Følelsen er forvirrende i starten. Ubehagelig. Øynene mine blafrer og jeg blir var et oransje lys som flakker inn og ut av mørke. Jeg trekker pusten dypt og retter meg opp i ryggen. Delvis våken nå, ser jeg ut det avlange togvinduet og på de vidstrakte slettene som bades i morgenlyset. Det går flere minutter mellom hver gang vi passerer et hus. Nå og da kjører vi forbi et stort tre eller inn i en kort tunnel som gjør verden svart i et lite øyeblikk, men ellers er hele atmosfæren innhyllet i en betryggende, varm farge som gjør meg søvnig igjen med det samme.
Men det var noe annet som vekket meg. Jeg ser ved siden av meg. Nabosetet er tomt, noe jeg oppdager at hele vogna også er. Etter hvert som sekundene går og hjernen min gradvis blir mer våken, kjenner jeg det igjen. Den merkelige følelsen. Denne gangen klarer jeg å lokalisere den. Noe skraper inni den lukkede hånden min.
Jeg ser ned på hendene mine, to never øverst på lårene. Jeg åpner den som det åpenbart befinner seg noe i. En hvit, sammenkrøllet papirlapp kommer til syne. Jeg rynker pannen og, som for å forsikre meg om at papiret faktisk er der, knyter jeg neven hardt sammen igjen. Den raslende knasingen og stikkene som følger gjør det åpenbart at det ikke er innbilning.
Jeg åpner hånden igjen og bretter ut lappen. Den er ikke stort større enn en kvittering, noe jeg fort skjønner at det faktisk er. En kvittering på et kjøp gjort i togets matvogn. Den er såpass gjennomsiktig at jeg ser at det er skrevet noe på den andre siden. Jeg snur den og blir møtt med en slurvete løkkeskrift.
Ikke forlat vogna. Bli der til jeg kommer.
Det iser kaldt nedover ryggen min. Igjen ser jeg rundt meg. Reiser meg halvveis opp for å speide etter et annet menneske. Går ut i midtgangen og titter vilkårlig rundt på setene. Jeg er alene. Det eneste selskapet er den søvndyssende lyden og bevegelsen av toget jeg befinner meg på, og den rolige morgenstemningen som blir satt utenfor. Jeg reiser ikke sammen med noen så jeg venter ikke på at noen skal dukke opp.
Så hva er meningen med denne fremmede lappen?
Den må åpenbart være ment som en spøk. Jeg går til kupedøra på den ene siden av vogna og forventer at den åpnes automatisk. Da den ikke gjør det, veiver jeg den ene hånden foran der jeg tror sensoren er. Fortsatt ingen respons. Kanskje det er en manuell dør, tenker jeg, og tar tak i det lille håndtaket. Døra rikker seg ikke. Jeg myser gjennom glasset, men det er helt mørkt der inne. Det eneste jeg ser er mitt eget svarte speilbilde. Jeg småspringer mot den andre enden og prøver døra der også, men den reagerer heller ikke og glasset der er like svart.
«Hallo?» roper jeg og dunker på døra.
Kanskje konduktøren ikke tror at det er noen igjen i denne vogna. Det var ikke mange her da jeg først kom om bord heller, men jeg kan da ikke ha sovet gjennom absolutt hele turen? Jeg ser opp på displayet over døra som pleier å vise tiden, temperatur og neste stasjon, men det står ingenting der.
Jeg setter meg ned på det nærmeste setet. Pulsen min har begynt å stige og jeg er svett i hendene. Lappen ligger fortsatt krøllet i den ene hånden min og jeg tar den opp igjen. Den er litt våt fra fingrene mine. Jeg åpner den, prøver å lete etter et klokkeslett som kan si meg når kvitteringen ble skrevet ut.
Jeg sa du ikke skulle forlate vogna.
Ordene på baksiden har endret seg. Det virker som de har blitt skrevet i en voldsom fart; det er nesten uforståelig. Kroppen reagerer som om jeg har fått støt og jeg hiver lappen fra meg. Med redde øyne samfarer jeg alle mulige kriker og kroker på jakt etter et kamera. Blir jeg overvåket? Brått er jeg på beina igjen og denne gangen dunker jeg ikke forsiktig på døra; jeg hamrer alt jeg kan.
