Den eneste bevegelsen Ørjan tillater seg er den nesten ikke-eksisterende pustingen og den tilhørende hevingen og senkingen av den blodige t-skjorta. Klesstoffet klebrer seg til kroppen og det dunker i det livstruende stikket fra kniven. Likevel sitter han helt stille, selv om han er i en desperat kamp mot panikken. Han må ha hjelp. Så han kan hjelpe henne.
Mørket er totalt. Han lukker øynene og det utgjør ingen forskjell; han er blendet av en svart verden som har slukt han hel. Noe knirker rett ved han.
Et nesten hvitglødende lys farer over han idet døra til skapet han gjemmer seg i blir revet opp. Lyset tar over for mørket så brått at han ser prikker. Øynene som møter hans er fylt med en villskap han bare har sett hos medpasientene sine. Det skinner dunkelt i en kniv Ørjan gjenkjenner med det samme. Det skarpe bladet er rødt av blod. Hans blod. Det er da det går opp for han.
Han skal dø.
To timer tidligere
Miriam pakker alltid sekken sin med en voldsom skjødesløshet. Hun slenger bare bøkene oppi og bryr seg ikke om omslagene blir revet opp. Pennalet ender opp enten øverst eller nederst i denne bunken, gjerne med åpen glidelås så fargeblyanter og Hello Kitty-viskelær flyter rundt og lager morsomme lyder når hun løper. Om hun glemmer deler av lunsjen sin nederst i sekken, blir hun instruert av moren å tørke vekk levningene etter et sprengt yoghurtbeger eller den seige massen som utgjør en overmoden banan.
I dag er intet unntak. Idet læreren klapper i hendene og annonserer for klassen at timen er over, snubler nesten Miriam i sine egne føtter for å komme seg fortest mulig ut døra. Etter å ha brukt akkurat fem sekunder på å stappe mattebøkene ned blant sammenkrøllede løse ark, slenger hun sekken over skulderen. Det er påskeferie. Hvert ekstra sekund hun tilbringer innenfor klasserommets fire vegger, som er tapetsert med barnetegninger og huskeregler på rim, er enda et sekund bortkastet.
Miriam stopper ikke opp, men sakker farten en anelse når hun passerer vennene sine og ønsker dem god påske. Så beinflyr hun nedover den fortsatt tomme korridoren; hun er alltid først ut. Utgangsdøra er bare noen meter unna når hun hopper høyt av et voldsomt smell. Hun snur seg og ser at matboksen hennes har falt ut av den halvlukkede sekken. Miriam bøyer seg og langer ut etter plastikkbeholderen, men en fot skyter fram og tråkker på den. Hun ser opp på personen foten tilhører, og smiler stort.
***
Våren har tatt over for den ubestemmelige sesongen rett før som bare brakte med seg slaps og is. Nå er det grus, blå himmel og spirende liv som regjerer. Hele verden har blitt lysere og fargene enda klarere. Ørjan trekker pusten dypt og fyller lungene med den friske luften som fortsatt biter svakt fra seg. Han er fri. Snart skal han se dem igjen.
Han sitter på benken de avtalte å møtes ved. Psykologen hans var den som kjørte han hit. De klemte hverandre farvel og hun ønsket han lykke til videre. Rett før de skiltes spurte hun om han hadde med seg medisinen sin. Som forsikring for både seg selv og henne, klappet han på jakkelomma si og smilte forsiktig.
En bil kommer kjørende opp på siden av han. Bilmerket er kjent og han kjenner pulsen begynner å øke.
Vibeke. Kona hans. Skjønnheten hennes gjør han nesten svimmel. Hun har alltid vært slående vakker, men han hadde glemt nettopp hvor sterk effekt den har på han. Likevel er det ikke det han legger merke til først denne gangen. Hun har tårer i øynene og hun bryr seg ikke med å hilse på han. Selv om det er to år siden sist de så hverandre.
Hun kjører to hjul opp på fortauskanten og hopper ut av bilen, uten å skru av tenningen. Hun går rett bort til han og han reiser seg automatisk.
– Hva er det? Hva har skjedd? spør Ørjan og prøver å få tak i hendene hennes.
– Hun er borte, Ørjan. Noen kidnappet henne på skolen.
Han blunker flere ganger, forvirret over de første ordene han har hørt henne si på to år. Gleden over å endelig komme til dagen han har sett fram til så lenge, blir overskygget av tyngden denne ene setningen har.
– Hvordan er det mulig? Stod ikke du parkert rett utenfor? spør han, og kjenner allerede hvor høy pulsen har blitt.
– Du hører ikke hva jeg sier. Hun var fortsatt inne i bygningen; hun kom aldri ut.Vibeke drar en hånd gjennom håret, en gest han gjenkjenner og vet er et tegn på stress.
