Jeg knipser lett på sprøyta så den tyktflytende, sølvfargede væsken løser seg litt opp. Innsiden av albuen min er allerede eksponert og klar for stikket. Det er ikke en flik med hud der som ikke har blitt punktert av sprøytespisser; hele området er rødt og hissig og det verker som et brannsår man aldri unnslipper.
Med vante bevegelser vinkler jeg sprøyta så nåla synker inn i armen min. Jeg biter tennene hardt sammen og trykker inn stempelet. Seig masse tvinger seg inn i blodåren, som må jobbe overtid for å klare å ta i mot det jeg skyter inn. Effekten er ikke umiddelbar, men det er sensasjonen.
Jeg lukker øynene og presser ryggen mot den tynne skilleveggen i båsen jeg har låst meg inn i. Den tomme sprøyta faller i gulvet med et metallisk klirr. Jeg griper rundt håndleddet på armen jeg nettopp injiserte stoffet i og begynner å massere punktet der pulsen nå dunker som besatt. Dette har jeg funnet ut er en måte å oppmuntre blodet til å gå fortere på, og da går prosessen litt raskere.
Jeg åpner ikke øynene mens dette pågår og prøver å ikke lage en lyd mens kroppen skriker ut i smerte. Det er like vanskelig som det alltid har vært; alle cellene mine er i ferd med å brytes ned i en enorm fart. Selv om jeg har gjort dette langt flere ganger enn jeg kan telle, klarer jeg ikke å holde tilbake små hikst og en og annen rykning.
Når det blir for mye og øynene forsvinner bak i hodet og mørklegger verden, setter jeg meg ned på dolokket med hodet mellom beina. Lungene snurper seg sammen og vrenger seg nesten som et vått klesplagg. Oksygenet unnslipper meg og jeg gaper som en strandet fisk. Et ubehagelig knekk høres idet nakken min brekker og jeg faller sammen. Død.
Med et voldsomt innpust våkner jeg til live igjen. Hele seansen tar ikke mer enn 45 sekunder – jeg har tatt tiden så jeg vet alltid hvor mye tid jeg må beregne – men når den siste bølgen med endring forsvinner inn i horisonten, er jeg helt rolig. Det er som å slå av en bryter. Jeg retter meg opp, trekker pusten dypt inn gjennom nye lunger og plukker opp sprøyta. Jeg tar på beskyttelsen over spissen og legger alt i innerlomma på dressjakka. Med sterke føtter som bærer vekten av meg lett som ingenting, reiser jeg meg og ruller prøvende på armen. Det strammer litt over huden som prøver å leges i albuekroken, men det er den eneste smerten som gjenstår.
Jeg låser opp dodøra og går bort til raden med speil og vasker. Mannen som ser rett på meg der er betydelig friskere enn mannen som først kom inn hit. Rynkene i ansiktet er glattet ut, det tynnende salt-og-pepper håret er igjen fyldig og kastanjebrunt og hendene er ikke lenger tørre og rue. Nå er det en hel måned til neste gang.
Men det betyr ikke at jeg kan slappe av for det.
Jeg retter på slipset, plukker av usynlige støvkorn fra de dresskledde skuldrene mine og tar fram mobilen. 09:48. 12 minutter igjen. Straks showtime.
Som bestilt svinger inngangsdøra til herretoalettet opp og den skallede manageren min, Karl, stikker hodet inn. Svetten på issen hans glinser i det skarpe skinnet fra lysstoffrørene og som vanlig har han et alvorlig blikk i de tettsittende øynene.
«Er du klar?» spør han og ser meg opp og ned.
Jeg drar i skjortekragen og retter på ermene før jeg svarer.
«Alt i orden. Jeg kommer straks ut.»
Han skal til å snu seg, men stanser med et usagt spørsmål på leppene. Jeg klapper innerlomma mi forsikrende.
«Jeg har den her. Ingen bevis,» sier jeg og smiler mitt mest vinnende smil.
Han gjør munnen til en stram strek og nikker kort før han forsvinner. Jeg drar en hånd gjennom det fornyede håret mitt, nyter følelsen av silke, og følger etter Karl.
Jeg runder hjørnet og ser at alt er i stand. Det avlange bordet med nok penner til å mette skrivelysten til å skrive flere hundre bøker ligger klart bortover platen. Flere titalls esker, med enda flere på lager, har blitt stablet elegant rundt omkring bordet. En rad med den smakfulle plakaten som viser coveret på min siste bok, prydet med et svart-hvitt bilde av meg, står bak bordet så det er det første fansen vil se.
