26, 28, 30.. Der er nummer 32. Jeg svinger inn mot huset GPS-en forteller er det riktige og parkerer i oppkjørselen. Det er en fin høstdag på tampen av oktober. Snøen har ikke kommet enda så de brune og oransje fargene er fremdeles regjerende både på bakken og i trærne. Likevel er kulden til stede for fullt. Idet jeg åpner bildøra og svinger beina utenfor kjenner jeg den kalde luften krype innunder den tjukke kåpen. Jeg grøsser og retter på skjerfet mitt.
Jeg henter vesken min fra baksetet, låser bilen og ser opp på huset. Det ser gammelt ut. Hagen har ikke blitt verken trimmet eller klipt på ubestemt tid; gress og kvister vokser vilt og det ligger forskjellige verktøy overalt som ingen har tatt seg bryet med å rydde vekk.
Det er et enormt mursteinshus på tre etasjer. Jeg har aldri vært i dette nabolaget før, men så har jeg jo bare bodd i Hudson, New Jersey i knappe to uker og er ikke kjent med byen eller mine nye pasienter. Derfor vet jeg ikke stort om barnet jeg er her for å møte.
Det er ikke uvanlig at jeg får forespørsel om å gjøre hjemmebesøk hos familier med syke unger. Da jeg bodde i Texas fikk jeg ofte telefoner fra foreldre som ikke kunne komme til meg med barna sine så da ble alternativet at jeg kom hjem til dem. Det er en naturlig del av det å være barnelege og jeg er godt vandt med det. Men denne gangen er annerledes.
Jeg kjenner ikke moren eller barnet. Den eneste kontakten jeg har hatt med denne familien er med moren, ms. Gilby, over telefonen. Jeg har ikke hatt mye kontakt med flesteparten av mine nye pasienter eller deres foreldre. Min forgjenger her i New Jersey, doktor Iwan Schorji, forsvant sporløst for en måneds tid siden. Derfor ble jeg sendt hit for å overta hans pasienter midlertidig til de finner en permanent erstatning. Og godt er det; leiligheten min her er så luguber og jeg savner allerede vennene og familien min. Ikke tale om jeg godtar tilbudet om stillingen dersom det viser seg at det er jeg som får den.
Jeg småløper opp trappene til den massive inngangsdøra i mahogni og dunker med dørhammeren. Sekundene tikker. Ingenting skjer. Jeg lener meg til høyre for å se inn det avlange vinduet på siden av døren. Det er spraglete og avslører ingen bevegelser. Det som måtte skjule seg der blir omgjort til forvridde former som det er umulig å se hva er.
Men jeg kan sverge på at jeg ser et fjes der inne. Et fjes som er rettet mot meg.
Brått farer døra opp. Jeg skvetter, til min skam. Kvinnen på den andre siden ser ut til å være fare og stopper opp med døren halvveis åpnet. Jeg ler litt brydd og tar meg til brystet.
«Jeg beklager; du skremte meg,» sier jeg før jeg får tenkt meg om.
Hun ler litt, hun også, men smilet når ikke øynene hennes.
«Du får unnskylde meg. Jeg trodde ikke den som dunker på en dør forventer å bli skremt,» sier kvinnen.
Jeg sier meg mentalt helt enig, men bestemmer meg for å ikke la dumheten min fortsette å være samtaleemnet.
«Jeg er Miranda Owing; den nye barnelegen,» sier jeg.
Ansiktet til kvinnen sprekker opp i et ordentlig smil denne gangen og døren åpnes på vidt gap.
«Åh! Hei, doktor Owing. Så fint at du kunne komme. Det er jeg som er Lauren Gilby,» sier hun og løfter en hånd mot meg.
Jeg skal til å ta den, men nøler et lite sekund når jeg ser den er ikledd en hvit hanske. Hun merker nok nølingen min og rister så vidt på hodet.
«Jeg tar alle forhåndsregler for å ikke bli smittet selv,» sier hun.
Jeg nikker og tar hånden hennes.
«Det er fullt forståelig. Hyggelig å møte deg, ms. Gilby,» sier jeg mens hendene våre er lenket sammen.