– Har du ringt politiet? spør Ørjan.
– Selvsagt har jeg det.
– Så hva gjør vi nå?
– De har allerede finkjemmet skolen og trenger ikke at vi forkludrer åstedet ytterligere. De sier det er best vi drar hjem og venter der i tilfelle hun dukker opp, sier Vibeke.
Underleppa hennes har begynt å skjelve. Selv om ordene er frarøvet all følelse og hun tviholder på beskjedene det er tydelig de har prakket på henne, ser han rett gjennom det. Han legger armene rundt kona si. Hun stivner, men synker til slutt inn i omfavnelsen. Mangelen på besøk og kontakt fordufter i denne ene enkle gesten.
Når de har satt seg i bilen prøver Ørjan gjentatte ganger å foreslå forskjellige måter de kan gå fram i en potensiell leteaksjon; de kan ikke bare sitte og ikke gjøre noe. Men Vibeke slår ned alt han sier. Politiet har sagt at de må la dem ta seg av letearbeidet. Ørjan smugler en tablett ut fra lomma si og svelger den tørt. Det føles malplassert å snakke om noe annet, så de faller inn i en vanskelig stillhet.
De parkerer i oppkjørselen til huset de har delt i ti år. Til tross for den bankende kvalmen over at datteren hans er borte, kjenner Ørjan en ufattelig lettelse når han ser de kjente brune husveggene og vedskjulet som fremdeles heller altfor mye til venstre. Ørjan skotter bort på Vibeke som går ved siden av han med blikket rettet mot bakken. Det virker som tiden har stått stille, på en eller annen bisarr måte.
Idet de går inn blir Ørjan var en ukjent lukt. Noe unektelig maskulint. Han rekker ikke å tenke ferdig tanken før han snur seg og ser rett inn i det forvirrede ansiktet til en helt fremmed mann.
Og ved siden av han, med en nysmurt brødskive med brunost i den ene hånden, står Miriam.
– Hei, vennen min. Are husket altså å hente deg på skolen denne gangen? spør Vibeke og rusker Miriam i håret.
Miriam svarer ikke. Han vedder på at ansiktet hans ligger i de samme forvirrede foldene som hennes gjør. Og, som om alt dette ikke var forvirrende nok, vender Vibeke seg mot inntrengeren og kysser han lett på munnen. Hun legger en arm rundt midjen hans og ser så på Ørjan med et sukkersøtt smil.
– Ørjan, dette er Are. Han er samboeren min. Are, det er Ørjan. Ektemannen min.
Ørjan svelger. Tiden har altså ikke stått fullt så stille likevel.
Mennene ser på hverandre som om de er to omvendte speilbilder; ulike på alle måter unntatt at de begge står fullstendig i ro. Så rynker Are pannen sakte og ser på Vibeke der hun fortsatt står og smiler, uberørt av hele situasjonen.
– Ektemannen din? Men.. men jeg trodde.. du sa at han var, stammer Are og ser ut til å bli mer og mer forvirret for hvert sekund.
Ørjan hadde gjort det samme, om han bare hadde funnet stemmen sin. Han nøyer seg med å stirre.
– Neida, han er ikke død. Han har bare vært tvangsinnlagt, sier Vibeke.
Are ser helt perpleks ut. Det virker som om han også hører dette for første gang, eller så er han en veldig god skuespiller. Vibeke slipper taket i Are og går ut på kjøkkenet. Ørjan gjenvinner endelig evnen til å snakke.
– Fant du på det med kidnappingen av Miriam? Og har du fortalt alle at jeg var død, inkludert denne fyren og min egen datter? Du er fullstendig sinnssvak! I realiteten er det du som burde ha blitt sjekket inn.
Vibeke kommer tilbake med begge hendene bak ryggen, selve bildet på uskyld. Så hever hun det ene øyenbrynet utfordrende.
– Jeg? Men det var jo ikke jeg som gjorde dette, sier Vibeke og, i en bevegelse som går for fort til at noen av dem rekker å reagerer, kjører hun en kniv inn i brystet på Are.
Are krøker seg sammen og lager en kvalt lyd langt bak i strupen. Det eneste som synes av kniven er skaftet. Are ender opp i knestående, så faller han om på gulvet. Vibeke legger den ene hånden over munnen sin og ser tilgjort sjokkert på ektemannen sin.
– Ørjan! Hvordan kunne du? utbryter hun.
Miriam har stilt seg bak Ørjan nå. Han holder henne fast så han er sikker på at han vet hvor han har henne.
– Din helvetes drittkjerring! Har det klikka fullstendig for deg? roper Ørjan, med vekslende blikk mellom Vibeke og Are, som har begynt å spytte blod.
