Frontlysene gir gjenskinn i den våte asfalten. Den mørke veggen av trær rager høyt opp mot himmelen på begge sider av veien. De er som ugjennomtrengelige gardiner som skjermer for skogen. Eller kanskje de skjermer skogen for det som skjer på veien?
Det er fortsatt mange timer til soloppgang i følge klokken på dashbordet. Petter ser søvnig fra de digitale tallene der og ut gjennom frontruta igjen. Tomlene trommer mot rattet i takt med den lave musikken fra radioen. Hadde lyden vært litt høyere, ville han ikke vært så trøtt. Men snorkingen fra Jonas i passasjersetet hindrer han fra å røre volumknappen. Den sovende vennen ligger i en unaturlig vinkel med halve ansiktet presset mot vinduet. Pusten hans lager regelmessige sirkler av dogg mot glasset, noe Petter forestiller seg er tomme snakkebobler.
Han sukker tungt før han blunker hardt og ruller på de stive skuldrene. Utsikten hans består hovedsakelig av en endeløs og stupmørk perspektivtegning. Den konstante kjedsomheten av at ingenting forandrer seg – unntatt kilometertelleren – er søvndyssende. Han skotter misunnelig bort på Jonas. Han sover tungt, og fristelsen til å gjøre et eller annet tull med han bare vokser og vokser.
Akkurat da Petter lener seg smilende over Jonas for å finne fram den svarte tusjen i hanskerommet, begynner det å vibrere i buksa hans. Petter bykser tilbake i setet sitt og holder pusten i et halvt sekund før han skjønner at det er mobilen hans som ringer. Han prøver å fiske den frem fra lomma uten å ta blikket vekk fra veien. Når han endelig får den opp, blir han midlertidig blendet av det sterke lyset. Ukjent nummer. Uansett hvem det er som ringer så betyr det i det minste litt selskap, så han aksepterer anropet.
«Hallo?» sier han inn i telefonen, og prøver å prate så lavt han kan uten å vekke Jonas.
«Hei, Petter. Det er Julie,» svarer den kjente jentestemmen i den andre enden.
«Julie? Litt sent for småprat, eller?» spør han.
Julie ler stille. Petter føler seg brått våken. Det hadde vært mer logisk om hun ringte Jonas egentlig; det var han hun pratet med om denne hytteturen og Petter ble invitert via Jonas. Hun vet heller ikke at de har byttet på å være sjåfør så hun kan umulig vite at Jonas er den som ligger som et slakt.
«Kanskje, men jeg ville egentlig bare vite hvor du er.»
«Da er vi to; jeg har ikke den fjerneste anelse. Jeg følger bare hovedveien så rett fram som mulig og prøver å ikke sovne.»
Jonas grynter og får en liten nyve i pannen, men han legger seg bare bedre til rette og er like borte som før.
«Hva mener du med ‘du’, forresten? Jeg og Jonas kjører sammen,» fortsetter Petter til Julie i den andre enden.
Svaret hennes drukner i et virvar av forstyrrende, hakkede lyder. Petter presser mobilen mot øret for å fange opp de få ordene som slipper gjennom, men skjønner straks at det er nytteløst å få noen sammenheng av de halve setningene.
«Jeg kan ikke høre deg. Det må være dårlig signal,» sier han og avbryter henne tydeligvis.
«Hallo? Petter? Jonas er-»
Den så vidt hørbare stemmen hennes blir plutselig erstattet av en rekke harde pip. Samtalen ble brutt. Han trykker seg rask inn i anropsloggen og skal til å ringe tilbake, men i stedet låser han mobilen og legger den i lomma. Signalet kan umulig ha blitt bedre på fem sekunder.
Musikken fra stereoanlegget blir igjen hans eneste selskap i nattens mulm og mørke. Han gjesper stort. For en idiotisk idé å reise så sent, det hadde han sagt til Jonas igjen og igjen da vennen hans brått stod på døra og krevde at de dro med det samme. Planen var egentlig å reise ettermiddagen etter. Petter hadde stønnet oppgitt ved tanken på å begynne å pakke og stresse, men Jonas hadde overbevist han.
Tenk på alle jentene som skal dit og på hvor lite sengeplass det er i hytta. De vil be på sine knær om å få sove i campingbilen vår. Og jeg vet om en ting eller to til de kan gjøre mens de allerede er på kne, hadde han sagt og smilt skjelmsk.
Petter hadde ristet på hodet, men dyttet lekent vennen sin i skulderen og satte seg inn i campingbilen Jonas hadde lånt av foreldrene. Nå, etter flere timer i stillhet og med en sovende forræder ved siden av seg, kjenner han på angeren. Og nervøsiteten. Det er en stor jentegjeng som skal feste hele helga og han og Jonas er – så vidt han vet – de eneste guttene. Det vil bli hans første ordentlige fest og han trenger en pep-talk før de ankommer åstedet.
