Har du tannlegeskrekk? Ikke? Vel, da er du en av de heldige og lykkelig uvitende. Om du ikke grøsser når du kjenner lukten av noe ubehagelig sterilt, betyr det at din virkelighet er mye bedre enn min. Jeg kommer nok aldri til være innen en mils omkrets fra noe som minner om mint igjen. Ikke tannkrem en gang. Ikke at det gjør så mye; det er ikke mange tennene igjen å snakke om.
Uansett hvilken formening du har når det gjelder tannlegebesøk, vil jeg gjerne dele min med deg. I form av hendelsen i går som førte til at jeg ligger på sykehus i dag. Bare vær tålmodig med meg.
Pleierne må innom nå og da for å bytte de blodige bandasjene.
I går
Det er i slike stunder jeg ønsker jeg kunne sove på offentlig transport. Bussen sjangler av gårde i 30 sekunders-intervaller før den stanser på neste stopp rett bortenfor det forrige. Turen blir lett dobbelt så lang på denne måten, spesielt siden vi er fanget midt i morgentrafikken. Jeg gjesper, trøtt som bare det, men søvnen innhenter meg ikke. Hodet mitt er presset mot det kalde glasset og jeg sitter god og varm inne i min største kåpe. Alle forutsetninger er der. Likevel klarer ikke hjernen min å slappe av nok til å la seg selv bli lullet inn i en behagelig tilstand av bevisstløshet, til tross for den søvndyssende bevegelsen til bussen.
Jeg ser på sidepassasjeren min uten å bevege hode, bare ved å flytte blikket så langt det lar seg gjøre. Det er en ung jente, kanskje studentalder. Hun har øretelefonene i og øynene klistret til mobilskjermen. Hun ser ikke trøtt ut. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke liker henne. En rask områdesveip av de resterende passasjerene fører til den samme slutningen jeg tok om jenta en centimeter unna.
De røde digitale tallene over hodene våre forteller oss at klokka er 07:34. Det er under en halvtime til tannlegetimen min, men jeg kommer akkurat til å rekke det i denne farten. Sånn er det å bo i byen, men ikke i byen.
Tiden snegler seg av gårde. Jeg holder på å duppe av flere ganger, men blir avbrutt igjen og igjen av en rask iling med adrenalin som synger gjennom meg. Kroppen plent nekter å la meg få fred. Jeg gir opp og følger jenta ved siden av meg sitt eksempel. Resten av turen bruker jeg til å scrolle formålsløst.
Når jeg går av bussen sju minutter på åtte trekker jeg den kalde morgenluften dypt ned i lungene. Det vekker meg litt. Foran meg står det en bygning formet som en L. Den ene delen er en matbutikk og den andre er en privatklinikk for lege- og tannlegebesøk. Jeg trekker pusten en gang til. Jeg har ikke direkte tannlegeskrekk, men jeg kan tenke meg hundre andre ting jeg heller vil gjøre enn å være her akkurat nå. Men jeg skyver selvsagt opp døra inn til privatklinikken og går opp i andre etasje. Det er første gang jeg er hos denne tannlegen siden den forrige pensjonerte seg, så jeg håper jeg slipper å måtte å gå gjennom en lang rekke personlighetsspørsmål før vi kan starte.
Det er ingen andre på venterommet. Mitt eneste selskap er en liten svart dab-radio der et eller annet morgenteam prøver å vekke befolkningen med en påtatt munterhet som får meg til å rulle med øynene. Noen alvorlige toner markerer nyhetssendingen og før jeg hører første sak, åpner døra seg der det fortsatt står navnet på min forrige tannlege. Noe de ikke har hatt tid til å endre enda sikkert. Jeg forventer å se Jeanette, den blide tannlegeassistenten som alltid har jobbet her, men kvinnen som stikker ut hodet er ukjent. Ny tannlege, ny assistent, antar jeg.
«Irma Olsen?» spør hun.
Stemmen er kort og kald. Ikke velkommende i det hele tatt. Jeg løfter det ene øyenbrynet mot henne. Jeg vet det er tidlig, men hvor er den vennlige innstillingen? Det ser ut som om denne kvinnen aldri har smilt en dag i sitt liv. Det lyseblonde håret er trukket bakover i en så stram hestehale at ikke et eneste hårstrå våger å stikke ut. Hun stirrer nærmest hull gjennom meg fra bak de tjukke brilleglassene, som forstørrer de lysende grønne øynene. Øgle, tenker jeg.