Hun smiler og gjør tegn til at jeg skal komme inn.
Ms. Gilby lukker døren bak oss og sier jeg kan henge kåpe og skjerf på stumtjeneren rett innenfor, noe jeg gjør. Vesken min henger jeg over skulderen igjen.
«Denne veien, doktor,» sier ms. Gilby og viser til en lang korridor på venstresiden av inngangen.
Jeg stopper midt i et smil; noe mer ved utseendet hennes får meg til å stusse. Den hvite blusen hennes er flekkete av noe som ligner sot på den venstre siden. Kulden oppmuntrer jo til peisfyring, men det ser ikke ut som et uforsiktig blås fra asken; det ser ut som om hun har holdt noe.
Rett fram ovenfor inngangen er det en stor hall som viser det jeg mistenkte; to trapper opp som vil si totalt tre etasjer. Innsiden av huset matcher utsiden. Det er støv og spindelvev på de fleste overflater, esker fulle av rot står inntil veggene og det virker som om mørket for lengst har overtatt størsteparten av det veldige huset. Jeg vet ikke om ms. Gilby har vært gift eller ikke, men huset virker litt vel stort for bare henne og sønnen. Noe som minner meg på..
«Hva var det sønnen din het igjen?» spør jeg mens vi går og prøver å virke uanfektet av det jeg ser rundt meg.
Ms. Gilby ser på meg over skulderen sin.
«Jeremiah, men han liker å bli kalt Jerry. Han er nylig fylt tre år,» sier hun.
«Og du mener han lider av lungebetennelse, var det så?»
Det tar noen sekunder før hun sier noe. Jeg blir nesten fristet til å spørre igjen.
«Ja, lungebetennelse,» svarer ms. Gilby kort.
«Det var trist at doktor Schorji forsvant. Jeg vet han var Jerry sin barnelege. Jeg håper bare Jerry vil stole på meg i like stor grad som han gjorde på doktor Schorji,» sier jeg i enda et forsøk på småprat.
«Jeg er sikker på at du kommer til å gjøre en like god jobb som doktor Schorji gjorde,» sier ms. Gilby med et uventet stort smil.
Vi går til vi ender opp i et stort, åpent rom. Det er nesten helt ribbet for møbler; det eneste som fyller rommet er en enslig brun pinnestol med armlener. Den står foran en peis, som ut i fra asken som ligger på gulvet har nylig vært i bruk. Det kan forklare soten på ms. Gilby, men jeg spør ikke. Den grønne malingen på veggene har for lengst begynt å flakke av og det er klart at rommet ikke har blitt stelt på lang tid, men på grunn av tilstanden til peisen er det likevel i bruk.
«Så hvor er lille Jerry?» spør jeg for å ikke få henne til å legge merke til at jeg studerer det nakne rommet.
Hun peker på et forheng som er så langt at det henger fra helt oppunder taket og lager små folder på gulvet. Før jeg rekker å si noe har hun gått bort til det og trekt det til sides. Hun stiller seg så ved siden av døren som kommer til syne og samler de hanskekledde hendene foran seg.
Jeg blunker uforstående av det overraskende synet. Ikke bare er det en dør; det er en ugjennomtrengelig dør. Dersom man ikke har nøkkelen til den enorme hengelåsen som pryder den gammeldagse metallåsen.
Som om hun hørte tankene mine fisker ms. Gilby fram en nøkkel fra baklommen på jeansen sin og setter den inn i låsen. Jeg våkner opp fra min midlertidige sjokktilstand og går mot henne.
«Hva er det du gjør, ms. Gilby? Er dette en spøk?» spør jeg og ler litt.
Jeg kjenner ikke ms. Gilby og vet ikke om hun er kjent for å være en spøkefugl.
«Kan vi ikke bare finne Jerry så jeg kan få ta en titt på han?»
«Jo, absolutt, doktor. Vi må bare komme oss ned til rommet hans først,» svarer hun, like etterfulgt av et klikk og hengelåsen som faller i gulvet.
Jeg hopper et lite steg bakover. Ms. Gilby ser på meg og smiler.