«Slipp meg ut! Hallo, kan noen høre meg!»
Stillheten vedvarer. Jeg lager en trakt med hendene og presser dem mot sidene av ansiktet mens jeg fortsetter å stirre ut gjennom glassdøra. Mørket mellom togvognene pleier aldri å være så intenst; man kan alltid skimte neste vogn. Men nå virker det som om det eneste gjenværende stedet med lys, er i min vogn.
Jeg puster fortere nå, ser meg om etter.. hva da? Bagasjehyllene er tomme og det er ikke spor av søppel noe sted. Vogna er gyllende ren – med unntak av papirbiten jeg slengte fra meg.
Øynene mine trekkes mot vinduet og solen som endelig har klatret over horisonten. Der ute er verden i endring, men her inne står alt stille. Satt på pause. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal få endret det.
Et blaff av inspirasjon slår ned i meg. Jeg hengte fra meg jakka mi på knaggen rett under bagasjehylla og jeg vet at mobilen min ligger i en av lommene. Med to lange skritt er jeg tilbake ved setet mitt. Men jeg ser med en gang hva som er feil med bildet som møter meg.
Det henger ingenting på knaggen lenger.
Det tar meg lang tid å skjønne at den sviende smerten jeg kjenner, kommer fra at jeg ikke blunker. Det er som om hjernen nekter å forstå det øynene prøver å fortelle den. Borte? Jakka mi er forsvunnet? Hendene mine legger seg likevel flatt mot veggen der den hang, som om luftspeilingen blir virkelighet bare jeg bryter illusjonen om at den er usynlig. Jeg setter meg ned på kne og ser under setet, men den har ikke sneket seg dit heller. Selv om jeg vet at det er fåfengt, reiser jeg meg og klapper bortover oppe på bagasjehylla også. Fortsatt ingenting.
Jeg blir stående rådvill i midtgangen, usikker på hva neste trekk er. Uten å tenke over det, begynner blikket mitt å saumfare gulvet.
Jeg skimter papirlappen så vidt der den har rullet under setet rett framfor døra. Med sammenpressede lepper og en pust som er vanskelig å holde stødig, bøyer jeg meg ned for å løfte den opp.
Når jeg bretter den ut denne gangen, har jeg en annen forventing enn før. Nå er den et mulig hint, et løfte om framgang.
Sett deg i sete nummer 43.
Enda en instruks, skrevet på den samme sirlige måten. Jeg finner en merkelig form for trøst i beskjeden. Det er åpenbart at den er ment til meg. Om personen som står bak den ensidige korrespondansen vil meg vel eller ikke, er umulig å fastslå. Men de sjefete ordrene legger all motmæle død og de er uansett det eneste jeg har å gå på.
Likevel kjenner jeg en rebelsk faen gå gjennom meg.
«Det kan du glemme, kamerat,» mumler jeg.
Nå som jeg har fått enda et valg – enten å gjøre som jeg blir fortalt eller bare overse det – kjenner jeg en velkommen dose med mot strømme gjennom meg. Alternativene er få, men det at det i det hele tatt finnes noen, er nok til å gi meg tilbake litt av målbevisstheten.
Jeg setter meg sporenstreks ned i setet som jeg fant papirlappen under. Jeg ser opp; nummer 37. Nummer 43 er flere rader lenger bak. En blanding av oppstemthet og engstelse kryper inn under huden min mens minuttene går og ingenting skjer. Trær, gule jorder og lyktestolper fortsetter å suse forbi utenfor. Jeg kjenner at det gradvis begynner å bli varmere inne i vogna på grunn av den stigende sola. Selv om jeg ikke vet hva klokka er, kan jeg gjette på at den nærmer seg ni.
Rett før jeg gir opp håpet om fri vilje og går for å sette meg der den stumme stemmen har befalt, blir jeg sittende og stirre framfor meg. På den andre siden av kupedøra begynner et klart, hvitt lys å skinne. Det stråler mer og mer og fyller til slutt hele rektangelet som utgjør den ugjennomtrengelige glassflaten. Lyset er sterkt. Det fyller hele vogna og utsletter dagen utenfor. Jeg løfter en hånd for å skjerme øynene mine, men skjermer bare det ene og fortsetter å stirre mysende med det andre.