Petter kjenner hvordan øynene glipper og noen ganger går det flere sekunder før han klarer å presse dem opp igjen. Om veien ikke var så bein hadde de endt i grøfta flere ganger. Det er på tide å bytte plass. Han skal til å lange ut etter Jonas og riste han våken idet det vibrerer i lomma igjen. Han tar ut mobilen og kjenner igjen nummeret fra tidligere.
«Hei, Julie. Dekningen her er helt elendig. Hva var det du sa i sted?» sier han.
«Jeg ble bare forvirret over det du sa om Jonas. At dere kjører sammen,» svarer hun.
I bakgrunnen hører han lyden av latter og høy musikk. Festen ser ikke ut til å nærme seg noe sluttpunkt med det første.
«Ja, han er er et flott reisefølge. Han har ikke gjort annet enn å sove siden vi startet,» sier Petter.
«Det er det jeg ikke forstår. Jonas sitter fem meter unna meg. Han er her.»
Petter rynker pannen. Han kjenner ikke Julie godt nok til at de kan spøke med hverandre, men akkurat den spøken var ikke særlig god.
«Jaså? Kan jeg få prate med han? Kanskje din Jonas er mer snakkesalig enn min,» sier Petter.
Julie svarer ikke, men lyden endrer seg og en annen hånd griper tydeligvis rundt mobilen.
«Hei, kompis! Jeg prøvde å ringe deg tidligere, men jeg fikk ikke noe svar.»
Det er Jonas. Han snøvler, tydelig påvirket, men det er utvilsomt Jonas. Petter svelger og ser til siden. Jonas sover fortsatt. Han har flyttet seg så bakhodet hviler i rommet mellom vinduet og hodestøtten. Munnen er halvåpen og en lett surklelyd høres fra svelget hans mens han puster tungt. Det er åpenbart at denne versjonen av Jonas ikke er i stand til å holde i gang en telefonsamtale, men den hikkende personen i den andre enden forkludrer bildet av den sovende vennen hans.
«Petter? Er du der eller mistet vi deg igjen?» spør Jonas i øret hans.
Forsiktig flytter Petter foten fra gassen til bremsen og lar automaten gire han ned. Verden begynner å gli saktere forbi utenfor.
«Jeg er her,» svarer Petter lavt, men han føler seg ikke helt til stede.
Pulsen har begynt å pumpe varmt gjennom kroppen og Petter strever mer og mer med å fokusere på noe som helst. Jonas – ingen av dem – virker til å la seg merke ved det. Jonas på telefonen ler av noe Petter ikke er en del av og kremter så for å virke litt mer edru.
«Bra. Nei, greia er at Julie har avlyst hytteturen til fordel for fest hjemme hos seg selv. Som sagt har jeg prøvd å få tak i deg, men tenkte det kanskje var noe galt med mobilen min. Hvorfor er du på tur alene midt på natta, egentlig?»
Fartsstripene går fra å minne om et gult rullebånd til å bli klart avskilte stiplede linjer. Rett før bilen stopper helt skyter en bevegelse inn i sidesynet på høyre side og Petter hviner høyt. Bevegelsen han så var armen til Jonas som skøyt ut og grep om skulderen hans. Hardt.
Jonas sin stemme møter han fra to steder da; fra telefonen der han spør hva som er galt og fra passasjersetet der den sovende skikkelsen endelig er våken. Han sier lavt:
«Legg på, Petter.»
Petter snur sakte på hodet helt til han ser på denne ukjente, denne farlige personen, som tar telefonen fra han og kutter av Jonas midt i en setning.
Selv om stemmen er helt lik Jonas sin, er det noe med ansiktet som virker.. uferdig. Som om noen har prøvd å tegne vennen hans etter hukommelsen, men glemt viktige detaljer som arret han har i øyenbrynet og måten hele munnen hans heller til venstre når han smiler. Alt dette gikk Petter hus forbi i all hasten om å komme seg fortest mulig på veien. Han hadde ikke tatt seg tid til å studere ansiktet til Jonas.
Men det har han nå. Og nå ser han at dette ikke er Jonas. Det er en dårlig kopi.
I de forvirrende sekundene etter denne avsløringen vet ikke hjernen til Petter hva han skal fokusere på. Blikket hans dras til slutt mot noe som minner om et sår i den ene tinningen til Jonas-kopien. Men det er ikke verken ferskt eller størknet blod der. I stedet virker det som om selve huden hans har sprukket opp og at han innvendig ikke er mer enn svart masse. Kantene rundt sprekken minner om ødelagt gummi.
Jonas-kopien blunker først med det ene øyet, så følger det andre et halvt sekund etter. Som på en dukke. Og fortsetter med stemmen som nå har fått en merkbart dypere tone:
«Fortsett å kjøre, gutt. Vi har en privat fest vi må rekke.»
Fridatales 