Øynene mine er så tunge at de er oftere lukket enn de er åpne. Jeg sperrer dem opp med det samme de holder på å gli igjen; å kjøre og sove samtidig fører sjelden med seg så mye bra. Jeg gjesper stort og rister litt på hodet, prøver å finne litt etterlengtet energi. Solen gikk ned for flere timer siden og har etterlatt verden mørk og søvndyssende. Spesielt for en stakkar som ikke kan gjøre annet enn å se på bilen som spiser opp fartsstripe etter fartsstripe med en tilsynelatende endeløs landevei foran seg. Det regner lett så vindusviskerne står på konstant, som bare gjør det triste ytre enda tristere.
Jeg kikker på de digitale tallene som lyser grønt på dashbordet. Klokka er straks ett på natta. Det er fortsatt langt igjen til jeg når motellet jeg skal sjekke inn på før jeg fortsetter veien videre i morgen. Jeg sukker tungt og banner lavt. Jeg angrer mer og mer på valget om å kjøre bil i stedet for å bare ta fly, men flyskrekken er et iboende monster jeg aldri har fått kontroll på. Det var mer flaut enn trist å måtte skilles fra resten av gjengen da jeg satte dem av på flyplassen og prøvde å forsikre dem om at det gikk fint å kjøre alene.
«Er du sikker, Emma?» spurte Karoline, den nyforlovede vi skal feire i Stockholm, i ferd med å følge etter Juni og Anne.
I motsetning til de to andre venninnene våre, kunne jeg se at Karoline strevde med å akseptere valget mitt. Men samtidig hadde hun full forståelse; det var hun jeg reiste med den gangen jeg trodde jeg skulle kveles av et panikkanfall tusenvis av meter oppe i luften. Der og da sverget jeg på at jeg aldri skulle sette meg på et fly igjen, og jeg holder fortsatt fast ved det.
Jeg nikket og veivet avfeiende med den ene hånden.
«Absolutt. Ikke tenk på meg. Vi sees om noen timer,» sa jeg og prøvde å virke uanfektet av hele situasjonen – selv om jeg kjente hvordan kinnene mine brant av skam.
Karoline var enda ikke overbevist. Hun stod fortsatt bøyd for å prate med meg gjennom den åpne bildøra. Så satte hun den ene foten inn i bilen.
«Jeg blir med deg. Du skal slippe å kjøre helt-»
«Ikke vær dum, Karoline. Flybilletten er allerede betalt og du skal drikke champagne på førsteklasse,» sa jeg og dyttet henne ut igjen.
Karoline lo og ristet på hodet.
«Okei. Jeg skal ta et glass for deg også,» sa hun, slengte meg et kyss og løp etter de andre.
Det føles ut som flere evigheter siden nå. Klokka var allerede ni på kvelden da flyet deres dro. Det var planlagt av Juni så de skulle få en ekstra kveld med feiring. Jeg tar meg ikke nær av det. Verken Juni eller Anne vet omfanget av frykten min og de visste vel strengt tatt ikke om den før de presenterte ideen om å booke billettene. I retrospekt så ser jeg ikke helt grunnen til at jeg bestemte meg for å kjøre samme dag som de tar fly. Jeg kunne potensielt startet tidlig i morgen. Men jeg orket ikke tanken på å sove i et tomt hus alene; Karoline og jeg har delt leilighet siden første året på universitetet. Det blir det selvsagt slutt på nå som hun snart flytter inn med Ørjan, men det fristet lite å bli etterlatt til meg selv i kveld.
«Takk, fortidens Emma,» mumler jeg, og føler meg mer etterlatt enn jeg noensinne har gjort.
Et neonlys noen hundre meter unna får det til å stikke i øynene. En bensinstasjon. Jeg blir brått litt mer våken av tanken på å bryte det evinnelige kjøremønsteret. Bilen trenger uansett drivstoff, akkurat som meg; bare tanken på sjokolade gir meg vann i munnen. Jeg svinger inn og stopper ved en av de tre ledige pumpene. Hele plassen er tom for biler, den virker forlatt. Men stasjonen er opplyst og jeg skimter varer på hyllene der inne. Det grelle overhengende lyset på uteområdet, gjør at hele atmosfæren nesten føles uvirkelig. Som om dette er en oase som ikke finnes midt i det evigvarende asfaltriket som strekker seg så langt man kan se både fram og tilbake.
Jeg slår av bilen og går ut. Det knekker i alle ledd når jeg strekker meg. Jeg klør meg fraværende på haken mens jeg lener meg inn i bilen igjen for å hente fram veska mi. Den virker nesten endeløs mens jeg leter etter lommeboka, og det er spesielt irriterende siden regnet gjør meg iskald med det samme. Jeg finner den slutt, lukker døra og snur meg i retning stasjonen.
