Er det noe jeg kan gjøre selv? (novelle)

– Det er et godt spørsmål.

– Men har du et godt svar?

– Nei. Bare du kan komme med det.

Hun sukker tungt og gnir seg hardt i øynene. Albuene er fortsatt plantet på knærne der hun sitter framoverbøyd i den dyre stoffsofaen. Det blir helt stille unntatt den evinnelige tikkingen fra klokka som henger på veggen midt imellom dem. Noen sekunder går, så hører hun den lave kloringen av penn mot papir. Hun blir brennende varm, men hun rører seg ikke.

– Det virker som du har et svar.

– Jeg bare noterer.

– Del det med meg.

Stillheten returnerer. Det har begynt å prikke i øynene og hun kjenner at det renner en enslig tåre nedover kinnet. Hun snufser og drar en kjapp hånd under nesa før hun setter seg opp igjen. Etter noen korte, raske innpust ser hun opp på han med bøyd nakke. Han skriver i flere sekunder uten å legge merke til dette. Men til slutt møter han blikket hennes. Han ser mildt overrasket ut og åpner munnen for å si noe, men hun kommer han i forkjøpet.

– Hvorfor vil du at jeg skal ha svaret selv? Er det ikke nettopp derfor jeg er her?

– Du er her fordi du trenger hjelp til å finne svar.

– Ja, akkurat.

– Men du er ikke her fordi jeg skal gi deg svaret.

– Gi meg noe, da!

– Du må gi meg noe først.

– Jeg ga deg et godt spørsmål.

– Det er ikke nok. Du må komme med det du tenker kan være svaret først, så vet jeg mer hva jeg kan gi av råd.

Denne gangen ser hun ikke vekk etter at siste ord er sagt, noe som får han til å lene seg litt fram. Hun tolker denne bevegelsen som interesse, som at han tenker at de endelig kommer noen vei. Hun forblir stille. Han ser kjapt ned på blokka si, så legger han den fra seg på bordet ved siden av.

– Still spørsmålet en gang til.

– Hvorfor det?

– Jeg vil at du skal høre deg selv gjenta det.

Hun prøver å svelge, men det setter seg fast i halsen og hun kjenner enda en tåre renne. Varmen sprenger i brystet, som en indre vulkan. Det er vanskelig og hun klarer det ikke alltid, men hun bestemmer seg for at hun ikke skal la den velkjente og uønskede følelsen få spillerom denne gangen. Så hun trekker pusten skjelvende og synker litt ned i sofaen før hun igjen spør:

– Er det noe jeg kan gjøre selv?

Spørsmålet er like vondt denne gangen. Det er som en lang remse med piggtråd som kjemper seg opp fra halsen. Han fletter hendene i hverandre og lar albuene hvile på knærne, akkurat som hun selv gjorde. Han ser fram og tilbake over ansiktet hennes.

– Hva tror du?

– Om jeg hadde visst svaret, hadde jeg ikke vært her.

– Men du stiller spørsmålet. Derfor må du ha hatt noen tanker både fra og til.

Hun trekker på skuldrene og snufser igjen. Så rister hun på hodet, brått og bestemt. Han er så uendelig rolig der han sitter og iakttar henne, mens hun bare er sekunder fra å miste det famlende grepet om kontroll. Armene hennes går automatisk rundt henne selv, klemmer hardt. Det blir stille igjen. Tårene begynner å renne ordentlig nå. Hun klemmer hardere.

Han lener seg sakte tilbake i stolen og finner fram blokk og penn. Varmen i brystet hennes blusser opp igjen av synet av den dansende pennen. Rett før hun skal til å rope til han, stilner han henne med et uvanlig våkent blikk. Øynene hans går fra de stramme armene hun holder rundt seg til det forgråtte ansiktet hennes, før han til slutt nikker og sier:

– Det er et godt svar.

Han fortsetter skrivingen, men denne gangen med et lite smil. Hun ser nedover seg selv. Genseren er våt. Hun kan ikke huske sist gang tårene falt i hopetall. Fingrene er forknytte, kalde never under armhulene, men presset i brystet er tydelig lettere. Mer håndterbart. Hun trekker hetta lenger ned over hodet og ser skrått ned i gulvet. Det skjelver et lite smil i munnviken hennes også.