Enda en melding tikker inn på mobilen min og får det til å vibrere i hånden. Jeg ser ikke på den. Jeg vet at det ikke er fra henne; det er enda et desperat spørsmål fra faren hennes. Han har lagt merke til at jeg ikke er der for lengst selvsagt; jeg skulle vært der sammen med dem. Det skulle hun også, men jeg vet at hun ikke kommer til å dukke opp.
Det kommer ingen av oss til å gjøre.
Mobilen begynner å ringe, lydløst. Jeg legger den åndsfraværende fra meg i passasjersetet ved siden av meg og begynner å tromme fingrene mot rattet. Bilen står helt stille, parkert inntil veikanten i skyggen av et frodig tre, men jeg sitter fortsatt med bilbeltet kvelende stramt over brystet og ser i sladrespeilet med to sekunders mellomrom. Bil etter bil passerer meg på den trafikkerte veien. Hjertet dunker usannsynlig fort. Ventingen tar snart knekken på meg. Flere ganger har jeg kjent det rykke i foten, at den har kommet seg halvveis opp på gasspedalen, klar til å tråkke den hardt ned og dermed føre meg langt unna.
Og gang på gang forviser jeg tanken så fort den våger å kreve livets rett, fordi jeg kan ikke gjøre det. Jeg har lovet henne det, like mye som hun har lovet meg.
Det er en spesielt brennhet dag så klærne ligger som klistret til kroppen. Jeg drar en hånd over pannen. Den blir dyvåt så jeg tørker meg kjapt på shortsen. Soltaket er nede så aircondition er ikke et alternativ, men det var en del av planen å ha det nede. Det kommer til å gjøre alt mye lettere. Jeg ser bortover veien mot lyskrysset kanskje 50 meter unna. Usynelige bølger stiger opp fra asfalten og gjør horisonten uklar. Hvis jeg holder på å koke over, tør jeg ikke tenke på hvordan hun må ha det.
Jeg parkerte bevisst med ryggen mot dit jeg vet at hun kommer fra fordi vi skal nedover denne veien. Hver gang en ny lyd entrer ørene mine, er jeg på alerten med det samme. Jeg hører stemmer og skritt lenge før jeg ser personene, men ingen av dem er henne.
I et spesielt svakt øyeblikk, kikker jeg ned på mobilen. Den er i ferd med å motta et nytt anrop, denne gangen er det fra moren hennes. Jeg merker at jeg gnisser tennene mot hverandre og kjenner hvordan kjeven er i helspenn. Jeg ser på klokka på dashbordet. Hun burde være her snart.
Selv om jeg er hyperfokusert på det som måtte skje rundt meg, begynner tankene å drifte tilbake til da hun kom med løftene sine. Fortalt med en søtlig pust som traff meg mykt i ansiktet og fikk meg til å grøsse. Nærmest hypnotisert hadde jeg sett på henne med hodet støttet mot hånden jeg lot albuen holde tyngden av. Sollyset hadde begynt å melde sin ankomst gjennom den tynne glipen mellom gardinene og lyste opp mer og mer av oss der vi lå mellom krøllete dyner og endevendte puter. Hun lot fingrene lage små sirkler på den nakne skulderen min og møtte ikke blikket mitt mens hun snakket.
Hun hadde vært så rolig da hun fortalte det, men samtidig visste jeg at det foregikk mye mer bak de korte, brune krøllene enn hva hun ga uttrykk for. Planen hennes var detaljert og innebar en lang kjede med uforutsette hendelser som ville være en direkte konsekvens av alt hun planla. Selv om det var visse ting jeg visste at hun ikke fortalte. Jeg var ikke en del av hele planen, selv om hun ga uttrykk for det og gjorde gjentatte forsøk på å overbevise meg om at det ikke var en ting jeg ikke fikk vite om. Men jeg følte meg aldri ikke helt oppdatert.
Jeg byttet på å se på de fyldige leppene hennes til å følge med på hvor blikket hennes hvilte. Det virket som hun blunket søvnig mens hun lot øynene vandre overalt i rommet. Likevel var jeg sikker på at det var en bevisst gest fra hennes side; å virke avslappet og stillferdig mens det virkelige kaoset regjerte like under overflaten. Jeg kunne ikke være sikker. Hun tillot seg selv aldri å bli forutsigbar.
«Da vil jeg heller dø,» hadde hun sagt en gang.
Og jeg hadde trodd henne. Jeg tror fortsatt. Det er derfor jeg sitter og venter på henne.