Jeg legger hodet på skakke, usikker på hva jeg ser – og hører hvordan pusten min går over til kjappe, høylytte gisp når jeg oppfatter bevegelse. Forsiktig og ulidelig sakte presses ti små svarte merker seg mot glasset og jeg skjønner at det er fingrene til to hender. Midt i mellom dem kommer en større svart flekk til syne, som jeg tolker som en nese. Nesen flytter på seg, går mot høyre, så mot venstre og litt opp og ned. Noen ser inn, leter etter noe.
«Hallo?»
Stemmen får meg til å skvette. Det er tydelig at den kommer fra personen der framme. Jeg beveger meg ikke, kaster ballen raskt fram og tilbake mellom den delen av meg som har lyst til å springe fram til lyset og muligens komme meg ut herfra og den delen av meg som insisterer på at jeg ikke skal lee en muskel.
Personen dunker lett på døra, prøver å åpne den.
«Jeg er her for å hjelpe deg. Du har lappen min, ikke sant?»
Det høres ut som en mann. Han er rolig og avmålt og har en stemme som er tillitsskapende. Lappen. Hvordan vet han om den? Prater han virkelig sant? Jeg kaster et stjålent blikk ned på hånden som fremdeles klemmer hardt rundt beskjeden som er i evig endring. Er det virkelig den fysiske motparten til papirlappen som står på den andre siden?
Om det virkelig er det, vet jeg hvordan jeg skal finne det ut.
Jeg retter fokuset helt mot lappen, åpner den fort og ser at ordene har endret seg igjen. Denne gangen får de det virkelig til å grøsse kaldt nedover ryggen min.
Det er ikke meg.
Personen, som bare er en svart siluett mot det sterke lyset, reagerer med det samme jeg har lest beskjeden. Han begynner å slå mot glasset, brutale og knusende slag som jeg fort skjønner at døra ikke kommer til å klare mange av. Han stopper for å si noe, og nå er stemmen hans alt annet enn tillitsfull. Den sniker seg inn i ørene mine og etterlater meg skjelvende der jeg sitter og prøve å svelge vekk klumpen som har formet seg til ren og skjær frykt i halsen.
«Jeg skal ha den lappen, om jeg så må rive av deg hånden og tvinge den ut fra de stive fingrene dine.»
Jeg kryper ned i setet, prøver å gjøre meg så liten som mulig. Jeg har ikke lagt merke til at jeg gråter, men nå kjenner jeg tårene renne nedover kinnene. Hjertet hamrer i brystet og alt jeg vet er at dette er slutten. Hva enn dette er.
Men en fersk innøvd overlevelsesteknikk slår plutselig inn og jeg ser ned på den sammenkrøllete lappen igjen.
Kan du sette deg i sete 43 nå?
Denne gangen nøler jeg ikke og sender et stille desperat løfte til lappeskriveren om at jeg for alltid skal gjøre akkurat det den ber meg om.
Jeg sjangler ut i midtgangen. Dunkingen øker i styrke; han har åpenbart fått øye på meg. Etter to lange skritt er jeg på plass i det utpekede setet. Ingenting endrer seg. Personen hamrer mot glasset og jeg er fremdeles en enkel målskive så snart det knuser. Jeg ser meg om, klapper febrilsk nedover seteryggene foran meg, under setene, i hylla over meg. Men det er ingenting der. Panikken veller opp i meg. Har lappen gitt meg feil nummer?
Jeg ser ned på den igjen og som bestilt, er ordene endret.
Det er et håndtak nederst inni seteryggen.
Jeg begynner umiddelbart å lete og med det samme jeg presser fingrene inn der ryggen og setet møtes, kjenner jeg noe hardt av metall. Jeg trekker i det og en liten bevegelse løfter hælene mine fra gulvet. Jeg ser ned. En luke har åpenbart seg der, stor nok til at en person kan komme seg gjennom om man først klarer å huke ned og åle seg inn. Med lappen trygt plassert mellom tennene, tar jeg fatt på oppgaven jeg allerede vet at står skrevet der.