«Å faen!» sier jeg høyt før jeg får stoppet meg selv.
Sjokket over det jeg ser begynner å avta like fort som det kom. Men det betyr ikke at jeg blir noe mindre forvirret eller skeptisk. Like foran meg, midt i mellom bilen min og stasjonen, sitter det en jente rett på bakken med beina i kors. Hodet hennes henger slapt ned og hendene lager ufullstendige sirkler i grusen. Hun er skitten og gjennomvåt. Håret skjuler ansiktet og t-skjorta er flekkete. Den ser merkelig kjent ut.
«Unnskyld?» sier jeg og jenta løfter hodet sakte for å se på meg.
«Hei, trenger du hjelp? Hvorfor sitter du-»
Men jeg stopper meg selv. Jeg rygger når jeg får øyekontakt med jenta. Hun begynner å smile helt til hun viser meg en tanngard med flere svarte hull innimellom. Så slipper hun ut en hes latter. Den har nesten en ertende tone.
Jeg springer tilbake til bilen, får den i gang og kjører så fort ut fra bensinstasjonen at jeg nesten treffer jenta. Men jeg bryr meg ikke. Jeg må vekk.
Jeg prøver å puste normalt, men jeg kjenner at jeg begynner å hyperventilere. Et nytt panikkanfall er i anmarsj. Jeg burde egentlig stoppe for å slappe ordentlig av. Det kommer ikke på tale.
«Det kan ikke være sant. Jeg må ha sett syner,» sier jeg for meg selv og går opp i femte gir.
Men det er vanskelig å overbevise meg selv om at jeg ikke så det jeg så. Og det jeg så kunne likeså godt vært et speilbilde.
Fordi jenta hadde hatt mitt ansikt. Jeg så meg selv sitte der på bakken, lurvete og med noe jeg bare kan anta var skrubbsår over hele fjeset. Det går straks opp for meg at det heller ikke var rart at t-skjorta hennes virket kjent; det er den samme jeg har på meg under cardiganen min. Jeg grøsser og griper hardere om rattet. De grusomme trekkene, sammen med de skitne klærne, får det fortsatt til å tetne seg i brystet.
Langt der fremme ser jeg brått et nytt bensinstasjonskilt. Jeg rynker pannen. Enda en bensinstasjon? Så nær den forrige? Jeg hikster fortsatt etter pusten og begynner å kjenne at jeg mister mer og mer kontroll over bilen så jeg må bare prøve på nytt.
Jeg svinger inn til bensinstasjonen – og får umiddelbart et krystallklart flashback. Her har jeg utvilsomt vært før. De samme tre pumpene, det grelle lyset og den tomme parkeringsplassen. Jeg blir sittende i bilen etter å ha stoppet like etter innkjørselen. Hvordan er det mulig? De kan da ikke ha laget to identiske bensinstasjoner bare noen få minutter fra hverandre. Men jeg har jo ikke akkurat kjørt i sirkel heller.
Selv om det strider i mot min bedre dømmekraft, kommer jeg meg vaklende ut og tar takknemlig i mot den friske luften. Jeg trekker den dypt inn og prøver igjen å roe meg ned. Jeg låser blikket på stasjonen og begynner å gå mot den. Det må være noen der inne. Tanken sender varme stråler med håp om trygghet gjennom kroppen og jeg går fortere.
Så kommer jeg på at jeg glemte lommeboka i bilen igjen. Automatisk snur jeg meg, helt uten å tenke – og står med ett bare en centimeter unna den mørkere utgaven av meg selv.
Denne gangen hyler jeg ut og hopper flere meter bakover. Jenta skakker gradvis på hodet. Bevegelsen er hakkete og unaturlige. Øynene hennes er halvveis skjult under panneluggen. Min egen holder jeg borte fra ansiktet med en hårspenne, men denne versjonen av meg har uregjerlig, slett hår som får henne til å se både uflidd og farlig ut.
Jeg snur meg og beinflyr mot stasjonen. Et kjapt blikk over skulderen forteller meg at hun kommer etter. Hun beveger seg som et skadeskutt dyr; det ene beinet henger liksom etter og armene vingler som om de ikke er festet til kroppen. Jeg nærmest eksploderer inn døra. Unggutten bak kassa hopper på stedet og ser like oppskaket ut som jeg sikkert gjør. Han tror nok at jeg er en tjuv, klar til å stjele alt i min vei. Jeg hadde nok trodd det samme hvis jeg var i hans situasjon; jeg tør ikke å tenke på hvordan jeg må se ut.
Jeg peser som besatt og går rett mot han. Han lener seg så langt vekk han kan fra den andre siden av disken.
