Hvordan blir man kvitt en følelse? Hva skal til for at den forsvinner helt og holdent? Går det an å slette den fra minnet, uten at en eneste tråd til fortiden fortsetter å dra det fram når du ikke er på vakt?
Jeg er sikker på at svaret på det er nei. Det som en gang har eksistert, vil for alltid fortsette å eksistere – bare i en annen form. Selv om nåtiden ikke direkte har noe å gjøre med ting fra fortiden, vil framtiden hjemsøkes av det fra tid til annen. Det kan gjenoppstå i selv den minste ting; en lukt, en film, en handling eller kanskje bare et ord. Noen ting er knyttet sammen for alltid. Noen ting er umulig å avlaste seg med. Her om dagen gikk jeg en tur med moren min. Vi bare pratet helt vanlig og brått ble jeg overrasket over ordene som kom ut av min egen munn – fordi det hadde aldri vært mine ord. Jeg lånte dem fra en person som en gang betød alt for meg. Som en svamp hadde jeg sugd til meg alt denne personen sa og gjorde, og resultatet så jeg klart for meg i dette øyeblikket.
Fortiden har blitt en del av min nåtid. Det er mye av grunnen til at jeg går til terapeut; for å prøve å forvise fortiden dit den egentlig burde være.
Men det forsvinner aldri. Jeg er nok pent nødt til å innse det. Men jeg har problemer med å skjønne hvordan noe som en gang har vært, er like gjeldende nå. Som mennesker er vi alltid i utvikling. Vi lærer av det vi kan kalle feil, men jeg kaller det erfaring. Jeg har ikke gjort noen store feil i livet mitt som har formet meg til et kaldt og ukjærlig menneske. Tvert i mot. Jeg bruker erfaringene mine for å bli bedre. Jeg vet at jeg har tiltrukket meg kjærligheten til et annet menneske en gang i tiden. Hvorfor skulle ikke det kunne skje igjen?
Jeg er eldre og jeg liker i hvert fall å tenke at jeg er visere.
Se for deg en gammel kommode. Teknisk sett skal mine nyeste sokkepar helt fremst i skuffen. Noen har fortsatt prislappen på seg og er stive i stoffet siden de fortsatt er brettet. I midten skal sokkene jeg bruker til hverdags ligge. De har begynt å bli nuppete av flere klesvasker, men de er fortsatt helt fine. Helt bakerst, klemt inn mot veggen i uorden, hviler de eldste sokkene. De er gråe, utvaskede og burde vært kastet for lengst, men av en eller annen grunn tar jeg de frem nå og da – selv om de har gått ut på dato.
Slik fungerer ikke hjernen. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er det samme med minner som med sokkeskuffer. Det er logisk at det nyeste ligger fremst, ikke sant? Fordi det er det nyeste inn i livet ditt? Feil. Minner popper opp hvor de vil i den mentale sokkeskuffen. Selv om det er flere år siden en opplevelse, er ikke minnet om dette forvist til en avkrok helt bakerst. Det kan bli lettere å leve med minnene sine om man klarer å akseptere dette som ren, ufravikelig fakta. Man kan ikke forvente å leve i en verden der man har kontroll, fordi gjett hva? Det har du ikke. Det er så å si umulig å kontrollere følelsene sine og det er i hvert fall umulig å kontrollere hva man føler om visse ting. Og ingen mengde med tid vil endre det. Om du en gang følte noe så sterkt at det virket altoppslukende, vil ikke hele denne flammen slukkes. Ikke fullstending.
Fridatales 