Jeg setter meg ned foran bordet, knekker knokene jeg og flekser fingrene. Jeg småprater høflig med de som har stelt i stand alt. Karl står stiv som en stokk ved min venstre side, iakttar all form for kommunikasjon mellom meg og andre. Med årene har jeg lært å akseptere han som den stille, kalkulerende typen. Klokken bikker ti og kjøpesenteret sine dører åpnes.
Min 998. boksignering er offisielt i gang.
Det strømmer folk inn i det store lokalet. Vi er plassert midt i smørøyet, med digre søyler rundt oss som følger helt opp i fjerde etasje. Glasstaket høyt der oppe lar solskinnet stråle ned mot meg, der jeg sitter og smiler stort til forsamlingen som samler seg. Noen ser på hverandre, peker på meg og hvisker seg i mellom. Andre tripper nærmest og det er en stor del av dem som allerede har bøker i armene. Jeg kjenner igjen flere av dem. Mine tidligere verker som de vil ha signert. Det er helt greit. Jeg vet at de kommer til å kjøpe mitt nyeste tilskudd. Opptil flere.
Jeg har ikke fått med meg hvor han kom fra, men brått står det en røslig fyr med oransje hår og stor mage foran bordet mitt og krever oppmerksomheten til folkemengden. Han klapper i hendene og den plasskrevende stemmen lager ekko idet han begynner å prate.
«Tusen takk for det flotte oppmøtet i dag. Jeg heter Sigve Asgardsen og er sentersjef. Vi er her for å markere lanseringen av forfatter Joel Nikolaisen sin 34. bok, Vendepunktet,» annonserer Asgardsen.
34. for dere, 998. for meg.
Joel Nikolaisen er min nyeste persona. En og annen farlig gang forglemmer jeg meg og introduserer meg med mitt gamle navn, Thomas Walden, men han har vært død i en årrekke.
«Vi er veldig glade for at vår danske venn har valgt å komme til Norge for å fortsette boklanseringen,» fortsetter Asgardsen og ser bak seg for å møte blikket mitt.
Jeg smiler og takker kort, fullt klar over at han ikke er ferdig og at jeg pent må vente på tur.
Det er fordi lagrene i Danmark begynte å gå tomme.
Det rykker i munnviken min av tanken. Det er nok av fans der, men det er få som er dedikerte nok til det jeg trenger dem til.
Den oransjehårede mannen skummer fort gjennom resten av introduksjonen og presterer dernest å lirke ut av seg noen fulltreffere som nevner salg og rabatter og et førstemann-til-mølla system som undergraver det han egentlig skal prate om. Det virker som han brått husker det selv også fordi han gjentar navnet mitt og begynner en applaus. En indikasjon på at han er ferdig og sender stafettpinnen videre.
Jeg tar den gladelig i mot. Jeg reiser meg og finner fire-fem par øyne som jeg holder ekstra lenge mens jeg, på så godt dansk jeg klarer, erklærer meg selv som evig takknemlig for mine ivrige fans. Jeg gir et kort sammendrag av bokinnholdet, men jeg holder talen kort fordi jeg vet at jeg kommer til å bli værende her lenge og hver enkelt av disse menneskene må siles ut. Det krever konsentrasjon.
Og tomme sprøyter.
Køen blir fort lang. Jeg smiler til alle som kommer fram, skriver personlige hilsninger i enten en gammel eller ny bok, poserer med dem mens det blir tatt bilder av oss og takker hver enkelt med et fast håndtrykk. Dette vet jeg de tolker som en handling jeg gjør for å vise min ektefølte takknemlighet for oppmøtet deres, men det de ikke vet er at jeg lar pekefingeren gli lett over pulsen deres på håndleddet. Denne enkle lille bevegelsen er nok til å fortelle meg det jeg behøver å vite.
En nydelig liten blondine i midten av 20-årene er neste. Hun signaliserer at hun vil ha to bøker av Karl, som er den som deler dem ut. Kommunikasjonen mellom dem er helt stum; hun er for opptatt med å se på meg. Karl legger bøkene foran meg og jeg åpner munnen.
«Jeg heter Trine,» sier hun før en eneste hilsen er utvekslet.