«Morn,» svarer jeg, like kort, og reiser meg.
Jeg følger etter henne inn i det jeg i det minste trodde kom til å være kjente lokaler, men hele fløyen har visst fått en grundig oppussing. Jeg rynker pannen mens jeg prøver å tenke tilbake til sist gang jeg var her. Det kan ikke være mer enn toppen en måned siden – sånn er det når man har tannregulering og må på sjekk titt og ofte – så jeg kan ikke la være å vise overraskelse over den raske endringen. Skranken er fjernet og erstattet med et enormt glassmonter. Jeg sakker farten idet vi passerer det. Forskjellige beholdere med grumsete innhold står plassert på tilfeldige plasser der inne. I flere av dem er det ting som dupper like ved overflaten mens i andre ligger det noe helt på bunnen. Jeg rekker ikke å finne ut hva hva det er jeg ser på fordi den nye assistenten griper meg plutselig rundt håndleddet. Jeg skvetter.
«Denne veien. Han liker ikke å vente,» sier hun, fortsatt like bryskt.
Jeg river til meg hånden og smekker med tunga mot ganen.
«Vel, jeg håper han i hvert fall har folkeskikk – i motsetning til visse andre,» spytter jeg.
Til min overraskelse sender hun meg et lite smil som svar. En uro, lik den som nektet å la meg sove på bussen, skyller over meg. Hun snur simpelthen på hælen og fortsetter bortover den trange korridoren. Jeg venter noen sekunder før jeg følger etter, ser tilbake på monteret, og bestemmer meg for å studere det på veien ut. Da skal jeg av prinsipp ikke bry meg om den frekke øgla vil ha meg til å kjappe meg.
Døra i enden er åpen. Assistenten står rett ved inngangen og viser meg inn med en utstrekt arm. Jeg møter ikke blikket hennes mens jeg går forbi henne og inn i rommet. Jeg blir igjen overrasket av det som møter meg, men bare fordi jeg forventet at alt skulle være annerledes her også. Det eneste jeg biter meg merke i er at tannlegestolen har blitt skiftet ut til en i grønt skinn. I tillegg er ikke den hvitkledde ryggen til mannen borte i hjørnet en jeg kjenner igjen. Han fikler med noe som lager metalliske lyder og snur seg fortsatt ikke. Til å være en som ikke liker å vente så liker han visst å bruke tiden til andre.
Jeg skal til å kremte for å annonsere ankomsten min, men i samme øyeblikk spinner han rundt og ser meg rett i øynene. Jeg tar et halvt skritt bakover av intensiteten som møter meg der. I likhet med assistenten hans er det nesten som om det gjemmer seg et lys bak øyeeplene hans. Han ser likevel mye eldre ut enn den forrige tannlegen min – og han pensjonerte seg. Så jeg lurer halvveis på hvor lang tid det vil ta før denne blir skiftet ut. Jeg vedder på at det ikke er snakk om særlig lenge om man skal dømme han ut i fra den rynkete huden og det grånende håret.
Uten et ord strekker han ut armen. Jeg tolker dette som en gest på at jeg skal sette meg. Jeg tar av meg kåpa, henger den på stumtjeneren rett ved døra og går mot stolen. Men mannen stuper fram og tar tak i hånda mi med sin utstrakte. Jeg gir fra meg et høylytt gisp og min første reaksjon er å hoppe unna. Han legger den andre hånda over min også og rister den overraskende hardt.
«Så hyggelig å se et så ungt fjes,» sier han.
Jeg blir stående og stirre på han mens hendene våre fortsatt er ubehagelig linket sammen. Hva er det meningen at man skal svare til noe sånt? Jeg kjenner den ene munnviken min kruse seg til noe som minner om et smil.
«I lige måde,» svarer jeg bare.
Han ler høyt og klapper hånda mi før han endelig slipper meg. Jeg ler litt brydd, men slapper mer av. Assistenten kommer inn og lukker døra bak seg. Hun går bort til der tannlegen nettopp stod og fortsetter der han slapp med den metalliske klirringen. Tannlegen selv smiler til meg og viser til stolen med sikkerhet denne gangen. Jeg setter meg og blir øyeblikkelig var kulden som nærmest radierer fra skinnet under meg. Mens han smekker på seg et par engangshansker, setter tannlegen seg ned ved siden av meg på den lille runde stolen med hjul.