De perfekte øyenbrynene til Vibeke går gradvis fra bekymrede streker til skadefro buer.
– Hva mener du? Det var du som knivstakk han, sier hun.
Så krysser hun armene og ler. Hele væremåten hennes er avslappet, hverdagslig.
– Det er ganske romantisk, egentlig, begynner hun.
– Ektemannen kommer hjem, til alles overraskelse, og finner ut at kona har gått videre med en annen. I frustrasjon går ektemannen løs på stedfordriveren sin for å gjøre krav på det han fortsatt mener er sitt. Litt av en historie, synes du ikke?
Ørjan stirrer vantro på Vibeke mens hun bøyer seg ned og griper rundt knivskaftet. Are roper ut i vill smerte når hun drar den ut. Ørjan vender seg mot Miriam og hvisker:
– Spring opp på rommet ditt og gjem deg godt. Vent til-
Men lengre kommer han ikke. En intens smerte starter brått i den venstre siden hans og jager opp og ned hele kroppen. Han skriker og ser nedover seg selv i skrekkslagen forvirring. Der, stikkende ut på samme måte som det hadde gjort på Are, er det blodige knivskaftet. Den fulle lengden av bladet gled lett gjennom skjorte og hud og har nå mast seg inn i det han antar er den ene nyren. Miriam hyler og forsvinner fra stua.
Knærne hans treffer gulvet og lager en ekkel lyd, men den smerten registrerer han ikke. Han legger hendene over og under skaftet og presser dem mot seg. Blodet renner mellom fingrene og synet gjør han svimmel. Vibeke lener seg ned og legger leppene nesten helt inntil øret hans.
– Og fordi kona skjønte at hun var nestemann, måtte hun forsvare seg selv, avslutter hun den fiktive historien sin og drar ut kniven i et nådeløst rykk.
Ørjan ser opp på kvinnen han har elsket over halve livet sitt. Men personen som ser tilbake er en fremmed. Han stavrer seg på beina og kaster seg inn i dørkarmen ut mot gangen for å holde seg oppreist. De våte hendene hans lager groteske versjoner av et barns fingermaling på de hvite veggene. Han halvt kravler, halvt åler seg oppover trappetrinnene. Han kommer seg inn på soverommet han pleide å dele med Vibeke, men som nå lukter sterkt av en annen manns parfyme. Med ikke annet enn håpløshet i det svinnende handlingsmønsteret sitt, åpner han døra til et av klesskapene og går inn. Der kollapser han bak rekken med dressene til Are.
Nåtid
Ørjan ser opp i det ville ansiktet som en gang viste så mye kjærlighet, men som nå bare tørster etter blod. Vibeke står over han med hånden hevet, klar til å gjøre slutt på alt. Ørjan rister på hodet og føler seg brutt ned på et nivå som all terapien og alle pillene aldri gjorde.
– Hvorfor? er det eneste oppsummerende spørsmålet som gir mening.
Vibeke legger hodet på skakke og smiler mens hun forteller.
– Du har alltid vært en nervøs fyr, Ørjan. Alt jeg trengte å gjøre var å legge et par spennende heksebrygg i kaffen din hver dag helt til du sa du begynte å føle deg dårlig. Det er utrolig hva man kan få tak i av piller og oppfølgende velvillighet til å forfalske dokumenter når man vet hvilke tråder man skal dra i. Eller nærmere bestemt; hvem sin pikk.
Ørjan kjenner kvalmen rulle i magen, men av andre grunner enn smerten. Hvordan kan han ha oversett dette? Hans elskede kone gjennom 12 år hadde fått både han og helsevesenet til å tro at han var gal og fått han låst inn på isolat etter at han våknet en dag uten minner om dagen før. Vibeke hadde grått og, med et begynnende blåmerke rundt det ene øyet, hadde hun anklaget Ørjan for å ha angrepet henne. Det var siste gang han så kona og datteren. Han møter blikket til kvinnen over seg. Den Vibeke han giftet seg med eksisterer ikke lenger. Om hun noen gang hadde gjort det.
En bevegelse i øyekroken fanger oppmerksomheten hans. Miriam titter fram fra bak døra. Ørjan rister så vidt på hodet mot henne, men Vibeke ser det og snur seg. Hun åpner munnen for å si noe til datteren – og Ørjan nøler ikke. Han kommer seg opp, får lett tak i kniven i det lille sekundet hun er distrahert og de faller sammen på gulvet, han over henne. Han stønner høyt av det smertefulle sammenstøtet. Det eneste som er klart er at denne kvinnen må ufarliggjøres.
Han setter seg opp, løfter hånden som holder kniven høyt over hodet og stikker den rett i hjertet hennes.