Med et siste blikk mot personen bak kupédøra, dukker jeg ned. Det er en tydelig sprekk som løper diagonalt over glasset nå. Bare noen slag til og det er historie.
Føttene mine møter motstand bare en liten meter under meg. Det er helt mørkt der nede, men jeg velger dette mørket over den uunngåelige framtiden som venter meg i kupeen. Jeg drar med meg luka idet jeg hopper ned. Mørket senker seg, men ikke stillheten. Jeg teller så vidt tre sekunder før jeg hører det; lyden av knust glass og tunge sko som kommer springende bortover gulvet. Jeg holder pusten når føttene traver forbi meg.
«Hvor er du? Det er ikke mange plasser du kan gjemme deg, din lille dritt,» knurrer personen over meg.
Jeg legger begge hendene mine over munnen for å stilne lyden av den desperate pustingen min, fortsatt med lappen mellom tennene. Men det virker som tilholdsstedet mitt forblir usett fordi han stopper vilkårlig her og der uten å bruke særlig mye tid akkurat der jeg forsvant. Han fortsetter å gå rett over hodet mitt og banner kontinuerlig. Brått høres en voldsom drønning over meg og det vibrerer svakt i gulvet. Han må ha sparket i et av togsetene.
Jeg kjenner fortsatt hjertet i halsen, men jeg blir mer og mer sikker på at jeg er skjult. Jeg flytter derfor fokuset til gjemmestedet mitt. Jeg halvveis ligger, halvveis sitter med ryggen presset mot veggen. Hodet mitt sneier taket om jeg sitter oppreist. Jeg tar ut armene for å kjenne hvor langt det er til sidene. De treffer ikke vegger, noe som både gjør meg glad og redd. Glad fordi det betyr at jeg i hvert fall har litt spillerom sidelengs.
Redd fordi jeg ikke vet hva som skjuler seg like utenfor rekkevidden min.
Lyden av det gyngende toget er tydeligere her nede, sikkert fordi jeg nå befinner meg bare centimeter fra skinnene. Hørselen er den eneste sansen min i det stupende mørket, men øynene mine finner straks noe å hvile på. Et lite blinkende lys noen meter foran meg, fanger oppmerksomheten min. Jeg snurrer meg rundt så jeg lander på alle fire og kravler mot lyset. Det skinner ikke sterkere enn en fyrstikk, og det er ikke særlig mye større heller, men jeg er ikke redd for å følge det. Det er mørket jeg frykter.
Når jeg når fram, ser jeg at det er en liten selvlysende bryter. Jeg venter i akkurat to sekunder før jeg trykker på den. Hele rommet blinker inn i fokus. Det er ikke større enn kanskje tre ganger tre meter. Veggene er av massivt, glinsende metall og det løper tynne, nesten pulserende ledninger i blått og sølv overalt. Det ser merkelig militært ut. Som en slags moderne – dog veldig liten – bunker.
I det ene hjørnet står det en termos og en liten eske pakket inn i matpapir. Jeg åler meg bort til disse tingene og løfter prøvende på begge. Det skvulper i flasken og rasler i esken. Jeg rynker pannen når jeg tar av lokket på esken og ser ferske brødskiver og en klase med druer. Hvordan har dette endt opp her? Jeg legger tingene fra meg og begynner å klappe bortover veggene mens jeg kravler bort til alle de fire hjørnene, på leting etter enda en fallem. Men jeg finner ingenting. Det er ikke noe rundt meg som tilsier at det er mulig å komme seg inn i dette rommet, med unntak av luken jeg brukte.
Den ukjente trasker fortsatt der oppe, men så blir lyden svakere og svakere jo lenger vekk han flytter seg. Han brøler ut i frustrasjon mens han forflytter seg og det får det til å gå kaldt gjennom meg. Så blir det stille.
