Det drypper og renner fra alle kanter. Hvert skritt vi tar, lager ekko mellom de veldige, isete veggene. Plutselig knaker det et sted, enten av at noen av oss legger vekt på en luftboble i isen eller så er det klossen i seg selv som buldrer på eget initiativ. Hodelyktene våre kaster ut lysstrimer som hopper opp og ned de krystallklare isveggene. Jo lenger vi går, jo mer endeløs virker turen gjennom vår nye destinasjon.
Jeg puster tungt ut. Frostrøyken stiger til værs og forsvinner opp i istaket flere titalls meter over meg.
Isfjellet skal visstnok ha duppet for seg selv i flere uker. Ut i fra den enorme størrelsen, må den ha vært del av en massiv isbre. Forskerteamet har prøvd å følge mønsteret dens og det ser ut til at understrømmen har forflyttet den flere mil fra dens originale tilholdssted. Mest sannsynlig har en gradvis varme over utrolig lang tid til slutt blitt nok for den kolossale blokken, og den skilte seg dermed fra en hittil ukjent isbre for å seile rundt omkring i Sørishavet.
Grunnen til at vi gransker nettopp dette isfjellet, er fordi forskerne har oppfattet uregelmessigheter på samtlige målinger. Da de oppdaget at et nytt, stort isfjell fløt rundt, gikk de til verks med å prøve å finne ut hvor det stammet fra. Men det var ingenting som tilsa hvor eller når; det dukket bare plutselig opp på radaren fra ingensteds. Det er derfor jeg og seks kollegaer er her; for å finne ut mer om det mystiske isfjellet.
Vi er alle godt innpakket i tjukke jakker og flere lag med klær, men vi er alle kalde til beinet. Før vi gikk om bord og lot Harald og Noah være igjen for å passe på at båten ikke fløt avgårde fra isfjellet, var vi alle i relativt god fatning. Ingen var særlig plaget av kulden og vi tøyset og tullet en god stund før vi endelig trådte foten på isfjellet. Kulden var et faktum og en seriøsitet sank over gruppa. Det er veldig ulikt oss; vi pleier alltid å ha en lett og skøyeraktig tone, men nå går vi i stillhet og gransker isfjellet hver for oss. Det kan hende at vi syns det virker avskrekkende siden dette er det største målet vi har undersøkt. Men jeg tror ikke det er det som setter en stopper for praten. Det er noe med dette stedet. Noe jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men som er der likevel.
Jeg går langsomt og avmålt bortover et spesielt smalt parti. Veggene er så blanke at det går an å speile seg i dem. Noe fanger oppmerksomheten min langt der framme, i enden av dit jeg er på vei. Er det en ny gjemt del? Jeg må til slutt gå sidelengs for å komme meg videre. Sekken min med verktøy må jeg sette fra meg på utsiden av den lille passasjen for få plass.
Skriket mitt ljomer gjennom hele ispalasset og jeg er overrasket over at det ikke slår sprekker.
Det er som lyden vekker resten av gruppen opp fra en merkelig søvndyssende tilstand, fordi brått står de utenfor der jeg har kilt meg inn og roper på meg.
«Amanda! Er alt i orden?» spør Pauline.
«Trenger du hjelp?» kommer det fra Will.
«Ingrid, gi meg en dytt. Jeg går etter henne,» sier Jensen, som åpenbart henvender seg til Ingrid der hun garantert står som frosset til bakken på grunn av skriket mitt.
Jeg registrerer nesten ikke de redde utsagnene som kommer fra reisefølget mitt. Fordi rett foran meg, perfekt frosset fast i veggen av is, stirrer to lysende gule øyne ut på meg.
Øynene tilhører et vesen jeg aldri har sett før, men det ser uhyggelig menneskelig ut samtidig som det ikke er i nærheten av å minne om en person. Det er litt høyere enn mine 180 centimeter, og selv om isen er gjennomsiktig, er det vanskelig å se hvor stort dette vesenet faktisk er.
Jeg lener meg helt inntil blokken og iakttar den deformerte tingen der inne. Jeg er nok så dypt inne i min egen boble at jeg skvetter ekstra mye når en hånd treffer skulderen min. Jeg snur meg rundt med hjertet i halsen og blender dermed Jensen med hodelykten min.
«Hva er det du skriker sånn for?» spør han bryskt, som er uvant han; han er som regel spøkefuglen i gruppa.
Enda en ting som jeg legger til på lista over rare ting jeg har observert siden vi kom hit. Jeg trenger ikke å svare på spørsmålet hans fordi jeg ser at han allerede har fått øye på det jeg fortsatt ikke kan tro er sant.
«I helvete,» mumler han og lar kjeven glippe for å fullføre det sjokkerte ansiktsuttrykket.