«Hvordan står det til med tanngarden i dag?» spør han.
Jeg trekker på skuldrene.
«Helt greit. Reguleringa er litt stram, men det er jeg vandt med.»
Tannlegen nikker. Han har funnet fram et munnbind og halve ansiktet hans forsvinner bak det. Det virker som han gransker meg nøye før han sier noe mer.
«Hva med stramme reimer? Er du vandt med det?»
Uroen gjenoppstår. Jeg blir så perpleks at jeg virkelig ikke vet hva jeg skal si denne gangen. Jeg åpner og lukker munnen et par ganger, så finner jeg stemmen min og hører selv hvor krass den er.
«Hva faen slags spørsmål er det?»
De stirrende øynene hans glimter til og et merkbart skifte i luften får det til å gå kaldt gjennom meg. Mitt indre faresignal begynner å lyse rødt og jeg vet at jeg er i trøbbel i det øyeblikket assistenten stiller seg ved siden av tannlegen med brettet av ting hun har forberedt.
Ingen av redskapene der ligner det minste på skrapen og boret jeg er vandt med. Flere av dem har skarpe tagger og det er klart at det er en som er ment til å holde noe åpent.
Jeg ser fra brettet opp til kvinnen. Hun har også tatt på seg munnbind, som isolerer øynene såpass at de nesten ser makabert store ut. Hun setter brettet på skyvebordet som står ut fra tannlegestolen. Jeg er i ferd med å reise meg nå. Dette er jeg ikke med på, uansett hva slags syk lek de leker med sine nye pasienter.
Men jeg er ikke rask nok.
Fortere enn jeg kunne forestilt meg har tannlegen grepet rundt armen min og hektet den i en reim jeg ikke la merke til som lå gjemt rett rundt hjørnet på stolen. Assistenten dukker opp fra ingen steds og dytter skulderen min hardt ned på motsatt side så jeg igjen er tilbake i stolen. Jeg hører hvordan ropene mine går fra forvirrede til desperate på bare noen sekunder. Selv om hun er liten, er hun overraskende sterk og den andre armen min er straks like fastspent som den andre.
«Hva er det dere gjør?!»
Ingen av dem bryr seg med å svare. De tar tak i en fot hver og fester dem også, selv om jeg sparker og kjemper i mot alt jeg klarer. Brettet med de skumle apparatene smeller i gulvet med et voldsomt leven. Når de anser meg som uskadeliggjort, setter tannlegen seg tilbake på stolen sin og assistenten stiller seg pliktoppfyllende på den andre siden av meg. Tannlegen nikker ned mot rotet som ble resultatet av kampen. Hun bøyer seg og begynner å samle sammen de glinsende løftene om smerte.
Jeg fortsetter å rope av mine lungers fulle kraft. Det må da være noen andre i bygget, de deler jo tross alt plass med legekontoret, men jo mer jeg skriker jo mindre blir håpet. Midt i et skrik legger tannlegen en hanskekledd hånd over munnen min. Jeg prøver å bite han, men han klemmer bare hardere og lyden av de hjelpeløse skrikene mine blir dempet. Med den andre hånden strekker han seg etter den avlange lampen festet til tannlegestolen og retter den direkte over hodet mitt. Jeg blir blendet og dermed tvunget til å myse for å fortsatt kunne følge med på det som skjer.
«Mennesker får to sett med tenner,» begynner tannlegen mens jeg fortsetter å riste på hodet for å få vekk hånden hans.
Assistenten hans har satt brettet tilbake på plass og tannlegen setter opp en tenkende mine mens han lar blikket sveipe over samlingen med verktøy som blinker i det sterke lyset.
«Først kommer melketennene, som faller ut mens vi enda er små, så kommer tennene det er ment at vi skal leve med resten av livet. Det er her vi kommer inn.»
Han plukker opp noe som minner om en slags tang, men enden er fullført med flere små skarpe brodder. Det må være en hybrid mellom et medisinsk redskap og en biffkniv. Jeg rister på hodet med en nyvunnet besluttsomhet og kjenner tårene renne ned forbi tinningene mine. Tannlegen stiller seg i veien for det sterke lyset og ser meg rett i øynene. Jeg prøver å be om nåde, men det eneste som kommer ut er en serie ordløse hvin.
