Del 1/3: Støp jula inn (miniserie)

Jeg har ikke sagt et eneste ord siden Birgitte hentet meg. Hun har pratet nonstop hele turen, tilsynelatende uten å legge merke til stillheten min. Samme kan det være; jeg prøver ikke engang å late som jeg hører etter. Det eneste jeg klarer å fokusere på er veistripene som forsvinner under bilen i en voldsom fart og den mest klisjé tanken en tenåringsgutt kan ha:

Tenk om de ikke liker meg.

Jeg svelger, drar litt i kragen og drar hendene over dressjakken for å fjerne ikke-eksisterende rynker og støv. Det er første gangen jeg skal møte familien til Birgitte, en jente jeg har datet i litt over en måned. Det er i utgangspunktet stressende nok å møte familien til den nye kjæresten, men å måtte gjøre et godt førsteinntrykk i julesesongen av alle ting? Ekstra stressende. Jeg forbinder jul med uavbrutt familietid og interne aktiviteter, så det at jeg skal håndhilse på faren hennes og spise ribba til moren hennes og bli inspisert av granskende småsøsken i en så familieorientert høytid, gjør alt bare mye verre. Det ligger nesten i kortene at jeg skal innvies. Jeg drar i kragen igjen, varm i nakken.

En hånd ligger plutselig på låret mitt. Jeg kaster et kjapt blikk mot Birgitte, kjenner det rykke prøvende i munnviken. De snille øynene hennes og de blodrøde, smilende leppene kaster en livbøye til mitt indre drunknende jeg og jeg trekker pusten dypt for første gang siden jeg tråkket inn i de nypolerte lærskoene.

«Går det bra, Ulrik? Du ser blek ut,» sier hun. Hånden hennes er varm gjennom det stive buksestoffet. Jeg ler. Litt vel overdrevent, på grensen til brydd.

«Selvsagt. Skjortekragen er bare litt stram,» svarer jeg og klapper hånden hennes. Jeg håper hun ikke legger merke til hvor klam jeg er.

«Er du nervøs?» spør hun. Hun la nok merke til det, ja.

«Neida.»

«Vel, du trenger ikke være det i hvert fall. Både foreldrene og de tre småsøsknene mine gleder seg til å møte deg.»

Jeg ser på henne igjen. Det blonde håret ligger krøllete nedover skuldrene. Den tettsittende røde kjolen under kåpen matcher de fyldige leppene. Hun blunker lekent med de lange øyevippene og drar kløften nedover så det venstre brystet hennes popper ut av kjolen. Jeg svelger igjen, men denne gangen av helt andre grunner.

«Jeg er ikke nervøs,» bekrefter jeg, stødigere nå.

«Hvor mye galere kan familien til ei allerede så gal jente være?»

Hun ler, legger hånden litt lenger opp på låret mitt enn i sted og klemmer til to ganger.

—

Noen minutter senere parkerer vi utenfor et flott, hvitmalt hus. Innkjørselen er dekorert med blinkende lyslenker og fargerike kranser. På hustaket kan man spotte en julenisse som er på vei bort til pipa med en gavesekk på ryggen. Bak han står det et reinsdyrfølge fastspent til en slede. Den snødekte plenen har et svakt blått lys i seg av underliggende lamper, og et digert pyntet juletre står bak et nesten virkelighetsnært oppsett av den klassiske scenen med gjetere, vise menn og Jesusbarnet i krybben. De har virkelig ikke spart på stasen.

«Da vi tok til høyre i krysset, endte vi tilfeldigvis opp i Amerika?» spør jeg mens jeg ser fascinert rundt meg. Birgitte tar hånden min og drar meg mot inngangdøra.

«Pappa liker å pynte. Han tar den helt ut i jula,» svarer hun og åpner døra. Brått er jeg nede på jorda igjen når jeg hører knirket fra hengslene. Svetten er tilbake. Er det for sent å springe?

I gangen henger det kranser på veggene og bjeller surret rundt knaggene med jakker. Gjennom glasset i gangdøren, lyser det varmt og inviterende. En stor nisse står rett innenfor med et stort smil inne blant alt skjegget. Jeg rister på hodet for meg selv; de er virkelig en julefamilie. Birgitte har allerede tatt av seg kåpen og gått videre inn i huset.

«Jeg går inn i stuen, bare kom når du er klar,» sier hun og blunker. Jeg rekker ikke å protestere før hun forsvinner gjennom en stor buegang som jeg antar leder inn til stuen. Jeg henger fra meg ytterjakka og retter på dressjakka, klapper vekk ikke-eksisterende rynker i stoffet og tar et dypt innpust. Nå eller aldri; på tide å bli vurdert fra topp til tå.

