Svak stilk, vakker blomst (novelle)

Jeg skvetter til. Noe vekket meg. Det tar mange sekunder før den søvnige doggen trekker seg unna øynene og endelig lar omgivelsene gli inn i fokus. En avlang firkant har fanget en liten virkelighet like foran meg. Mennesker beveger seg der. Jeg følger forvirret med på at en av dem senker armen sin sakte, holdende i et svart, rykende objekt. En pistol. Det var et pistolskudd jeg hadde hørt. Og det var ikke virkelig en gang. Det kom fra fjernsynet.

Jeg gjesper stort og gnir meg i øynene med den ene hånden. Hvor lenge har jeg sovet? Jeg myser opp på hylla der klokka står, omringet av hvite porselensfigurer og takkekort med bunadskledde barnebarn. Umerkelig, men likevel nådeløst har klokka presset sekundene framover til å utgjøre to timer. Sukket mitt får den slitne kroppen til å gå opp og ned i en stor bølge. Kvart over ti. Det er kveld allerede. Jeg burde ha ligget i sengen min nå, men i stedet sitter jeg fremdeles i den grønne godstolen min. I søvnen har jeg falt mer og mer forover. Nå henger jeg praktisk talt med hodet mellom knærne og med rumpa balanserende helt ytterst på kanten. Ryggen protesterer høylytt når jeg prøver å rette den. Det er ingen overraskelse at leddene mine er stive og svake, men jeg kjenner likevel det kjente glimtet av irritasjon presse på når selv den minste bevegelse insisterer på å gjøre seg så vond å gjennomføre som mulig.

Jeg sitter helt i ro mens jeg venter på at smerten i ryggen skal gå over til den milde prikkingen jeg har lært å leve med. Jeg vender oppmerksomheten bort fra meg selv for å få prosessen til å gå fortere. På bordet ved siden av meg står blomstervasen med de døende rosene jeg fikk fra sønnen min sist gang han var her. Når var det, egentlig? I går? Sist uke? Den kjente panikkfølelsen av å ikke huske det som egentlig burde vært åpenbart, skaper et ubehagelig press i tinningene. Hukommelsen min er noe som virkelig har falmet med tiden. Mye likt svart-hvitt bildene av foreldre, besteforeldre og venner som henger på vegger og står på kommoder. Skuffer og skap flommer praktisk talt over av minner, men jeg blar aldri gjennom de tjukke albumene lenger. Frykten for at det skal dukke opp et ansikt jeg vet det er meningen jeg skal kjenne igjen – men ikke klarer – skremmer meg mer enn noe annet.

Jeg strekker ut armen og lar en finger gli sakte over et av de silkemyke blomsterhodene. Stilkene er ikke lenger sterke nok til å holde dem oppe, så de henger derfor tunge og visne ned mot bordplaten. Jeg burde vanne dem. Sløret av tåke og bomullsdottene i ørene forsvinner brått idet jeg setter meg dette målet. Jeg tar tak i armlenene igjen, fylt med en ny dose besluttsomhet. Men armene er ikke sterke nok. De skjelver noe voldsomt mens jeg sliter med å rette dem ut. Pusten blir høylytt. Tunga stikker ut i konsentrasjon. Jeg samler føttene under meg, helt inntil stolkanten. Men også de nekter å være samarbeidsvillige. De er bare dødvekt, noe som holder meg mer nede enn oppe.

Ryggen brenner bare mer og mer jo lenger jeg tvinger meg selv til å fortsette. Det er vått i den ene munnviken og oppjaget blod får det til å dunke i ørene, og jeg vet dermed at jeg har tapt. Følelsen av å bli sveket av min egen kropp får meg til å deise tilbake den lille avstanden jeg klarte å skape mellom meg og stolen. Jeg blir sittende nedslått og stirre på fjernsynet. Lenge. Underleppa begynner å skjelve. Sikten blir uklar igjen. Og selv om det er så ufattelig ergerlig å gjøre det, leter jeg etter alarm-knappen jeg har hengende rundt halsen. Når jeg endelig plasserer tommelen på den røde knotten og knuger alarmen inntil brystet, blir jeg nok en gang overrasket – og trist – over hvor tungt det er å trykke den inn. Å be om hjelp er noe jeg prøver å unngå, men noen ganger må jeg bare innse det uunngåelige og bite i det sure eplet.

Som jeg forresten ikke har klart på mange år siden både kjeven og tennene var de første til å stake ut veien av skuffelse som nå resten av kroppen har begynt å følge.

Jeg fortsetter å stirre ørkesløst på fjernsynet. Det er ingen vits i å forsøke å finne ut hva personene inni snakkeboksen sier eller gjør, for jeg kjenner allerede hvordan øyenlokkene begynner å glippe. Snart blir den endeløse bablingen bare hul bakgrunnsstøy, som om den kommer fra et annet rom. En trøtthet som har rotfestet seg dypt inni meg, trer straks fram. Og det tar ikke lang tid før jeg faller inn i det kjente mørke hullet – som jeg aldri rekker å sjekke om er trygt før jeg er borte og både rommet, fjernsynet og porselensfigurene blir spist opp av en usynlig, men sulten fiende. En jeg har kjempet i mot så lenge og så hardt, men som alltid vinner uansett.

***

«Olga?»

En pikestemme. Jeg skvetter til. Igjen. Har jeg sovnet en gang til? Jeg blunker og retter nakken for å se opp. Et ung jenteansikt omringet av korte, blonde krøller kommer snart til syne. De hvite tennene hennes stråler mot meg. Den blåe uniformen bærer løfter om hjelp.

