Aksel har hatt voldsomme hosteanfall i flere måneder. Jevn pust er en sjelden gode. Svetten pipler konstant og får de tidligere så fyldige krøllene til å ligge våte og flate i den klamme pannen. Når han flytter på seg, kjennes det ut som ildsinte, bitende maur springer opp og ned ryggraden hans. Så han ligger som regel helt stille, mens det surkler i brystet og han sliter med å finne roen.
Nattesøvn er ukjent for han. Det beste han klarer er en time med ubevissthet fra tid til annen, men den korte søvnen er alltid fylt med grusomme mareritt. Kroppen er utslitt. Han klarer nesten ikke å samle opp nok krefter til å formulere setninger lenger. Det eneste som unnslipper de sprukne leppene, er fortvilte små hikst og nesten uhørlige beskjeder om at han er tørst eller sulten.
Moren kommer inn til han rett som det er. Hun klarer ikke å gi han den etterlengtede stillheten som legene hele tiden forteller henne at han trenger; hun lever fortsatt i den tro at det er noe de kan gjøre. Da Aksel ble utskrevet fra sykehuset etter en rekke smertefulle tester og en lungekapasitet som forverret seg fra dag til dag, følte hun seg både lettet og uendelig trist. Det betød at hun endelig kunne ta han med hjem, men det betød også at det faktisk ikke var mer å gjøre.
Men hun nekter fortsatt å gi opp. Det er den lille gutten hennes.
Stille som en mus, smyger moren seg inn på det bekmørke barnerommet. Hun lukker døren halvveis så hun fortsatt har litt lys til hjelp mens hun stavrer seg inn. Gardinene er alltid trukket for.
Hun hører han før hun ser han. En forkvalt, gispende barnepust som aldri stabiliserer seg. Forsiktig setter hun seg ned på sengen, helt på kanten. Hun drar en hånd forsiktig over pannen hans. Fingertuppene blir våte av svette. Hun svelger tungt. Det er kjølig i rommet, nesten kaldt. Den brennende temperaturen kroppen hans holder hele tiden, krever at omgivelsene veier opp for det.
Aksel slår opp øynene så brått at hun skvetter. Hun slipper ut en lav latter.
«Hei, lille venn. Jeg mente ikke å vekke deg,» hvisker hun og stryker han over et klamt kinn.
Gutten smiler svakt og skal til å si noe, men i stedet begynner han å hoste. Det bygger seg raskt opp og til slutt sitter han oppreist i senga mens han hiver etter pusten. Han har klart å hoste på seg en brist i et ribben før. Det har en tendens til å plage han rett som det er siden hostingen aldri lar det gro fullstendig.
Moren klapper og stryker Aksel over ryggen mens hun lukker øynene og hører på de hjerteskjærende lydene sønnen lager. Når hostingen går over til den vanlige hikstpusten, legger gutten seg skjelvende tilbake på puten. Moren spør om han vil ha noe å drikke. Han nikker så vidt.
Hun forsvinner og han blir alene igjen. Han lukker øynene, prøver å slappe av. Det knirker straks i døren og han forventer at moren skal stå over han med et glass og et fargerikt sugerør. Men det skjer ikke. Han løfter på hodet, som er en forferdelig kraftanstrengelse – og kjenner hvordan det går kaldt gjennom han.
Det står en svartkledd skikkelse ved fotenden av senga, med lysende røde øyne og blikket festet rett på han.
Aksel har ikke sjans til å rope om hjelp. Han vet at han er heldig som i det hele tatt klarer å dra nok luft ned i lungene til å holde seg i live, så det å kunne forme et skrik med de ødelagte lungene hans, er ikke mer enn en feberfantasi.
Skikkelsen skrider rundt senga og stiller seg ved siden av han. Aksel stirrer inn i de brennende øynene og hører hvordan det surkler ekstra mye i brystet når inntrengeren setter seg ned, akkurat der moren nettopp satt. Skikkelsen knipser og lampen ved senga slår seg på. Så løfter skikkelsen hendene til hodet sitt og trekker ned hetta som legger ansiktet i skygge. Aksel blunker uforstående.
Det er en gutt. Og det ser ut som om han er på rundt Aksel sin alder.
Gutten har svart, slett hår som når han til øreflippene. Aksel ser nå at hetta er en del av en lang, fotsid kappe. Huden til gutten virker nesten hvitglødende. Dette, sammen med de rødglødende øynene, forteller Aksel at dette ikke er noen vanlig gutt.
De har øyekontakt helt til gutten bryter den med å smekke tunga mot ganen for så å se seg spørrende rundt i rommet.
«Litt av et opplegg du har her, du,» sier gutten.
Stemmen hans har et svakt ekko, og den er litt for mørk for en så ung gutt. Han ser på noe over dem og lar blikket vandre til det stopper på hånden til Aksel. Gutten skakker på hodet.
«Gjør det vondt?» spør han.
