Hvem var det? Hvem kan ha gjort det? Det hele ble mørkt før jeg rakk å finne det ut. Smerten eksisterte ikke da, men det gjør den nå. Var det noen jeg kjente? Uendeligheten ligger foran meg, tom for svar og full av spørsmål. En tråd med uformelige minner spinner foran meg hele tiden, ting jeg ikke klarer å stedfeste eller begrunne. Alt bare er. Det virker ikke som om jeg har full tilgang til det som en gang utgjorde hele meg. Bare deler, og selv disse er uklare.
Verden er grå nå. Ingenting er i fokus. Det er som å gå uten briller når man har veldig dårlig syn. Jeg vet ikke hvor jeg er. Det er egentlig veldig få ting jeg vet med sikkerhet. Det første er at noen tok livet mitt. Nøyaktig hvem kan jeg ikke svare på. Dette vet jeg vil hjemsøke meg til.. når? Og kan et spøkelse være hjemsøkt selv? Her kan jeg heller ikke svare.
Noen ganger føles det ut som om jeg er nummeret unna å oppnå forståelse. Et menneske som går forbi meg er lett å henge seg på selv om jeg ikke kan se annet enn svarte silhuetter. Jeg klamrer meg til denne følelsen hver gang jeg kjenner noen nærme seg. De stopper alltid opp da, værer ut i luften. Det får meg til å føle meg nesten levende, som om det jeg gjør blir lagt merke til og har en eller annen påvirkning i den virkelige verden jeg har blitt halvveis forvist fra. Det tolker jeg som en positiv følelse. Og jeg fylles mer og mer for hver gang jeg hekter meg til noen.
Alt jeg kan ta fra etterlivet og snu til min fordel, gir meg noe som kan minne om tilfredshet. Fordi det er når jeg griper tak i energien til et passerende menneske at jeg kan lese sinnstilstanden deres og suge det til meg. Å ta inn menneskelige følelser regelmessig gir meg små glimt av det jeg en gang følte selv, og jeg merker hvordan styrken på mine mentale briller blir sterkere og sterkere. Gråfargen blir stadig lysere og jeg vet at tilstedeværelsen min vokser.
Grunnen til at jeg gjør dette er uvisst for meg. Kanskje jeg håper at det kan hjelpe meg med å finne ut hvem det var som sendte meg hit, og om det var med overlegg eller bare en ren ulykke.
En ny skikkelse kommer mot meg. Verden har klarnet såpass nå at jeg kan skille mellom maskuline og feminine trekk og jeg beslutter at dette er en mann. Jeg gjør meg klar til å hekte meg fast og stjele til meg litt mer kraft. Men jo nærmere personen kommer, desto klarere blir det at denne energien er annerledes enn det jeg har sett før. Den er nesten hvitglødende og vibrerer på en urovekkende måte. Jeg rører så vidt ved den og slipper taket nesten med det samme. Sensasjonen er overveldende. Noe skraper mot veggen som skiller meg fra hukommelse og håndterbare følelser. Så er det som om en murstein smuldrer vekk og lar en rekke tidligere ukjente inntrykk fosse inn.
Det er han.
Mannen som drepte meg.
En lunte tennes dypt inne i meg og sprer seg utover hele essensen som utgjør den kroppløse versjonen av meg. Sinne. Jeg har funnet sinne.
Kanskje jeg snart får oppleve nettopp hvordan en hevngjerrig ånd opererer – som vil si at han vil det også.
Fridatales 