Jeg venter i flere minutter før jeg beveger meg igjen. Jeg trekker pusten dypt og prøver å slappe av der jeg ligger langstrakt på magen. Så husker jeg at jeg fortsatt har lappen og at jeg sikkert har gått glipp av flere beskjeder i tiden jeg har vært her nede.
Jeg spytter den i den ventende hånden min og skal til å brette den ut, men jeg stopper med fingrene rundt hver side av det nå både våte og halvveis ødelagte papiret. Lyden kommer langt borte fra og er så vidt hørbar, men det er ingen tvil.
Et pistolskudd.
Av en eller annen grunn gruer jeg meg til å se hva som står på lappen.
Jeg bretter den sakte ut og, som jeg fryktet, er det verken råd eller ordre som står skrevet.
Jeg rekker ikke fram.
Kjeven min spenner seg. Pennen personen har brukt må ha gått tom for blekk fordi det er tydelig at det er en finger som har blitt brukt til å skrive dette. Og den har blitt dyppet i noe rødt. Beskjeden forsvinner sakte og erstattes av ett enkelt ord:
Beklager.
To måneder senere
Jeg gnager den siste kjøttbiten fra den lille knokkelen. Magen min knurrer, men jeg vet at det vil komme mer. Det gjør det alltid. Ikke mye, men nok til å overleve. Ribbeina mine har kommet tydeligere og tydeligere fram og jeg føler at jeg skrumper inn siden jeg ikke har kunnet reist meg på lenge. Det høyeste punktet her er det lave taket som bare tillater at jeg står på huk. Jeg har gjort tafatte forsøk på litt «trening», men det er ikke mye jeg klarer. Spesielt når matforsyningen er så knapp. Energinivået er farlig lavt og jeg tør ikke å bruke noe av det.
Jeg kaster det rene beinet til kyllingvingen fra meg. Øynene mine er helt tørre. Jeg har ikke grått på snart tre uker. Jeg fant fort ut at det også stjal energi, så jeg har innordnet meg et daglig system som krever minst mulig av meg. Det er fremdeles vanskelig å holde styr på tid og timer da jeg er omringet av det samme lyset dag ut og dag inn. Men jeg vet at det dukker opp en liten forsyning en gang om dagen, i esken jeg fant den første dagen. Jeg pakker alltid ut maten med omhu. Noen ganger er det en liten kopp med blåbær og noe som minner om skinke. Andre ganger, som i dag, får jeg en håndfull kyllingvinger. Jeg prøver å spre det utover og spare på det helt til magen skriker for høyt og jeg må ta flere ting på en gang.
Vannflaska jeg fant den første dagen, setter jeg alltid fra meg i det samme hjørnet som maten dukker opp i. Når jeg henter den dagen etter, er den fylt med lunkent vann. Hvordan dette er mulig, har jeg fortsatt ingen anelse om. Jeg sover veldig lett, men på en eller annen måte er det noen som gir meg forsyninger. Jeg har forsøkt å holde meg våken for å få med meg dette, men til slutt må jeg rett og slett gi etter for søvnen. Om jeg så bare sover en halvtimes tid, er det nok tid som trengs til å gi meg det jeg så sårt trenger. Hvorfor får jeg aldri se dette skje? Hva er vitsen med å holde meg i live, om så bare så vidt?
Toget går tydeligvis endeløst. Jeg har ikke kjent et eneste stillestående øyeblikk. Lyder er det likevel nok av. Med jevne mellomrom, virker det som om det går patruljer med folk rett over hodet mitt. Jeg holder hendene ekstra hardt over munnen i disse tilfellene. De har aldri klart å finne meg og jeg har aldri skjønt hva det er de vil med meg heller. Hver kveld saumfarer de vogna mi og prater til meg på en måte som får det til å virke som om de har funnet meg og sier det er tullete av meg å gjemme meg når det er så tydelig at jeg er avslørt. I starten gjorde dette meg livredd og flere ganger var jeg nær å åpne luken og bare la det stå til. Men jeg har etter hvert skjønt at dette bare er et triks og at jeg fortsatt er trygg.
Likevel er ikke dette et verdig liv. Jeg gjør fra meg i et fast hjørne, som også på mirakuløst vis er rent og fint når jeg våkner. Jeg er som et dyr i et altfor lite bur, og jeg forsvinner bare mer og mer for hver dag.
