Det første datteren og svigersønnen la merke til da de kom på besøk, var gebisset på nattbordet og de runde brillene fulle av fingermerker som lå like ved. Begge deler var uvanlige funn. Else forlot aldri huset uten tenner eller syn. De konkluderte raskt med at noe ikke stemte og satte i gang et kaotisk søk. Først ble naboene spurt, spesielt de hun var mest sammen med. Pernille, som også var gammel enke og bodde rett over gaten, ble helt fra seg da hun fikk spørsmålet om hun visste hvor Else kunne ha tatt veien. Pernille så på dem med våte øyne og lepper som aldri rørte hverandre på grunn av den konstante skjelvingen. Hun hadde hvisket, nesten uhørbart:
«Hun klarte det. Hun må ha gjort det riktig.»
Derfor ble søket raskt forstørret og det umiddelbare området utenfor ble finkjemmet. Det Pernille hadde fortalt ble også videre gransket. Hva hadde hun ment? Datteren til Else prøvde å spørre ut morens venninne, men hun ble umulig å snakke til etter å ha lirket ut av seg noen knappe svar. Hun var for oppskaket til å ta til seg verken spørsmål eller teen som ble lagd til henne. Datteren dro derfor med seg ektemannen tilbake til morens hus der de ringte politiet og forklarte situasjonen.
«Er dere sikre på at hun ikke er på et dagsenter eller liknende?» hadde politiet spurt, med en tone som bare kunne tolkes som oppgitt.
Det var de; de hadde allerede forhørt seg. Politimannen sa de ikke kunne melde en person savnet enda, men datteren lot han ikke fullføre før hun avbrøt han. De visste jo ikke hvor lenge hun hadde vært savnet; sist gang hun var hos moren var en uke siden og hun hadde lirket ut av Pernille at venninnen ikke hadde sett Else på over to dager.
Ektemannen forsøkte å trøste kona si, men det var nytteløst. Det var ikke tid til å sørge og la politiet ta det fra her. Hun var allerede i bilen klar til å lete på alle mulige steder hun kunne tenke seg at moren kunne oppholde seg. Matbutikken, frisøren, fotpleieren, kirkegården der hun besøkte sin avdøde mann. Men det var ikke spor etter Else noe sted. Datteren ringte også taxiselskapet moren alltid brukte, men de hadde ikke fått noen telefon fra henne på lenge.
Kvelden kom og moren var fortsatt som sunket i jorden. I stedet for å legge seg eller la Pernille få sove, dro datteren til morens venninne og fortsatte utspørringen. Det lå mer bak ordene enn hun ville gi inntrykk for. Det var klart at Pernille følte at hun hadde forsnakket seg og prøvde, med lite hell, å glatte over utspillet sitt tidligere på dagen. Til slutt, da klokken bikket tre på natten og de begge var utslitte, fikk Pernille et nedslått uttrykk i det hjerteformede ansiktet. Hun dro en hånd over pannen, lukket øynene mens stillheten falt rundt dem.
«Vi har… pratet med noen. Noen som sa de kunne hjelpe oss.»
Datteren ventet noen sekunder på at Pernille skulle fortsette. Da hun ikke gjorde det kunne hun ikke holde ute desperasjonen fra stemmen sin da hun presset henne videre. Pernille nikket bare forsiktig.
«Det er et halvt år siden jeg mistet min Harald, og du vet jo at det bare er noen uker siden faren din døde. Vel, for tre dager siden, mens vi la ferske kranser på gravstøttene, kom det en svartkledd mann bort til oss. Han var urovekkende hvit i ansiktet og med første øyekast tenkte vi begge at han var narkoman. Men idet han ektefølt viste sin dypeste medfølelse for tapene våre, kom vi i snakk.»
Pernille trakk pusten dypt før hun fortsatte. Datteren kunne ikke annet enn å stirre på henne, med iskalde hender flettet hardt i hverandre.