Jeg ser tilbake dit blikket hans er låst. De gule øynene er absolutt det første man legger merke til, men munnen er også et blikkfang. Den er utrolig vid; hver side når nesten de utstående, nesten flagrende ørene. Hele den ukjente massen har et grønnaktig skjær, og formen er unektelig lik det av et menneske der det står oppreist med to armer hengende ned siden. Den ene hånden når nesten fram til veggen vesenet stirrer ut av, som om den prøvde å legge hånden mot den før den frosset fast.
«Tror du det er en spøk? At noen har plantet den her?» spør Jensen.
Jeg rister på hodet uten å snu meg mot han.
«Det er umulig. Isfjellet har nylig forlatt isbreen det var en del av i hvem vet hvor lang tid,» svarer jeg.
«Vi må skjære den løs,» sier Jensen.
Denne gangen snur jeg meg. Jeg vet at jeg må se både livredd og mistroende ut. Noe forteller meg at det ikke er noen god idè, så jeg vrir hjernen på leting etter et godt motargument.
«Er du sikker på at det er trygt? Jeg mener, isen kan slå sprekker om vi prøver å løsne denne tingen fra veggen og-»
«Amanda, dette er grunnen til at målingene som ble gjort av dette stedet var så rare. Utstyret deres fanget opp denne greia uten å ha den fjerneste anelse om hva det er eller hvor dette isfjellet kommer fra. Selvsagt tar vi den med oss hjem,» sier Jensen, og måten han sier det på åpner ikke opp for diskusjon.
Utskjæringsprosessen er voldsom og tidkrevende. Vi kan ikke bare prøve å skjære rundt selve vesenet; vi må også skjære ut passasjen som leder fram til det så det er god plass til å dra isblokken med ut på båten. Jeg og Will er de som er nødt til å ta fatt på utskjæringen rundt det avskyelige funnet. De andre sender hakker, bor og driller inn til oss mens de selv jobber med å utvide veien for oss.
Vi jobber i flere timer, og når dag blir til kveld sier vi oss fornøyde og går til båten for å få noen timer på øyet før vi avslutter jobben i morgen. Vi har kommet ganske langt. Passasjen er romslig nok til å at man kan gå gjennom den og strekke begge hender ut i hver retning uten å treffe veggene. Vesenet selv har blitt rammet inn av dype utskjæringer på alle kanter. Det eneste som gjenstår er å faktisk dra den ut, men til det trenger vi kraftigere hjelpemiddel og det tar vi oss ikke tid til i kveld.
Vi sitter rundt bordet nede i båtsrommet og spiser et etterlengtet godt måltid. Den gode stemningen kom tilbake med det samme vi gikk ut fra det isfjellet. Nå tuller og ler vi som vanlig, som om ingenting har hendt. Men jeg lar meg ikke selv glemme. Mens jeg river av en brødbit og dupper den i den herlige grønnsaksuppen, klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at noe er veldig galt. Det er en grunn til at kulden kom så trengende på oss idet vi begynte å fare gjennom det enorme isfjellet, og det at vi brått ble så stille skyldtes ikke en plutselig blyghet. Vi har reist og jobbet sammen i flere år og kjenner hverandre så godt at stillhet er en dyd på dette tidspunktet.
«Men alvorlig talt,» bryter Pauline inn med etter at Jensen har fortalt en drøy vits som fikk både Will og Noah til å gapskratte.
«Hva tror dere den tingen er? Den ser ut som en enorm mutert frosk eller noe,» fortsetter hun.
Jensen sperrer opp øynene sine med fingrene og geiper mot henne.
«Jeg tror du har helt rett, Pauline. Den var nok bare på leting etter en saftig flue eller to da den brått døde på stedet og ble til is,» sier han, igjen akkompagnert av en leende Will og Noah.
Harald, sammen med oss jentene, ser ikke helt humoren.
«Vi står åpenbart ovenfor et eksepsjonelt funn, folkens. Hva enn det er, så er det noe stort og vi kommer til å komme inn i historiebøkene,» sier han, nesten drømmende, og vi andre ler.
Ingrid grøsser og ser litt kvalm ut.
«Jeg syns bare den er vemmelig. Eksepsjonelt funn eller ikke; den gir meg gåsehud,» sier hun.
Vi fortsetter å prate en liten stund til og etter hvert føler jeg meg mye bedre. Kanskje Harald har rett; kanskje det kommer noe godt ut av å måtte være fanget på samme båt sammen med den tingen helt til vi kommer hjem. Noah gjesper stort og strekker seg.
«Vel, jeg vet ikke med dere, men all denne spekuleringen i vår fremtidige storhet har gjort meg dødstrøtt. Jeg tror jeg kaster ingen håndkleet,» sier han.
Resten stemmer i og vi bryter opp det gode laget. Vi går til hver vår sparsomme soveplass; jentene på ett rom og guttene på et annet. Idet hodet mitt treffer puta kjenner jeg for alvor hvor sliten kroppen er. Vi har stått på siden tidlige på morgenen og hutret uten å kjenne ordentlig varme før sent på kvelden. Jeg lukker øynene og sukker tungt. Bare en dag til med arbeid før det er strake veien hjem. Tanken er oppløftende og er det siste jeg fokuserer på før jeg går inn i en dyp søvn.