Hun blir umiddelbart sprutrød. Jeg lar skuldrene synke en anelse, åpner opp hele stansen min som en edderkopp som akkurat har blitt var en stakkars flue som har forvillet seg inn i nettet sitt, og smiler til Trine. Vi har kanskje en vinner.
«Hallo, Trine. Så hyggelig å møte deg,» sier jeg og væter leppene mine.
Hun følger storøyd med på det og svelger. Fluen har begynt å rulle seg inn det klebrige stoffet. Jeg åpner den første boken og ser opp på henne.
«Hva vil du at jeg skal skrive, Trine?»
Stemmen min som kjærtegner navnet hennes får de allerede røde kinnene til å gå en anelse rødere. Hun mumler en enkel «Til Trine, hilsen Joel Nikolaisen», men jeg skriver «Kjære Trine, du har en nydelig utstråling. Kanskje neste bok vil handle om deg. Hjertelig hilsen Joel». Den andre boken vil hun gi til moren sin så jeg skriver den originale hilsningen her, bare med navnet Ingrid i stedet, og løfter dem så opp til henne.
«Vær så god. Jeg håper du liker boken – og at jeg vil se deg igjen.»
Jeg rekker fram hånden. Hun ser på den som om den er en farlig slange, men legger sin egen hånd i den. Den er iskald. Jeg lar pekefingeren gli over pulsåren hennes og får nesten støt av elektrisiteten som møter meg der. Instinktet mitt var riktig.
Jeg tar en kort pause fra å ønske nestemann velkommen ved å la øynene hvile på Trine mens hun betaler for seg. Når hun har gått, møter jeg kjapt blikket til Karl. Jeg hever øyenbrynene en liten millimeter, ikke synlig for den som ikke har fulgt med meg over så lang tid, og han nikker. Han har fått med seg valget mitt.
Et kjapt blikk på klokken forteller meg at jeg har sittet her i snart to timer. Køen er enda lang, men det er ikke sjans at jeg kommer til å sitte her mye lenger. Ikke nå når jeg har funnet det jeg har lett etter. Jeg henvender meg til mannen som kommer opp til bordet mitt og møter et par brune øyne under kortklipt hår og en svart caps.
«Hei, kompis-»
Smilet mitt forsvinner umiddelbart og jeg stopper opp midt i det jeg skulle si, stum mens jeg iakttar det han legger framfor meg.
Boken er enorm. Og ut i fra den sprukne permen er den også eldgammel. Framsiden er dekorert med intrikate, små blomstrer som var blåe en gang i tiden, men som nå har blitt slipt vekk med årene. Tittelen er så å si ikke-eksisterende, men jeg skimter et etternavn nederst på bokryggen.
Mitt etternavn.
Han har med seg en utgave av min første bok. Fra 1512.
Fasaden min sprekker opp. Ansiktet, som jeg har lagt i nøye planlagte og profesjonelle folder som viser akkurat nok følelse til å skape illusjonen av menneskelighet, gir plass for min egentlige natur. Men bare et lite øyeblikk. Jeg kjenner giften samle seg i munnen og de voksende fingerneglene mine skraper raskt i bordplaten før de forsvinner like raskt.
«Jeg vet du sikkert hører dette hele tiden, men jeg er din aller største fan.»
Han gjør et nummer ut av å hekte tommelen i beltet og samtidig, liksom tilfeldig, blotte noe som henger på innsiden av jakka. Det glinser i det grelle lyset og selv om det hele bare varer et lite sekund, får jeg med meg synet av den taggete og sylskarpe kniven i rent sølv.
Han vet det. Selvsagt vet han det.
«Hvor lenge har du vært fan?» spør jeg varsomt.
Noe ved ansiktet hans blir nesten dyrisk. Farlig. Og han nyter det korte glimtet av panikk jeg viser idet han sier:
«Siden reformasjonen.»
Jeg blunker et par ganger og ser ned på boken igjen. Jeg kjenner hvordan Karl stivner ved siden av meg, enda mer enn vanlig, og jeg kan bare gjette på blikket han sender denne mannen som ganske sikkert utgjør en enorm trussel på det vi er. Selv om det nærmest bobler over innvendig, skjelver ikke hånden min overhode mens jeg strekker den fram og lar fingrene gli over den kjente framsiden. Et sylskarpt minne om vokslys, grusom hjemmelaget rødvin og en endeløs utveksling av vakre unge jenter som ligger i sengen og venter på meg i øyeblikkene med inspirasjon, skyller over meg så brått at jeg blir midlertidig stum.