Jeg drar hendene gjennom håret mitt. Det har blitt lengre og veldig tuggete. Klær har jeg heller ikke fått skiftet. Heldigvis er det god temperatur her; ikke for varmt eller for kaldt. Hvis det er noe som kan kalles tolererbart i en slik situasjon.
Jeg kravler bort til den ene veggen, setter knærne opp og hviler pannen mot dem. Det gjør vondt i hele kroppen av den begrensede bevegelsen og jeg har konstant hodepine.
Om det bare fantes en måte å gjøre slutt på denne lidelsen..
Jeg ser gjennom panneluggen min bort til papirlappen. Den før så evinnelig skiftende papirlappen som hjalp meg for så lenge siden. Den ligger sammenkrøllet rett ved den nå tomme esken. Etter de røde ordene åpenbarte seg, har det ikke dukket opp så mye som et punktum på papiret. Selvsagt har jeg ikke ødelagt den. Jeg sjekker den hele tiden. Den er tross alt mitt eneste tidsfordriv, foruten å innta den sparsomme dietten min.
Det hele er håpløst. Den ensidige korrespondansen er borte og jeg er helt alene, med unntak av en ukjent redningsmann som gir meg mat og drikke. Knokene mine er såre og blodige fra gjentatte forsøk på å dunke fram et mulig punkt i veggen som kan gi etter. Å gå opp har aldri vært et alternativ. De er der hele tiden, og selv om de ikke hadde vært det, så er det ingen steder å gjøre av seg. Toget stopper aldri.
Kanskje det er verdt risikoen om jeg så bare kan få muligheten til å kaste meg ut i fart? Tanken frister mer og mer siden det er for smertefullt å bare sulte i hjel.
Jeg sukker tungt og griper forsiktig den skjøre papirlappen. Hvorfor ikke kaste bort noen ubrukelige sekunder på å bli skuffet nok en gang?
Øynene mine blir for store, for oppsperrede. Det strammer seg i mageregionen av hvor hardt jeg trekker meg sammen, redd for at det bare er innbilning.
Jeg kommer snart. Bare hold ut.
Denne beskjeden er ikke skrevet med rødt, men en svart penn. Og det er heller ikke de forhastede, nesten barnslige bokstavene som jeg ble så vandt med; dette er sirlig løkkeskrift som noen har tatt seg på tak med å skrive.
Tårer, faktiske tårer, renner nedover kinnene mine. Hva er det jeg føler? Lettelse? Det må det være. Men selv om jeg tar meg råd til å kjenne på den følelsen, er det en stemme i hodet mitt som prøver å advare meg. At beskjeden er så ulikt skrevet, gjør det klart at det ikke er samme person som skrev til meg før. Men spiller det noen rolle? Om det er en annen type redningsmann som har tatt over jobben?
Jeg ser opp i taket, som fungerer som gulv for dem. Kan det være deres skrift?
En ny, uventet følelse strømmer gjennom meg, men denne gangen kjenner jeg det bare i fingrene. Som om de får støt. Jeg ser ned på dem og ser at ordene har blitt stokket om. Lappen har aldri gitt meg en fysisk indikasjon på at det har kommet en ny beskjed. Ikke før nå.
Åpne luken og kom ut. Jeg venter.
Jeg slutter å puste. Ordren gir meg en bitter ettersmak i den tørre halsen.
Likevel husker jeg det mentale løftet jeg ga for noe som føles ut som en evighet siden. At jeg for alltid kom til å følge det lappen fortalte meg. Det står klart for meg, men det er noe som lugger bakerst i hjernen. Røde alarmklokker. Jeg stenger dem av. Det er for vondt, for smertefullt å fortsette å leve. Det er ikke noe liv jeg har her uansett. Jeg gikk på dette toget for snart en måned siden og har enda ikke kommet meg til destinasjonen min. Kanskje dette er muligheten jeg har ventet så lenge på?
Med et siste blikk på den skarve vannflasken og esken, løfter jeg hånden og griper tak i luken.
Fridatales 