***
Øynene mine slår opp. Noe vekket meg, og det er verken en alarm eller en kollega. Det er stupmørkt så det er ikke store forskjellen på å ha åpne øyne kontra lukkede. Jeg famler etter lommelykten jeg vet Ingrid la fra seg på nattbordet som står i mellom sengene våre. Jeg griper rundt den til slutt og skrur den på. Sengen til Ingrid er tom. Jeg reiser meg, noe sjanglende siden jeg fortsatt er halvveis i søvne og lyser opp Pauline sin seng som er den øverste sengen i vår delte køyeseng. Men den er også tom. Jeg blir litt mer våken av disse observasjonene – men jeg blir lys våken når de sløve øynene mine registrerer noe som fanges opp av lysstrimen til lommelykta.
Det er blod på gulvet. Massevis.
Jeg rygger sjokkert bakover og støtter meg til sengen. Når jeg lyser ned på de sokkekledde føttene mine, ser jeg at de er gjennomtrukket i rødfarge. Jeg springer mot døra og river den opp. Det er like mørkt i den smale gangen. Jeg åpner døra inn til guttene, men også denne gangen møter jeg et tomt rom. Det er ikke noe blod på gulvet, men i stedet er puten til Will helt rød og det ligger et knust glass rett innenfor døra.
Jeg hiver etter pusten på dette tidspunktet. Hva i helvete er det som skjer? Vi er kanskje ikke fremmede for å spøke med hverandre, men å gå så langt for å spøke med bare èn av oss har aldri skjedd før.
Jeg går ut i oppholdsrommet der vi spiste sammen kvelden før. Ingen bevegelse eller latterknis møter meg her heller. Jeg lener meg fram for å slå på lyset, men jeg stopper midt i bevegelsen.
Noe puster tungt bak meg, og den umiskjennelige lyden av noe som drypper mot gulvet får det til å går kaldt gjennom meg.
Jeg snur meg sakte rundt. Hånden min skjelver så mye at den får lysstrimen fra lommelykten til å flimre. Lyset treffer til slutt en grønn, pesende form. Bloddråper renner fra to par kvasse klør. Jeg ser nå at det går et blodspor fra begge soverommene og i retning utgangspartiet. Jeg retter til slutt strålen opp – og skriker når jeg ser inn i et par altfor kjente gule øyne. Når tingen jeg fant frosset i isen åpner den grufullt store munnen sin for å lage en forferdelig skjærende lyd, tar jeg beina fatt og springer mot utgangen.
Det er flerfoldige minusgrader utenfor og jeg er bare kledd i soveklær, men jeg låser opp luken som fører opp til dekk likevel. Alt er bedre enn å være her nede sammen med dette ukjente vesenet. Det kommer springende etter meg med de forferdelige klørne rettet ut mot meg, men jeg klarer akkurat å smette ut og slenge igjen luka før den når fram.
Kroppen min går nesten i sjokk med det samme jeg møter den isende kalde lufta. Jeg kommer ikke til å overleve lenge i denne temperaturen, så jeg prøver febrilsk å pønske ut en måte å få ut den tingen fra båten lenge nok til at jeg kommer meg inn igjen.
Men hva enn den er, er den smart. Den klarte å åpne og lukke dørene til både båten og soverommene våre, uten å ødelegge låsene. Så den kommer garantert til å klare å komme seg inn igjen.
Jeg begynner å lyse utover det store intet som omgir oss på alle kanter, desperat etter noe som kan være til hjelp. Det eneste av fastland er isfjellet vi har tjoret oss fast i. Ellers er det ingenting å se unntatt et altoppslukende, mørkt hav. Nei vent, det er noe mer. Noe som dupper dovent i vannet rett ved båten. Jeg retter lommelykten mot det og faller nesten uti selv. Der, med oppsperrede øyne og istykkerrevne kropper, flyter mine seks gode venner og kollegaer. Jeg legger en hånd over munnen og kveler det verste av skriket.
Akkurat da farer døren opp bak meg og vesenet hopper opp på dekk, klar til sprang.
Jeg spinner rundt og retter lysstrimen rett på det. Det beveger seg som et menneske, men samtidig er det noe dyrisk ved det. Jeg legger så vidt merke til at den også har en kort hale, som var skjult bak resten av kroppen dens da den var fanget i isen.
Jeg gråter stille. Tårene svir i øynene og det føles nesten ut som om de blir til is i den bitende kulden. Vi skulle bare latt den være i fred. Isfjellet ville ha smeltet til slutt og den stygge jævelen ville ha sunket til havets bunn. Da ville ikke alle vennene mine vært døde og jeg ville ikke vært trengt opp i et hjørne, uten sjans til å forsvare meg selv.
Vi fant det vi ble bedt om. Eller var det vesenet selv som fant oss?
Fridatales 