«Han sa at han visste hvor vondt det var å miste noen og at han ville dele kunnskapen sin om hvordan vi kunne få dem tilbake. Når jeg sier det høyt nå, så vet jeg at det høres helt absurd ut. Men i øyeblikk der man er overveldet av sorg, så høres selv den villeste idé helt briljant ut. Kort fortalt handlet det om en byttehandel, men han sa at det ikke var noe vi ville savne. Han ville at da vi la oss den kvelden, så skulle vi legge fram to sanser på nattbordet. I Else sitt tilfelle var det gebiss og briller, i mitt tilfelle var det en nesespray og mitt eget brillepar. Etter det skulle vi messe en kort strofe tre ganger for så å legge oss med lyset på. Jeg glemte den siste delen så jeg slo det automatisk av. Morgenen etter forbannet jeg meg selv på grunn av forglemmelsen, men visste ikke hva jeg hadde forventet uansett. Jeg tok turen bort til Else for å høre om hun hadde gjennomført det ordentlig, men hun var ikke der. Og siden har jeg ikke sett henne.»
Bestefarklokken i hjørnet var lenge den eneste lyden i den mørklagte stua. Datteren spratt plutselig opp fra sofaen og sa at hun ikke kan tro at Pernille hadde kastet bort livsviktig tid på å fortelle slike skrøner. Og hvorfor hadde hun ikke meldt Else savnet med det samme? Skjønte hun ikke at dette var spøken til en syk mann som bare ønsket å skape falske forhåpninger? Skulle liksom tingene som moren la fram få faren hennes til å komme tilbake? Takket være dumskapen deres hadde hun nå mistet begge foreldrene sine. Hvis moren var blitt såpass dement at hun trodde på det denne mannen hadde fortalt, var datteren redd for at hun hadde gått ut alene og ikke funnet veien hjem før hun mest sannsynlig hadde frosset i hjel et eller annet sted.
Datteren lot ikke Pernille forklare mer; hun stormet ut av huset, sprang over gata og inn i morens hus. Ektemannen hadde dratt hjem for flere timer siden. Bra. Hun trengte tid alene.
Hun pustet overfladisk flere i flere minutter før hun klarte å roe seg ned. Sinnet gikk gradvis over til sorg. Forståelse. Etter flere søvnløse netter der hun sørget over faren, var hun nå sikker på at hun aldri kom til å sove igjen. Hun gikk inn i stua, tente lampen over kommoden fylt med alle familiebildene, og begynte umiddelbart å stable dem sammen. Hun visste ikke hvorfor det føltes så pressende, men hun måtte rydde vekk alle de kjente ansiktene. Hun orket ikke at de så på henne. Datteren stoppet når hun la hånden på et bilde av henne som barn sammen med foreldrene. De holdt henne på hver sin skulder og smilte bredt til kameraet. Bakgrunnen viste parken de alltid tok søndagsturen sin gjennom og brune flekker rundt munnen hennes indikerte at hun akkurat hadde fullført en sjokoladeis. Hun svelget, strøk fingrene over det støvete bildeglasset.
Ringeklokka kimet fra gangen og gikk gjennom marg og bein der hun stod som forsteinet foran kommoden. Så slappet hun av. Det var nok bare Pernille som hadde fulgt etter, med en unnskyldning som aldri kunne lappe over skaden som var skjedd. Om moren ble funnet eller ikke.
Datteren forsvant i retning utgangsdøra, klar til å smelle den i det tryglende ansiktet til den gamle damen – men idet hun åpnet opp og fikk se den som faktisk stod der, var det som om noen helte en bøtte iskaldt vann over hele henne.
Der, kledd i dressen han ble begravet i for nøyaktig 17 dager siden, stod hennes døde far.
Datteren skjønte det da. Kort fortalt handlet det om en byttehandel, men han sa at det ikke var noe vi ville savne. Det var det mannen hadde sagt. Hvordan kunne moren savne noe hvis det var henne selv det var snakk om?
Faren hennes smilte stort og hvite larver rant ut mellom tennene og ut gjennom de råtnende leppene.
«Hei, vennen min.»
Fridatales 