«Heihei, n-nå ta vi det rolig her, ikke sant?» stammer gutten.
«Hvem er den jenta der?» spør jeg og overdøver dermed det siste han sa.
Jeg peker en skjelvende finger ut vinduet. Han svelger og ser ut. Jeg følger nøye med på reaksjonen hans, men ingenting forandrer seg i det allerede urolige blikket hans.
«Hva er det jeg skal se?» spør han avmålt, sikkert redd for å si noe feil til den gale kvinnen som absolutt måtte komme og forkludre den til nå hendelsesløse nattevakten hans.
Uforstående ser jeg ut selv.
Jeg skriker.
Hun har flyttet seg helt inntil glasset. Nå ser jeg hvor ødelagt ansiktet hennes faktisk er. Underleppa har et stygt, blødende kutt og halve nesa ser ut til å være borte, nesten som om tuppen har blitt slipt vekk. Hun smiler til meg igjen; ansiktet er absolutt dekket med skrubbsår. Den ene hånden ligger flatt mot vinduet, men det er noe rart med den andre armen. Benet ved albuen stikker rett ut av huden, som et rødmalt stykke tjukt kritt.
«Henne! Ser du henne ikke?» roper jeg, fortsatt med øynene låst til det umulige synet foran meg.
Gutten ser hjelpeløst på meg. Han spøker ikke, men noe gjør det.
Jeg legger en hånd mot det stadig tettere brystet mitt. Redde tårer renner over mens jeg kjenner anfallet få fullt spillerom; jeg klarer ikke å holde det vekk lenger. Jeg synker halvveis ned på gulvet og ender opp på huk mens jeg hiver etter pusten likt en person som holder på å drukne.
«Har du tatt noe?» hører jeg så vidt gutten spørre, og nå er han rett ved siden av meg.
Verden er skurrete, men jeg snur meg mot han. Jeg spretter opp så fort at jeg nesten river ned en hylle med potetgull og sjokoladeplater, men jeg fortsetter å stavre meg mot døren.
Jenta har klart å komme inn og hun ler mot meg der hun står ved siden av den intetanende tenåringsgutten.
Jeg river opp bildøra og tar meg ikke tid til å lukke den før jeg vrir om nøkkelen og spinner ut fra bensinstasjonen.
Jeg passerer den sikkert ti ganger. Det er ingen ende på denne veien. Den gjentar seg i det uendelige og jeg blir bare mer og mer desperat for hver gang jeg ser stasjonen komme nærmere. Hver gang jeg kjører forbi, ser jeg jenta stå et eller annet sted på den store, åpne plassen. Noen ganger vinker hun. Andre ganger danser hun i sirkel mens regnet slår rundt henne. Som regel sitter hun bare på bakken med hodet hengende ned likt den første gangen jeg så henne. Men en gang skiller seg ut fra de andre, for da får jeg ikke øye på henne i det hele tatt. Dette skremmer meg mer enn når hun er der.
Som om noen slår på en bryter, fanger billysene mine opp en endring i det gjentagende bildet foran meg – bare altfor sent.
Hun står midt i veien.
Selv om jeg kaster meg på bremsen og hyler så jeg blir ør, rekker jeg å se det skadefro smilet hennes før bilen sklir i faretruende fart bortover den såpeglatte veien.
***
Jeg våkner med et grusomt rykk. Kroppen min skriker ut i smerte og jeg skulle gjerne gjort det samme, men jeg finner ikke styrke til å samle opp nok luft til det. Det blinker rødt og blått overalt. En hånd kommer innenfor synsfeltet mitt og åpner øynene mine for å skinne et sterkt, konsentrert lys inn i dem. Hånden tilhører en hvitkledd person, som sier noe, men jeg hører det ikke. Alle lyder er pakket inn i bomull.
Jeg snur litt på hodet og ser bilen min stå halvveis på tvers av kjørebanen flere titalls meter unna. Frontruta har et stort gapende hull som kroppen min sikkert lagde da jeg ble hivd ut. Asfalten fram til der jeg ligger er farget med røde striper. Ansiktet mitt dunker og jeg klarer ikke å puste gjennom nesa.
I alt virvaret av stemmer og blinking, dukker en uklar, mørk figur opp ved siden av den hvite. Det er meg, men samtidig ikke. Hjertet mitt dunker raskere og det surkler i brystet. Nå er vi nok perfekte speilbilder av hverandre. Meg som ligger ødelagt på bakken og henne; personifiseringen av frykt. Stemmen hennes er en ubehagelig hvisking, en lyd jeg kommer til å huske for alltid:
«Nå er det ikke bare fly du frykter, ikke sant?»
Fridatales 