En del av planen hadde vært å parkere et sted som ikke var for langt unna, men likevel et sted som var lett å finne. Jeg skulle også pakke en bag med det hun mente var det aller mest nødvendige. Og hva enn jeg gjorde skulle jeg ikke ringe eller ta i mot anrop.
Først hører jeg det som et minne, noe jeg ikke helt klarer å få tak i. Så:
«Kjør!»
Ropet kommer langveis fra, men det står så tydelig ut fra alt annet at jeg øyeblikkelig vet at det er rettet mot meg. Jeg snur nøkkelen i tenningen med en gang for så å legge armen over seteryggen og se bak meg.
Der, med det lange sløret flagrende bak seg og rosebuketten i den hånden som ikke holder oppe den veldige, hvite kjolen, kommer hun springende nedover gata på høye hæler.
Like bak henne kommer det flere dresskledde menn og pent pyntede kvinner som roper og vifter med hendene, inkludert moren og faren hennes. Hun har et forsprang, men det er bare så vidt. Det er likevel imponerende at hun ikke vikler anklene der hun manøvrerer seg mellom nysgjerrige forbipasserende på sko som minner om tynne knivsegger.
Jeg har begynt å rulle forsiktig framover og når hun endelig er framme og har hoppet inn i bilen med hodet først, uhindret siden soltaket er nede, tråkker jeg endelig ned gasspedalen helt ned til gulvet. Vi rykker framover med sånn kraft at jeg får kink i nakken og jeg kræsjer nesten i bilen som kommer fra siden, men jeg svinger unna og rekker fram til lyskrysset rett før det skifter til rødt.
Jeg hører pulsen i ørene og kjenner svetten renne nedover tinningene. Jeg ser i sladrespeilet og ser den lille folkemengden forsvinne i en voldsom fart bak oss. Jeg ser også på henne der hun kaver for å komme seg opp i sittende stilling. Føttene hang utfor bilen idet vi begynte å kjøre, men hun har klart å stable dem under seg i den bløtkakeformede kjolen. Hun setter seg opp på kne i bilsetet og begynner å rope av full kraft. Armene hennes er i været og det er svarte linjer nedover kinnene hennes fra tårene som har dratt maskaraen med seg. Øynene hennes er lukket mens den røde munnen er vidåpen, full av det som kan tolkes som gledesrop. Det lange sløret danser i vinden bak henne.
Det er da jeg ser det. Jeg blunker flere ganger for å være sikker på at det ikke er noe jeg innbilte meg og ser opp i speilet så mye jeg tør uten å følge med på veien. Det er utrolig at jeg ikke la merke til det med det samme, men i all hasten hadde jeg nok bare fokusert på å tilbakelegge så mange kilometer mellom oss og dem som mulig.
«Hvorfor er kjolen din rød?» spør jeg lavt.
Hun ser nedover seg selv som om hun ikke vet hva jeg snakker om. Så drar hun litt i kjolestoffet og ser til slutt ut til å finne det jeg hintet til. På høyresiden er det et tydelig rødt parti som så absolutt ikke hører hjemme på en brudekjole. Litt av fargen fortsetter oppover til kragebeinet hennes og små flekker pryder det ellers helt plettfrie ansiktet. Hun setter seg ned i setet og legger den ene armen henslengt over bildøra, lar fingrene danse i den veldige vinden.
«Han gjorde meg ikke lykkelig. Så jeg sørget for at det ikke kom til å skje med en annen stakkars kvinne.»
Hun sier det med et skuldertrekk. Jeg blir kald i hele kroppen og kjenner en klump i magen som gjør meg kvalm.
«Det var ikke en del av planen,» sier jeg og hører desperasjonen i stemmen min.
Hun møter til slutt blikket mitt i sladrespeilet og jeg vet med ett at alle antagelser om at hun har ført meg bak lyset hele tiden, faktisk er sanne. Hun drar hendene under øynene og sletter sporet etter det jeg nå vet er gledestårer, men ikke av den typen jeg først trodde. Hun lener seg inntil seteryggen min, lar hendene fare gjennom håret mitt og legger leppene helt inntil øret mitt.
«Jo, det var alltid det,» hvisker hun.
Den søtlige pusten har alltid pleid å få meg til å føle meg varm og trygg, men en ny tanke begynner å forme seg jo flere fartsstriper som forsvinner under bilen og avstanden til hennes siste uforutsette grusomhet blir større.
Søt pust kan indikere betennelse, noe som råtner. En begynnende infeksjon.
Fridatales 