Men idet jeg lukker gangdøra bak meg, åpner en annen seg like ved. Først er jeg ikke sikker på om det er det jeg hører siden det kommer munter bjelleklang og dype herrerøster fra et høytaleranlegg et sted, men jeg tviler ikke på det jeg ser.

En svart glip til en dør avslører akkurat at den beveget seg i det svake vindkastet som kommer etter å ha blitt åpnet. Døren er plassert under trappoppgangen, og da er den enten et skap – eller veien ned i kjelleren.

Jeg går bort for å lukke den, men noe hindrer døren i å treffe karmen. Jeg åpner den derfor på gløtt og kikker inn. Trapper. Altså ikke et garderobeskap.

«Hallo?» spør jeg ut i mørket. Stillhet. Jeg skal til å stenge den når jeg hører det knirke i trappen. Jeg myser ned i mørket. Noen står på det første trinnet der nede.

«Hvem er du?» hvisker personen.

«Jeg er Ulrik, kjæresten til Birgitte. Hvem er du?»

Et svakt gisp, så raske trinn mot meg. En hånd strekker seg ut i lyset og griper tak i armen min. Døren lukker seg bak oss og vi blir begge innhyllet i totalt mørke.

«Er du helt-» begynner jeg, men blir avbrutt med det samme.

«Hvordan kom du deg unna?» spør en hissig guttestemme. Det må være en av søsknene til Birgitte; hånden rundt armen min er veldig liten.

«Du er lillebroren til Birgitte, ikke sant? Hva er navnet ditt?» spør jeg oppå det rare spørsmålet hans.

«Emil. Og det er ikke søsteren min,» hvisker han. Han puster tungt og stemmen hans skjelver, som om han bare er sekunder fra å gråte. Eller kanskje han allerede gjør det?

«Er det ikke bedre å fortsette praten i lyset?» spør jeg mildt og leter etter håndtaket bak meg.

«Nei! Ikke gå ut der!» hviskeroper Emil. Han klamrer seg til meg og hindrer meg i å gjøre annet enn å stå som en blind pingvin siden han tvinger armene mine nedover siden med sine egne. Jeg ser ingenting og blir klemt av et gråtende barn på innsiden av en kjellerdør. Det var ikke slik jeg forestilte meg at møtet med Birgitte sin familie kom til å bli.

Jeg føler meg frem og legger en hånd på skulderen hans. Han venter ikke et sekund med å presse seg inntil meg og hulke lavt inn i magen min. Jeg venter litt før jeg tar tak i håndtaket og drar han ut.

«Nei! Hva er det du driver med?!» roper han når jeg lukker kjellerdøra bak oss. Nå når jeg kan se han, anslår jeg alderen hans til rundt 12 år. Og jeg ser også at han tviholder en bibel inntil brystet. Fra bindingen henger det et kors. Jeg rister på hodet, som for å normalisere det bisarre bildet av en nesten-tenåring som holder rundt en slik bok.

«Slutt å tulle, Emil. Det er ikke morsomt,» sier jeg. Jeg snur meg for å gå til stua, men Emil tar armen min igjen og prøver å stanse meg.

«Du forstår jo ingenting! Vi kan ikke-»

«Åh, så bra! Du fant Emil! Kom og sett dere så vi kan spise.»

Vi ser opp samtidig. Birgitte står ved bueinngangen med bestikk i hendene og en julenisselue på hodet. Hun smiler stort. Jeg skyver Emil unna og går mot henne. Jeg kjenner at han drar i meg, men jeg ignorerer han.

Vi går inn i stuen. Et overveldende virrvarr med grønt, rødt og gull er det som møter oss der. Lystig julemusikk spilles fra et eller annet sted. Det er varmt og koselig og noe lukter veldig godt. Det skinner praktisk talt fra hver eneste overflate der det er plass til pynt. En enorm peis spraker vennlig på motsatt side av der vi står, og over flammene henger det en svart kjele. Noe koker oppi der. Foran peisen står det et stort pådekket spisebord. På bordet står det oppstilt rett etter rett, og det jeg har gledet meg mest til; en stor saftig ribbe. Skjøvet inntil bordet sitter det tre personer. Jeg antar det er foreldrene som sitter med ryggen mot meg. På motsatt side sitter det en jente med en flette over den ene skulderen. Det er nok tvillingsøsteren til Emil. Jeg ser etter en barnestol, men finner ingen. Sa ikke Birgitte at hun hadde en babysøster også?