«Du er lettskremt, doktor. Det er kanskje ikke den beste kvaliteten å ha når man er barnelege; man risikerer å se og høre litt av hvert,» sier hun.
Døren er åpen nå og leder inn i et bekmørkt intet. Jeg skimter trappetrinn. Jeg prøver å vurdere situasjonen etter beste evne. Burde jeg allerede ha ringt barnevernet?
«Ms. Gilby,» begynner jeg, men hun er allerede på vei inn døren og blir borte.
Jeg trekker pusten dypt og blir stående som fryst fast. Frykten for hva som kan møte meg der nede får det til å prikke i fingertuppene. Jeg ser bak meg og forestiller meg utgangsdøra to rom unna, men tanken på en mor som kanskje holder sønnen sin innelåst er en umiddelbar situasjon som trenger å stoppes nå med det samme.
Men bare for sikkerhetsskyld finner jeg fram mobilen og taster nødnummeret – uten å trykke på den grønne ringeknappen. Nå vet jeg i hvert fall at hjelpen bare er et tastetrykk unna.
Nølende senker jeg foten min ned i mørket til den treffer det første trappetrinnet. Det kommer bølger med varmluft mot meg, noe man ikke forventer fra en kjeller. Det er ikke slått på noe lys så jeg kan ikke se om ms. Gilby er rett foran meg eller nådd bunnen allerede. Jeg legger den ene hånden mot veggen og føler meg sakte nedover trappen. Brått eksploderer verden i et skarpt lys. Jeg hviner og mister nesten balansen, men henter meg inn igjen og tar de siste trinnene før føttene mine møter betonggulv.
Varmen her nede er ekstrem, nesten kvelende. Det føles ut som om jeg har gått rett inn i en sauna. Lyset som blendet meg kom fra den sløve taklampa som ms. Gilby enda holder en finger mot bryteren på. Det er like tomt her nede som i etasjen over, bortsett fra radene med ved som står stablet tett i tett bortover begge veggene som leder innover i rommet. I enden står det plantet en massiv, svart fyrovn. Det spraker i ilden som er gjort opp der inne. Men det er ingen liten gutt å se.
Jeg møter blikket til ms. Gilby. Hun har sitt festet på meg.
«Hva gjør vi her nede? Det er fryktelig varmt,» sier jeg og kjenner allerede svetten piple fram i pannen min.
«Det er slik Jerry liker å ha det,» svarer ms. Gilby.
Det blir stille. Ingenting annet enn sprakingen fra ovnen høres.
«Og hvor er Jerry?» spør jeg etter noen lange sekunder.
Og akkurat som jeg fryktet, går ms. Gilby mot ovnen.
Ved siden av ovnen, oppå en minkende vedstabel, ligger det et par brannsikre hansker. Jeg stirrer på ms. Gilby mens hun omhyggelig trer dem på seg. Mobilen er glatt i den svette hånden der jeg holder rundt den i kåpelomma, klar til å trykke når som helst.
Hun bøyer seg ned og tar tak i håndtaket til ovnen. Jeg vet ikke hva jeg forventer meg, men både nese og øyne gjør seg klare til forferdelige inntrykk. Døren svinges opp og flammene der inne slikker seg rundt kanten og ut i rommet. Jeg myser inn i alt det oransje.
«Kom ut, Jerry. Doktoren er her,» sier ms. Gilby inn i ovnen.
Og selv om det ikke er mulig, deler flammene seg og baner vei for en uklar form. Rett før det som beveger seg der inne deiser i bakken, griper ms. Gilby det med hanskene sine. Jeg går bakover til hælene møter det nederste trappetrinnet. Umulig. Dette er umulig.
Ms. Gilby setter dette ukjente ned foran seg. Det vibrerer av varme og er nærmest rødglødende, men det står såvisst på to små føtter som ligner barneføtter. De begynner så smått å gå mot meg, samtidig som varmen gradvis forsvinner og viser hva som sakte kommer nærmere.
Jeg må kjempe mot skriket som bobler i brystet mens jeg storøyd følger med på skapningen som lager små klynk og strekker seg mot meg med brennende hender og lange, svarte klør.