«Skal du kanskje legge deg nå?» kommer det fra den andre siden av meg. Enda en ungjente, denne med langt brunt hår trukket vekk fra ansiktet i en hestehale. De er to nå. Før trengte jeg bare hjelp av èn, men jeg vet at det har blitt for lite nå. Jeg nikker, finner ikke stemmen min. Et mykt stykke papir blir presset mot munnen min. Det våte forsvinner.

Jentene stiller seg på hver side av meg og tar tak i hver sin arm. Rullatoren står for langt unna, vil jeg si. Men jeg klarer ikke. Det eneste jeg klarer å fokusere på er å holde balansen. Føttene vil ikke rikke seg, men sammen klarer de to jentene likevel å presse meg fremover. Langt nok til at jeg får tak i håndtakene til rullatoren. Med nesten komisk treghet, begynner de ustabile føttene, ikledd blåe Crocs, å subbe bortover gulvet. Fortsatt med en noe-og-tjue-år-gammel jente i hver arm. Om jeg faller, har de ikke sjans til å ta meg i mot. Å skille meg fra steder jeg sitter relativt trygt over til et annet sted, er en ekstremsport jeg synes blir skumlere for hver dag som går. Tunga stikker ut i konsentrasjon igjen, men denne gangen for å stenge ute det indre bildet av meg selv liggende ødelagt og langflat mens jentene står stive på stedet hvil. I en uniform som ikke blir annet enn en dårlig etterligning på noe en faktisk hjelpepleier bruker.

Vi kommer oss til badet på en eller annen måte og stopper foran toalettet. Først nå kjenner jeg hvor tung jeg er i baken. Og våt. Jentene setter meg ned på doskåla og venter til jeg har tisset før de får meg til å tråkke ut av den store, gule bleia og drar en ny oppover de skjelvende knærne og over rumpa. Jeg står nå, med hendene hardt knuget rundt håndtakene på rullatoren igjen. En rask ordveksling jentene imellom og den blonde jenta forsvinner fra grepet rundt armen min. Kulden angriper siden hun holdt i med det samme hun gir slipp. Panikken blåser opp i meg. Nå faller jeg, tenker jeg.

Blondinen går ut fra badet og bort til garderobeskapet på soverommet. Badet har to skyvedører; en som fører ut til stuen og en som går inn til soverommet. Begge står alltid åpne. Hva er vitsen med privatliv når man lever som dette? Jenta romsterer litt inni skapet før hun drar ut en ren bukse. Hun kommer tilbake og sammen får de på meg den nye buksa.

Så geleider de meg til vasken. Jeg løfter blikket for å se meg selv i speilet. Det gamle ansiktet der inne kan jeg ikke huske å ha vært med på å skape; det har skjedd helt uten mitt samtykke. Tiden er ubønnhørlig og presser oss alle fremover – ofte altfor tidlig.

«Jeg sa; hvor er tannbørsten din, Olga?» spør brunetten rett inn i øret mitt. Jeg ser på henne med senkede øyenbryn mens jeg prøver å forstå hva det er hun sa.

«I stua,» svarer jeg etter noen sekunder. De hadde bare pusset tennene mine der i går siden jeg ikke kom opp fra stolen.

Blondinen går ut fra badet og inn i stuen igjen. Hun finner straks tannbørsten, men stopper ved godstolen min. Jeg kan se hvordan hun vurderer tilstanden til de stakkars blomstene jeg syntes så synd på i sted. Med ett kjenner jeg på et voldsomt raseri og blir fristet til å rope at det bare er å kaste dem.

Men i stedet blir jeg stående med skjelvende hender i håndtakene og følge med på at jenta omhyggelig plukker av alle de tørre bladene for så og ta med vasen bort til vasken og fylle den med vann. Jenta kommer tilbake og griper den tomme siden min igjen.

«Sånn. De trengte bare litt hjelp,» sier hun, som om hun leste tankene jeg hadde om å bare kaste dem. Jeg ser spørrende på henne. Hun stryker meg over ryggen og smiler.

«Selv om stilken har begynt å takke for seg, er blomsten fremdeles veldig vakker,» fortsetter hun.

Jeg hører ordene krystallklart. Kraften i dem, skjærer gjennom de kroniske dottene jeg har i ørene og kaster et vindkast av energi gjennom hele kroppen. Føttene står brått mye stødigere. Så stødig at jeg slipper det høyre håndtaket og retter ut hånden mot den mørkhårede jenta og tannbørsten min, som har fått en hvit mark tannkrem på børstehårene.

«Vil du pusse tennene selv?» spør hun og ser ut som hun nøler. Noen rolige ord kommer fra blondinen og sekunder senere holder jeg tannbørsten.

Jeg ser ned på den. Å holde fast i noe, å få mulighet til å gjøre noe selv, tvinger tvilen og pessimismen ut av hodet mitt. Jeg skal klare dette, tenker jeg og løfter tannbørsten opp til munnen. Jeg blotter tennene til speilbildet mitt og begynner å pusse. Det går sakte i starten, men etterhvert som musklene vet hva de skal gjøre går det fortere. Munnen blir hvit. Det renner skum nedover haken. Ryggen skriker etter en pause og beina er straks tomme for støtte, men det betyr ingenting.

Det eneste av betydning, er den 85 år gamle damen i speilet som stolt følger med mens jeg pusser tennene.