører meg selv gispe høyt og jeg legger fort en hånd over munnen så jeg ikke skal lage mer lyd. Irma nikker fort og begynner å gråte igjen.

«Det var det jeg prøvde å fortelle deg i sted. Jeg ble bitt rett før vi kom inn i campingvogna. Så jeg kan ikke-»

Jeg kommer nærmere og klemmer henne til meg.

«Ikke si noe mer,» mumler jeg ned i håret hennes.

«Hva?»

«Hold det for deg selv. Vi kan ikke la dem vite det.»

Fra erfaring vet jeg at det kan ta opptil et døgn fra en person blir bitt til de gjøres om. Om det finnes en motgift, vet jeg ikke. Men det jeg vet er at Irma ikke skal bli igjen her. Og jeg skal ikke la disse menneskene drepe henne.

Jeg løfter kniven min opp fra gulvet og legger den på plass i slira som henger fra beltet mitt. Jeg trekker ned buksebeinet hennes så den dekker såret før jeg tar hånden hennes og drar henne med meg ut til våre nye følgesvenner og høye stabler med urørlige og oppkuttede udøde. Jeg sa jeg ikke orket å se flere dø, men det finnes unntak der det kan bli nødvendig.