Den fortsetter å gå mot meg. Sjanglende i starten, men målbevisst etter bare noen få skritt. Den lager en gurglelyd som ikke skal komme fra en normal treåring. Den er naken selvsagt; hvilke klær hadde overlevd de veldige flammene fra fyrovnen? Kroppen dens er rød, men ikke skadet. Ikke i det hele tatt faktisk. Det virker som om flammene ikke biter på den, men i stedet bare blir liggende som et lag med dampende varme utenpå den brannsikre huden.
Jeg rygger raskt og kommer meg halvveis opp trappen, alltid med blikket festet på den grufulle tingen.
Blodet dunker i ørene og all fatning jeg kanskje hadde for noen minutter siden, er nå gått tapt til fordel for et kraftig flykt-instinkt. Flammene har roet seg nok til at jeg kan se et ansikt begynne å forme seg. Et par lysende, men likevel kullsvarte øyne ser opp på meg. Munnen er vendt nedover i noe jeg først antar er en geip, men jeg ser raskt at det ikke er tilfellet.
Den er snudd loddrett. Og ut stikker det svarte, spisse tenner som lager små skrapelyder når de møter hverandre.
Det som nesten skremmer meg mest er at ms. Gilby ikke later til å føle den samme frykten i det hele tatt der hun står og ser kjærlig på det hun refererte til som sønnen sin. Jeg vet ikke hva det er, men det er så visst ikke en liten menneskegutt. I hvert fall ikke nå lenger.
Det rosa vesenet fråder i munnvikene. Noen dråper faller på gulvet og jeg følger skrekkslagen med mens jeg ser på hvordan dråpene etser seg ned i betongen og lager en fresende lyd i prosessen. Jeg kjenner hvordan øynene mine begynner å tåre av hvor vidåpne de er.
«Hva er det der?!» skriker jeg. Stemmen min er hysterisk.
Ms. Gilby ser opp fra monsteret som fortsatt forsøker å nå meg og møter blikket mitt med øyne som virker uforstående.
«Hva mener du? Det er lille Jerry, selvsagt,» svarer ms. Gilby, som om det er det mest åpenbare i verden.
Hun går mot tingen uten tegn til redsel og løfter den opp med de brannsikre hanskene sine. Hun tar frem et hullete lommetørkle fra baklommen og tørker vekk skummet rundt munnen dens. Det freser når spyttet kommer borti de massive hanskene hennes og etterlater etsende hull.
«Det der er for helvete ikke menneskelig; det er et monster!»
«Gutten min er ikke et monster,» svarer hun med det samme.
Blikket hun sender meg denne gangen er lynende, advarende. Jerry ynker seg i armene hennes, hvis det kan kalles ynking. Ms. Gilby lener ansiktet sitt inntil Jerry og begynner å nikke mens han fortsetter å ynke seg. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men øynene mine lurer meg ikke; monsteret snakker til henne og hun forstår hva det sier.
Jerry peker på meg med en svart klo og ms. Gilby følger fingeren hans. Hun setter øynene i meg og nikker en siste gang til det han hvisker i øret hennes. Så begynner hun å gå mot meg. Jeg snur meg mot trappa igjen, men hun er raskere enn meg og får tak i den ene foten min. Panna mi treffer kanten på et trinn med sånn kraft at jeg blir svimmel. Så drar hun meg ned til jeg ligger på betonggulvet. Jeg holder meg til hodet mens jeg ser opp på kvinnen og demonen hun holder.
Noe jeg ikke la merke til da jeg først kom ned hit, er nå alt jeg kan se. Gjemt bak en vedstabel, står det kilt inn en doktorveske. Akkurat lik den jeg har med meg. Og en puslespillbit faller dermed på plass.
Doktor Schorji forsvant sporløst fordi han endte opp her.
Ms. Gilby slipper Jerry ned på gulvet.
«Det blir godt for den lille gutten min å endelig få et godt måltid. Doktor Schorji var litt tynn, syns du ikke, Jerry?» spør ms. Gilby tingen som nå ruver over meg.
Jerry svarer med et grufullt skrik og jeg stemmer i idet klørne hans graver seg inn i magen min.
Fridatales 