Jeg sukker hardt mens jeg endevender sofaputer og roter i potteplanter. Den lille djevelen. Andrea har gjemt mobilen min – igjen. Hun må ha rukket å gjøre det rett før jeg plukket henne opp – veldig i mot hennes vilje på det tidspunktet – og marsjerte opp trappene for å putte henne i seng. Det tok godt over tjue minutter med halvhjertet høytlesning, løfter om godteri etter barnehagen og en to akts forestilling med teddybjørnen og enhjørningen før hun endelig falt i søvn. Det er vissheten om at jeg er nødt til å gå gjennom alt sammen på nytt om jeg vekker henne og krever at hun skal finne mobilen min som stopper meg fra å gjøre nettopp det.
Nå har det gått en time siden jeg lukket døra på rommet til datteren min og jeg er fortsatt mobilløs. Jeg slenger meg i sofaen, bryr meg ikke med å rette på putene som ligger hulter til bulter både ved siden av meg og på gulvet. Kjeven min er så stram i mitt – så vidt beherskede – sinne at jeg må konsentrere meg for å få ansiktsmusklene til å slappe av. Hver gang jeg har konfrontert henne med bortgjemmingen – noe som er vanskelig å gjøre med en fire-åring – har hun blånektet. Og selv om det kanskje er tullete så tror jeg på henne. Det er noe med den dype fornærmelsen i det lille barneansiktet som ikke kan tolkes som annet enn ærlighet. Hun er ikke gamle jenta. Det er fortsatt for tidlig å være en førsteklasses skuespiller.
Jeg drar en hånd sakte gjennom hestehalen, trekker pusten inn gjennom nesa og blåser den ut munnen. Situasjonen med den forsvunnede telefonen har oppstått fire ganger den siste måneden. Alltid på kveldstid og alltid rett etter Andrea har lagt seg. Og siden det bare er oss to i huset er det jo ingen tvil om hvem den skyldige er, men det er noe som føles.. rart. Jeg klarer ikke å frikjenne datteren min totalt, selv om jeg ender opp med å skylde på meg selv. Den dukker opp først morgenen etter, på en eller annen bisarr plass jeg ikke kan begripe at hverken jeg eller Andrea kan ha lagt den. Sist gang fant jeg den på øverste hylle i vinskapet, noe som er rent komisk fordi jeg ikke har smakt alkohol på over ett år, så hvordan det kan ha gått for seg er fortsatt et mysterium.
Jeg kontemplerer å gi opp, slått av et barns tåpelige lek, og bare fylle den endelig rolige stua med den monotone overfladiske siden av TV-verden med et eller annet realityprogram. Det er da jeg hører det, mens jeg strekker meg etter fjernkontrollen. En kjent vibrasjon, akkompagnert med en enda kjentere lyd får meg til å stilne. Jeg værer ut i rommet i noen sekunder, så skjønner jeg hva det er. Mobilen min. Den ringer. Jeg lokaliserer den til rett over hodet mitt, som vil si Andrea sitt rom.
Den første reaksjonen min er irritasjon. For en løgnhals. Selvsagt har Andrea tatt den med seg og forlagt den inne hos seg selv. Kanskje hun ikke husker det en gang, eller kanskje hun faktisk er en førsteklasses skuespiller. Det kan hende denne avsløringen rører ved den voksende samvittigheten hennes og gir henne en anledning til å innrømme sine gjentatte små hærverk. Likevel kan jeg ikke la være å gruble over de tilfeldige og vanskelige plassene mobilen alltid ender opp på. Står hun opp midt på natta, i komplett ninjamodus, og stabler seg opp på stoler og bord for å rekke til?
Uansett reiser jeg meg og tar trappa i fire store sprang. Hun må ha våknet av ringelyden så det gjør nok ikke noe fra eller til om jeg bidrar til støyet.
Jeg åpner døra inn til barneværelset uten å la fjæra gli lydløst opp og ned. Lyden kløyver stillheten i to og jeg har beskyldningen klar på tungen, men mangelen på bevegelse og reaksjon der inne gjør at jeg velger mine neste bevegelser med omhu. Andrea er ikke våken – på mystisk vis. Lysstrimen fra gangen skyller over den lille kroppen som ligger bevisstløs i senga der inne, med dyna i en komplisert knute rundt midjen som hun har klart å sparke på seg og et fredfullt uttrykk i ansiktet. Jeg smiler. Hun har et sterkt sovehjerte. Det arvet hun fra faren sin; jeg våkner lett som bare det og sover sjeldent særlig dypt. Slik er det når man bor alene i et stort hus med den lille datteren sin. Hjernen jobber overtid hele tiden. Derfor har jeg vanskelig for å tro at hun har klart fire suksessfulle og totalt lydløse gjemselsoperasjoner på nattestid.
Det overrasker meg at hun ikke har våknet. Ringelyden er mye høyere nå som jeg er i samme rom som mobilen. Lysspillet under senga forteller meg at det er der den har forvillet seg. Jeg sniker jeg meg innover i rommet på tåballene. Hun våkner kanskje ikke av mobilbråket, men jeg skal banne på at om jeg tråkker på en knirkende gulvplanke vil hun umiddelbart slåes på. Hva en sovende hjerne velger å reagere på er merkelig selektivt.
Med et siste blikk på Andrea som fortsatt puster tungt, kommer jeg helt bort til senga og lar knærne mine møte gulvet. Jeg bøyer meg ned og strekker samtidig ut armen, klar for å gjenopprette stillheten.
Jeg kaster meg bakover med et høyt hvin. Jeg skumper borti det lille lekekjøkkenet på veien og fargerike visper og stekespader i plast stemmer i støyen som allerede herjer.
Andrea rynker ikke på nesa en gang.
Fingrene mine møtte på noe i sin leten etter mobilen under senga. Noe nesten.. skjellete. Noe som gjorde meg slimete. Jeg løfter hånden min inn i lyset fra korridoren. Svart, nesten oljeliknende substans skinner fra fingertuppene.
Jeg svelger og ser bort til senga igjen. I samme øyeblikk slutter det å ringe. Men rett før mørket tar over der, får jeg øye på en uformelig masse som kveiler seg sammen rundt mobilen. Store øyne med vertikale pupiller er fiksert på meg. Det glimter i noe hvitt og vått.
Tenner.
Som bestilt åpner Andrea øynene idet rommet blir stille. Jeg fortsetter å speide etter dette ukjente som har tatt seg inn til datteren min og som nå har tatt mørket til hjelp og forsvunnet inn i det. Men det er der fremdeles. Jeg kan føle blikket dets på kroppen der det iakttar meg. Venter.
Andrea gnir seg i det ene øyet og gjesper stort mens hun setter seg klumsete opp i senga. Hun ser meg til slutt og setter opp et undrende uttrykk før hun spør:
«Fant du mobilen din, mamma?»
Fridatales 