Birgitte går innover i rommet så hun står ved enden av langbordet.

«Alle sammen, dette er Ulrik. Nå håper jeg dere oppfører dere pent,» sier hun høytidelig. Så ser hun på meg og vinker meg til seg. Jeg slentrer bort til henne, plutselig nervøs igjen.

«Hei, hei,» sier jeg når jeg er kommet frem og vinker halvhjertet mot menneskene rundt bordet.

Men ingen svarer. Eller beveger seg. Faktisk så har verken foreldrene eller lillesøsteren leet seg eller vist noe slags tegn til å i det hele tatt ha lagt merke til at vi er her. De fortsetter å stirre stivt framfor seg, med hendene liggende på bordet og en nøytral mine i de stive ansiktene. Jeg senker øyenbrynene. Prøver de å spille et pek mot meg? Jeg klemmer Birgitte inntil meg og sier ned i nisselua hennes:

«Er det nå de skal hoppe opp og skremme meg?» Birgitte slår meg forsiktig i magen og rister leende på hodet.

«Å, nei da, de kommer nok ikke til å reise seg. Det er slik stearin fungerer,» sier hun og går unna meg for å stille seg ved siden av den ubevegelige lillesøsteren sin. Birgitte begynner å legge poteter og rødkål på tallerknene.

Stearin? Hva er det hun babler om? Hvis dette er et forsøk på å være morsom, så skjønner jeg ikke når eller om jeg skal le. Jeg ser fra det ene stirrende blikket til det andre. Ingen blunker eller rører så mye som en finger. De eneste bevegelsene i rommet er de dansende flammene i peisen og Birgitte som romsterer rundt på bordet.

Emil er ved siden min igjen. Han drar meg inntrengende i dressjakken. Jeg snur meg raskt og river den til meg.

«Emil, nå slutter du,» sier jeg strengt. Jeg er litt overrasket over at jeg klarer å si slikt til en unge jeg aldri har møtt før. Emil ser sint fra meg til Birgitte og peker mot henne med hevede øyebryn.

«Hvis du virkelig mener at alt er i orden, så burde du se hva kjæresten din driver med nå,» sier han. Jeg sukker og snur meg tilbake.

Birgitte har akkurat begynt å skjære i ribba. Jeg himler med øynene. Er det rart også nå? Men så skjer det noe som ikke hører sammen med resten av bildet; en høy pipelyd unnslipper kjøttstykket. Så begynner den sakte å falle sammen. Jeg følger storøyd med på at det før så tjukke baconet på toppen blir en del av den lysere delen på bunnen, helt til ribba ikke er mer enn en ballong som luften har gått ut av.

Birgitte slår seg i panna og ler, men det ser ut til at hun har glemt at hun har en gaffel i den hånden så hun treffer seg selv i tinningen med taggene. Gaffelen blir stående fast, men hun gjør ikke antydning til å legge merke til det. Jeg roper ut og kjenner haken falle i gulvet.

«Så klossete av meg; jeg hadde glemt at ribba bare var plastikk. Den var ment som pynt!» ler Birgitte. Blod begynner å sildre fra såret. Hun drar en hånd raskt over ansiktet. Den hvite pelskanten på nisselua blir rød.

«Vi kan bare bruke litt av pappa her. Han har ikke noe i mot det. Har du vel, pappa?»

Før jeg har klart å ta innover meg hva som skjer, har Birgitte brettet opp genseren til faren så armen er eksponert. Så finner hun frem en skarp kniv og begynner å skjære.

Den nervøse klumpen i magen jeg hadde for kvelden forandrer seg brått til smerte av ren frykt når jeg skjønner at hun faktisk ikke tullet med stearinen. Kaldsvetten angriper nakken og håndflatene mine, og pulsen dunker faretruende høyt i ørene. Tørr stearin knekker under vekten av kniven i hånden hennes, og snart har hun skjært av et langt stykke som er like mye hud som det er stearin. Under stykket, er det rødt kjøtt.

Birgitte ser opp på meg og blunker frenetisk for å få vekk blodet fra øyet. Emil klemmer rundt underarmen min. Jeg legger såvidt merke til det. Det eneste jeg både ser og hører er Birgitte som spør meg, som om det er det vanligste å spørre om i hele verden:

«Vil du ha dette sprøe laget med stearin på toppen eller det møre, tjukke kjøttet under?»