Det første banket hørtes rundt halv tre. Det andre kom et kvarter senere. Stillheten mellom har vært øredøvende. Han vet at det er noen ved inngangsdøra som ikke aksepterer nederlaget og bare fortsetter å prøve med ujevne mellomrom. Men han kommer ikke til å åpne.
Han vil ikke vite hva som kommer til å skje da.
Klokken er nå straks tre. Han har talt fem bank siden det første nådde han fra etasjen under og det går stadig kortere tid mellom. Det er aldri mer enn ett enkelt bank, men det er som varselklangen til en gong som signaliserer en kommende fare.
Hver gang han hører den umiskjennelige lyden av en neve mot mahogni, øker pulsen i styrke. Han er nå nummeret unna hyperventilering og svetten renner kaldt og sleipt nedover ryggen. Han står helt stille i mørket midt på soverommet mens han stirrer på døra framfor seg. Han lukket den ikke helt, et bevisst valg fra hans side, så han kan følge med på det han vet er realiteten; at personen kommer inn til slutt.
Han svelger og bevegelsen får det til å poppe i ørene. Som om det setter en stopper for en slags transe, begynner han å dra så mye luft som han klarer ned i lungene. Fingrene åpner og lukker seg rundt et innbilt våpen, men det er ikke noe fysisk som kan hjelpe han. Et sjette bank ljomer opp til han, som et svakt tordenskrall. Han biter seg hardt i underleppa og kjenner hvor alvorlig knærne har begynt å skjelve under han.
Han ser seg rundt i rommet, uten å vite hva han ser etter, men så kaster han et blikk over skulderen mot vinduet som er skjult av tunge gardiner. Hvis han ser ut av det, vil han se rett ned på inngangspartiet. Magen knyter seg ved tanken, men behovet for å i det minste lure seg selv til å tro at han er forberedt, kan kanskje minske redselen en smule.
Med føtter som føles ut som om de har slått røtter i gulvet, klarer han å komme seg bort til det tildekte vinduet. Hånden skjelver idet den treffer gardinstoffet. Han trekker sakte i det og lager en stor nok glipe til at han såvidt kan skimte verden der ute, som har rukket å bli regnfull i løpet av natten. Mørket er enda mer ugjennomtrengelig enn det er i rommet han befinner seg i. Men han ser omrisset av en skikkelse der nede, så vidt opplyst av lyset i gangen. Han får akkurat med seg at personen løfter hånden og dunker en sjuende gang på døra. Han lener seg nærmere det kalde glasset. Dogg fra pusten hans gjør bildet uklart så han løfter en hånd og bruker ermet på genseren for å viske det vekk.
Brått knekker nakken til personen bakover og ser rett opp på han. Han gisper og lar gardinen falle tilbake på plass før han rygger vekk fra vinduet. Han fikk ikke en god kikk, men han vet at det er henne.
Så uvirkelig det enn er, så er det likevel noe ved det som ikke overrasker han. At hun har kommet tilbake er rettferdig på sin måte. Selv om han kjenner panikken som et fysisk lag utenpå kroppen og hjernen slutter aldri å vurdere hvilke muligheter han har for å unnslippe.
Et åttende bank. Dette etterfølges av lyden av låsen som går rundt og et lavt knepp som signaliserer at døra er åpnet. Han slutter å puste. Trappen knirker idet noen tar uendelig med tid med å komme oppover. Døra inn til soverommet åpner seg uten at noen rører den. Det er som om vinden fra ute har fulgt med inn i huset.
Det første han ser er blodsporet. På grunn av mangelen på lys tenker han først at det som drypper av henne er regn, men den røde fargen som har fulgt henne hele veien fra etasjen under forteller noe annet.
Olivia, hans døde kone som ble begravet for to dager siden, står foran han i sin svarte silkekjole og tilhørende hodeplagg.
Han kan ikke annet enn å stirre. Skadene han påførte henne er ikke synlige i mørket, men han vet at det er åtte totalt. Som om hun hører tankene hans, kan han så vidt skimte at hun nikker.
«Åtte bank for å minnes meg, kjære.»
Stemmen hennes er forkvaklet, mest sannsynlig på grunn av det ødelagte luftrøret etter de sterke hendene hans. Hun henter fram armen hun har holdt skjult bak ryggen. Det glimter i hammeren hun holder fram. Hun smiler og legger hodet på skakke. En tjukk blodstrime renner ut munnviken hennes.
Fridatales 