«Bare slapp av. Det vil ikke gjøre vondt lenge. Ikke etter du har blitt bevisstløs, i hvert fall.»
Han slipper endelig grepet og jeg er fri til å skrike igjen – noe jeg gjør i gutturale gulp. Assistenten stiller seg bak hodet mitt og det kalde stoffet av enda en reim blir strammet over den svette panna mi. Hun drar i alt hun kan og hodet mitt slutter å slenge rundt i et siste hysterisk forsøk på å slippe unna. All bevegelse er frarøvet. Jeg begynner å hulke. Ordløse kommandoer mellom torturistene over meg fører til at assistenten plukker opp klemmen som åpenbart skal brukes til å åpne munnen min. Hun setter den brutalt på tvers i munnen min, så langt ned at jeg brekker meg, og skrur den så jeg er nødt til å gape til kjeven protesterer. Jeg hyler nå, men de har meg akkurat der de vil ha meg.
Når den grusomme sølvgjenstanden til tannlegen lukker seg rundt den bakerste jekselen min, kjenner jeg hvordan den graver seg ned i tannkjøttet rundt og tvinger røtter og til slutt bein til å gi etter. Øynene ruller bak i skallen min. Smerten er som et forferdelig vakuum som sentreres rundt den stakkars tanna som straks er løsrevet. Idet den gir etter, begynner en ny type smerte. Tannreguleringa brekker av og et helt år med retting av de skjeve tennene mine går tapt. Jeg kjenner varm væske samle seg bak i svelget. Jeg prøver å bli kvitt blodet, men mer og mer renner bakover jo flere tenner som forsvinner. Når den fjerde tanna er ute, blir det blendende lyset over meg gradvis erstattet med et krypende mørke.
Det siste jeg ser før jeg slukner er to par lysende øyne og en tang som holder min egen blodige tann.
Nåtid
Komplett mørke har vært en velsignelse. Jeg har omfavnet bevisstløsheten de sterke smertestillende har tilbudt. På dette punktet ønsker jeg egentlig bare at jeg var død. Eller det er mer riktig å si at jeg skulle ønske jeg var død før jeg i det hele tatt tråkket over dørterskelen til det tannlegekontoret.
Jeg ble funnet sent på kvelden – fremdeles fastspent, men flyttet til gulvet i hjørnet. Jeg så nok svært appetittvekkende ut der jeg lå kveilet sammen i bevisstløs smerte med mitt ødelagte ansikt. Jeg har blitt fortalt at det var en tilfeldig kveldsrunde gjort av vaktmesteren som reddet meg. Han fortalte at det ikke var en operasjonell praksis her lenger, men at han fremdeles sjekket at alt av systemer var i orden nå og da. Jeg har rukket å tenke på hva som kan ha skjedd med forgjengeren til den nye tannlegen, men jo mer jeg tenker på det jo verre blir det. Det ble nemlig aldri meldt noe sted at han pensjonerte seg; det ble visst bare antatt.
Du håper sikkert at de ikke fjernet alt jeg eier av tenner. Neida, jeg har fremdeles igjen litt under halvparten. Der var jeg heldig, gitt. Huden min sprakk i begge munnvikene, mest sannsynlig på grunn av at de prøvde å åpne munnen like vidt som på en krokodille, så jeg har sydd fem sting på hver side. Det er derfor hodet mitt så å si er innkapslet i bandasje. Jeg har aldri følt meg mer lik en mumie i hele mitt liv – som er en setning jeg aldri trodde jeg skulle si.
Du håper sikkert også at tanntorturisten og den helvetes øglekvinnen ble fengslet og er nå forhåpentligvis sendt til et land som tillater dødsstraff. Men begge to var sporløst forsvunnet innen politiet kom seg dit. Den grusomme tannlegestolen var borte også. Det eneste som stod igjen, som kunne støtte historien min om det jeg hadde sett og opplevd, var glassmonteret. Hvorfor de valgte å la dette stå igjen, er noe som kommer til å plage meg til min siste dag. Innholdet der skal bli undersøkt, men jeg kan allerede fortelle hva som ligger i de motbydelige glassene.
Jeg skal vedde mine resterende tenner på at de utrevne tennene mine flyter i lake i et av dem.
Fridatales 