Han refererer til nålen som stikker inn der. Den er festet til en ledning som løper bortover sengen og ender i en liten plastpose hengende fra et stativ. Aksel vet ikke hvorfor, men han føler seg ikke redd. Selv om det er en fremmed på rommet hans.
«Det er.. ikke verre enn.. hostingen,» svarer Aksel langsomt og så lavt at han ikke tror det er hørbart.
Gutten nikker og lar de røde øynene iaktta han fra topp til tå. Det ser ut som om han vurderer noe. Så lyser det formelig opp en lyspære over hodet hans.
«Åja! Jeg heter Garya. Du trenger ikke si navnet ditt; jeg vet det er Aksel. Og du trenger heller ikke spørre meg om noe. Pusten din er dyrebar. Du burde spare den.»
Nå vet ikke Aksel hva han skal tro. Hvordan vet denne rare gutten både navnet hans og hva som feiler han? Aksel ser mot døren og håper at moren skal stå der. Men det er som om Garya leser tankene hans.
«Moren din kommer ikke tilbake enda. Da jeg knipset på lyset i sted, satte jeg også det som skjer utenfor dette rommet på pause. Så vi er alene,» sier han.
Aksel bare stirrer på Garya. Det blir stille foruten den tunge pusten hans. Han kjenner det dunker svakt i ryggen og usynlige belter strammes rundt overkroppen jo mer anspent han kjenner seg. Garya blir med ett veldig alvorlig.
«Hvor lenge er det siden du gikk for egen maskin?» spør han.
Aksel kjenner underleppa begynne å skjelve litt. Han liker ikke å tenke på fortiden, men han vet at det er over to år siden han hadde kapasitet til å sykle eller gå. Han trekker på skuldrene til svar. Garya rekker fram en hånd. Den er senete og neglene har tydelige svarte rifter. Aksel reagerer ikke, han bare fortsetter å stirre.
«Ta den,» sier Garya og rister hånden sin rett ved hans egen.
Med all sin gjenværende styrke, løfter Aksel så vidt på hånden sin. Garya tar tak i den før han har rukket å løfte den høyere.
Aksel gipser høyt – og blir overrasket over at det ikke medfører smerte. I stedet kjennes det som en stor sementblokk er fjernet fra brystet hans. Han puster glupsk, som en som er skrubbsulten og endelig har fått tak i mat. Øynene hans blir mer og mer fokuserte jo mer luft han får inn i kroppen.
Garya smiler skjevt til Aksel, som nyter sine første dype åndedrag på altfor lang tid.
«Du trenger ikke ha det vondt lenger. Der du skal, er det ingen dumme nåler eller tungpust. Alt du må gjøre er å holde meg i hånden. Hva enn du gjør; ikke gi slipp.»
Aksel svelger, brått nervøs. Skal han virkelig forlate moren sin slik? Han vet hvor hardt hun har kjempet for å holde han i live, så han har kjempet like hardt. For henne. Prøvende, gir han slipp på hånden til Garya. Det er som om strupen og lungene snurper seg sammen i samme tempo som når man retter et hårstrå over en flamme. Han sperrer opp øynene og føler seg mer kvalt enn han noensinne har gjort. Å få en smak på hvor lett det egentlig skulle vært, gjør at han kjenner seg fanget i sin uforandrede tilstand.
Han griper desperat etter hånden til Garya igjen, som tar den i mot med det samme. Igjen kan Aksel dra inn den etterlengtede luften med stor glede.
Aksel ser inn i de røde øynene, som ser ut til å gløde mer og mer. Så nikker han.
Garya knipser med fingrene.
***
Moren bøyer seg til det nederste skapet og finner et sugerør. Hun lager en mental huskelapp om å kjøpe flere neste gang hun er på butikken. Øynene hennes blir ufokuserte mens hun skrur på vannkranen og lar den renne. Legene ga Aksel en estimert gjenstående levetid på rundt tre måneder. Det er tre måneder siden nå. At han fortsatt er hos henne, gjør henne både glad og trist. Det er en egoistisk glede siden hun vet at dette ikke er noe liv for en ung gutt. Hun tørker en tåre som har rukket å renne og heller i ublandet jordbærsaft i et glass før hun fører det under vannstrålen. Hun avslutter med å legge i sugerøret.
Hun går forsiktig opp trappen og tilbake mot rommet til Aksel. Den lille glipen i døren avslører at lampen er slått på der inne. Det får hjertet hennes til å dunke litt fortere. Han har hatt styrke til å trykke inn lysbryteren. Hun kjapper seg den siste biten og åpner døren.
Hun enser ikke hvordan koppen glipper fra hånden hennes, knuser i gulvet og fyller området rundt føttene hennes med glasskår og kald saft.
«Aksel?» hvisker hun, men hun vet at han ikke kommer til å svare.
Den lille sønnen hennes stirrer tomt opp i taket. Hånden nærmest henne hviler halvveis utenfor sengekanten. Fingrene peker innover mot håndflaten, som om han holder noen i hånden.
Fridatales 