Rødfargen begynner å renne ut munnvikene hennes nesten med det samme. Blikket hennes blir tåkete og bevegelsene mindre. Til slutt blir hun liggende livløs under han.
Ørjan puster tungt mens han ser bort på Miriam. Knærne hennes skjelver.
– Hjelp pappa opp, jenta mi.
Hun nøler, men kommer snart bort og hjelper han så godt hun kan med sin barnlige styrke. Sammen går de ned trappa, han haltende og hun skjelvende.
På gulvet i stua er Are omringet av sitt eget blod på en slik måte at det ser ut som om han ligger på et mørkerødt og helt blankt teppe. Hendene er neddynket i det samme, men de holder ikke over såret i brystet lenger; de ligger slapt nedover sidene hans. Are ser opp når Ørjan og Miriam runder hjørnet. Ørjan er overrasket over at han fortsatt puster. Are prøver å svelge flere ganger før han åpner de blodige leppene.– Gi meg kniven, nærmest hulker han.
Ørjan gjør ingenting. Are trekker pusten med stor vanskelighet.
– Om jeg holder i den, vil det se ut som om det var jeg som drepte henne, fortsetter han.
Pannen til Ørjan glattes ut. Øynene til Are har begynt å rulle, men han setter seg halvt opp med den ene albuen i gulvet, løfter opp den andre armen og gjør en kom hit-bevegelse.
– Hvis ikke ender du opp i fengsel, og ut i fra det jeg har skjønt så har du fått nok av trange rom. I tillegg vil du gjøre Miriam så godt som foreldreløs. Bruk døden min til din fordel. Jeg er så lei meg. Jeg visste ikke..
Setningen forblir uferdig. Mens Ørjan biter seg hardt på innsiden av kinnet ser han ned på den klisne kniven. Are tilbyr han en utvei og en framtid med Miriam. Are hoster og Ørjan blunker som om han returnerer fra en transe.
– Finn en ny kniv på kjøkkenet. Stikk den inn på samme plass som Vibeke gjorde. Bare vær sikker på at du fullfører jobben og får det til å se ut som det eneste inngangssåret, sier Are.
– Hvorfor? spør Ørjan lavt.
Are smiler halvt til mannen han nettopp har utpekt som sin personlige bøddel, så sier han:
– Hvordan skal du ellers få det til å se ut som et forsvarsangrep?
Ørjan får en klump i halsen og prøver å formidle det han føler gjennom et betydningsfullt blikk. Han går så bort til Miriam, setter seg på huk og griper henne hardt i skuldrene.
– Jeg vet at det ikke er rettferdig mot deg, men det er veldig viktig at du må lyve når politiet spør om hva som skjedde her i dag. Skjønner du det, jenta mi? spør han innstendig.
Miriam sier ingenting, men nikker sakte to ganger. Hjertet hans knuser litt. Den lille jenta hans ser ut som om hun har blitt langt eldre enn de to små årene som har gått siden alt dette startet. Han forter seg ut på kjøkkenet og velger ut en kniv fra stativet ved vasken. Miriam følger varsomt med når Ørjan setter seg på kne ved siden av Are. Han er nøye med å ikke røre Are mens han lirker kniven med både Vibekes og Ares blod inn mellom de ubevegelige fingrene hans. Are griper kraftløst rundt den så blodet hans skjuler mest mulig av spor etter Ørjan.
– Se vekk, Miriam. Vi skal gå snart, sier Ørjan uten å se på henne.
I øyekroken kan han likevel se at hun gjør som hun blir fortalt. Ørjan søker blikket til Are, men det har nesten blitt glassklart. Han finner såret, plasserer den rene kniven i den vinkelen han mener den forrige gikk inn og begynner å skyve. Kroppen til Are rykker til og han sperrer opp øynene med et lydløst skrik på leppene. Så forsvinner siste rest av liv fra ansiktet hans og han blir slapp.
Idet Ørjan reiser seg og ser ned på den døde mannen, innbiller han seg nesten at blodet som omkranser hodet til Are har laget formen av et hjerte. Det samme hjertet som knuste da han skjønte at Vibeke hadde løyet for han hele tiden. Ørjan drar et erme under de våte øynene sine og går bort til Miriam. Hun prøver å snu seg, men han fører henne bestemt mot gangen, med et krampaktig grep over knivsåret sitt.
– Vent! Sekken min, utbryter Miriam så plutselig at han er på vakt med en gang.
Den henger på en knagg ved inngangsdøra. Hun plukker den ned og Ørjan følger gråtkvalt med mens hun drar glidelåsen møysommelig igjen. Når hun er ferdig ser hun opp på den skjelvende faren sin og griper hans utstrakte hånd.
Fridatales 