Jeg åpner boken. Navnet mitt – mitt egentlig navn – står allerede skrevet der. Det er en førsteutgave. Hodet mitt tømmer seg.
Han skjønner nok hvor tankene mine har tatt veien fordi han peker på navnet jeg skrev med fjærpenn for over 500 år siden. «Til Viktor, hilsen Helene Hogen».
«Du har blitt mindre formell med tiden, Helene. Og litt mindre feminim,» sier mannen, som jeg nå skjønner er denne Viktor.
Denne gangen møter jeg blikket hans med det jeg vet er nøye kalkulert advarsel, men jeg gir ikke slipp på smilet mitt. Det er fortsatt for mange folk til stede til at jeg kan risikere å skape en scene.
«Hva kan jeg si? Jeg har funnet ut at søte piker er bedre å være rundt enn å være en selv.»
«Det vet jeg. Holder deg ung, gjør de ikke?»
Jeg blunker til han.
«Du har ingen anelse.»
Han venter ikke på at jeg skal signere boken. Han lukker den og tar den under armen.
«Det blir ikke flere bøker på deg. Synd du aldri nådde nummer 1000,» sier Viktor.
Jeg vet hva han er, like mye som han vet hva jeg er. Jeg støtter albuene i bordet og hviler haken mot knokene.
«Det tar jeg som en utfordring,» sier jeg og mener hvert ord.
Viktor får et frastøtt uttrykk i fjeset og forsvinner i folkemengden. Jeg kjenner hvordan smilet mitt gradvis faller helt til jeg vet at han ikke kan se meg lenger. Urinstinktene mine vekkes gradvis til live når jeg trigger de delene av hjernen som ikke har vært i bruk på lenge.
Blondinen blir, som forventet, stående igjen lenge etter boksigneringen er over, med et sjenert og åpenbart håpefullt blikk i de blåe øynene. Hun søker blikket mitt og jeg møter det med knusende ro. Jeg sender henne et skjevt smil og blunker til henne. Det gjengjeldende smilet er ikke annet enn strålende. Jeg har sett det tusenvis av ganger før og jeg vet at det er hun som skal bli med meg hjem.
Eller nærmere bestemt; til nærmeste smug.
Men idet jeg reiser meg, gir en så ektefølt takk til de frammøtte som mulig og legger en førende hånd mot korsryggen til blondinen, vet jeg at vi ikke kommer til å få være alene. Noe skurrer like utenfor rekkevidde, som skyggen av en forsvinnende skikkelse eller et rusk som irriterer øyet, og jeg vet at han er like i nærheten. Hvordan han klarer å blende så godt inn og gjøre seg usynlig, vekker en sovende nysgjerrighet i meg. Det er flere hundre år siden jeg ble jaktet på sist og jeg kan ikke benekte spenningen og adrenalinet som pumper gjennom kroppen min som ble lagd på nytt i dag tidlig.
Ingenting virker så bra som jegerblod, ikke en gang den mest ihuga fan. Det er jo tross alt den eneste andre type menneske som virkelig føler noe for meg – og hat er noe som veier mer enn kjærlighet. Jeg smiler mens jeg fortsetter å geleide blondinen mot stedet jeg vet Karl venter, klar med sprøytene. Tre enkle stikk – ett i halsen, ett i brystet og ett i den venstre armkroken – er alt som skal til for å tømme jenta for det jeg trenger. Sølvvæsken, som indikerer selve livsessensen, er dyrebar og prosessen med å trekke den ut krever fortgang.
Så, mens blondinen fortsatt har øynene festet til meg, dytter jeg henne inn i smuget jeg vet Karl står i og snur meg rundt for å se det jeg mistenkte. Viktor, stående som en eller annen slags moderne cowboy, med sølvkniven trygt plassert i den ene hånden. Jenta rakk ikke å skrike en gang og jeg vet at Karl har rukket å klemme kluten over munnen hennes. Det tar bare et sekund før klørne mine er ute denne gangen og et buldrende knurr river seg løs fra brystet mitt.
«Du valgte en bra dag å oppsøke meg på, Viktor. Så fint at du frivillig ønsker å blø; jeg trenger litt jegerblod,» sier jeg.
«Det er nok du som kommer til å blø i dag, monster,» sier Viktor og jeg vet at han er sikker i sin sak.
Jeg begynner å le, og innen lyden har nådd han, har jeg allerede sprunget på han.
Men på mirakuløst vis er han raskere.
Fridatales 