Hun er svett i hendene. Grepet hun har rundt stilken til den friske, gule solsikken er litt for hardt der den klemmes mellom de klamme fingrene hennes. Blomsterhodet har begynt å henge på grunn av trykket stilken utsettes for. Men hun slipper det ikke opp, selv om hun vet hvilken virkning det har. Blomsten virker som en livbøye, noe hun kan holde fast i. Noe som rotfester henne, gjør det vanskeligere å gi etter for flukten hun har planlagt.
Fordi hun vil flykte. Alle cellene i kroppen skriker etter bevegelse, etter handling. Hun nekter seg selv i å etterfølge impulsen. Det er viktig, kanskje til og med livsviktig, at hun ikke rører seg. Hun må forbli rolig, fortsette å puste. Klemme enda hardere om hun må. Men hun skal ikke lee en muskel. Om hun så bare løfter en hånd til ansiktet for å klø seg på nesa eller snur på hodet for å søke med blikket, kan hun falle for fristelsen om å reise seg, begynne å gå og ikke se seg tilbake. Ett feiltrinn og alt vil være ødelagt. Hun trekker pusten hardt inn gjennom nesa og slipper den like raskt ut gjennom munnen. Pust, pust, pust. Klem, klem, klem.
Hun våger et blikk ned på armbåndsuret sitt, til tross for de skrikende advarslene hjernen prøver å formidle. Fem minutter. Det er fem minutter til hun er her. Aldri før i historien har et menneske opplevd en treghet som dette. Hun vet at hun bare har sittet på parkbenken i akkurat elleve minutter, men all fortid opphører i møtet med den nådeløse nåtiden.
Det er årevis siden frokost.
Det er flere måneder siden hun matet katten før hun gikk ut døra.
Det er fem uker siden hun kjøpte solsikken hun nå sitter med i hånden.
Det er 24 timer siden hun sist beveget seg.
Mose må ha begynt å gro på henne, kanskje hun har blitt et tre med greiner som fuglene bygger reir på.
Hvordan kan det ha seg at den uklare, ensformige massen med folk ikke legger merke til den mosekledde jenta som sitter helt stille på benken sin? Hvorfor har hun ikke blitt fjernet og utstilt på et museum?
En farge lyser i øyekroken hennes. Hvilken farge det er vet hun ikke, kanskje rødt? Hun er ikke sikker på om det er en farge i det hele tatt. Kanskje det er en følelse. En følelse som har noe fysisk ved seg, noe truende.
Hun snur på hodet og blir, som forventet, grepet av en overveldende, nesten kvalmende trang til å bevege seg mer. Hun er på beina, de dirrer under henne. Hun plukker av to blomsterblader, vrir dem mellom fingrene.
Fargen kommer nærmere.
«Hei.»
Stemmen eksploderer i ørene. Lyder, lys, bevegelser og inntrykk er brått i knivskarpt fokus rundt henne. Virkeligheten strømmer på og får henne til å vakle bakover et par ustø skritt.
«Hei,» svarer hun.
Smilet hennes er varmt. Trygt. Hun kjenner hvordan skuldrene synker ved synet av det.
Så ser hun fargen. Eller det hun mistolket som en farge. Fordi dette er bare en følelse, noe uventet som får skuldrene til å stige igjen.
En rød barnevogn.
Grepet rundt solsikken glipper. Hun oppdager det for sent og den faller i bakken. Der blir den liggende, med ihjelklemt stilk og to avrevne blomsterblader.
Fridatales 