Han mister seg selv. All tid forsvinner inn i uendeligheten av nuet. En brennende følelse starter i brystet og brer seg etter hvert utover i hele kroppen. Det er himmelsk. Avhengighetsskapende.
Han nærmest kaster seg unna. Det blir for mye, selv for han. Det rasler i tørt gress når han ruller seg andpusten over på ryggen. Natteluften er herlig kjølig og gjør det lett å klarne hodet. Det er stjerneklart i kveld. Vinden leker forsiktig med flammene på de resterende stearinlysene der de står under gravstøtten, skjermet fra den verste trekken. De utgjør den eneste lyskilden på den bekmørke kirkegården.
«Jeg liker å være her. Til tross for hva andre sier om meg,» sier han høyt ut i luften.
Han fisker fram røykpakka fra bukselomma sammen med en lighter og skjermer den skjøre flammen som oppstår mens han prøver å få liv i filtrullen. Han legger den endelig mot leppene og puster dypt inn. Ingenting slår det første draget. Hvordan den grå røyken snirkler seg nedover halsen og ned i lungene. Der lar han den ligge så lenge som mulig før han blåser den ut. Han liker presset som bygger seg opp.
Han ruller seg over på siden igjen, setter albuen i gresset og legger haken i hånden. Det svarte, skulderlange håret faller ned i øynene. Han rister det vekk og blåser røyk i ansiktet hennes. Hun blunker ikke. Responsen er fraværende.
«Jeg var kanskje litt glupsk i kveld, kjære,» sier han lavt og ler stille.
Øyenlokkene hennes blafrer så vidt og hun lager en lav lyd som høres ut som hun kveles. Det surkler i brystet hennes og det renner plutselig en blodstrime ut av den halvåpne munnen. Han løfter på øyenbrynet og lar røyken henge skjevt ut av munnviken mens han legger to fingre mot halsgropen hennes. Pulsen er lav, men absolutt til stede. Han drar en hånd gjennom håret hennes. Det er fuktig av svette.
«Kanskje jeg ikke var glupsk nok.»
Han tar et siste drag av røyken før han legger den fra seg på gravstøtten. Så retter han oppmerksomheten mot jenta igjen. Jenta som så desperat har forsøkt å virke uinteressert og likegyldig ovenfor han. Jenta som ikke klarte å skjule hvor sjalu hun ble da hun så han gå slentrende med armen over skuldrene til en annen jente. Hun skulle bare visst hva som skjedde med hans forrige utkårede.
Vel, nå vet hun det.
Livet er i ferd med å ebbe ut av henne. Hun er fint pyntet med blonde krøller og sminke som fremhever de store, blå øynene. Og toppen avslører at hun ikke bruker BH.
«Jeg ville spare deg til sist,» hvisker han inn i øret hennes.
Så legger han leppene mot halsen hennes igjen, og denne gangen suger han til lenge etter han er sikker på at hun ikke kan blafre med øyenlokkene igjen. Varmen i brystet kommer tilbake og han kjenner seg selv glippe igjen, men det er ikke nok blod igjen til å gi han den samme følelsen som i sted.
Med en kraftanstrengelse, heiser han seg unna nok en gang, rett etter at han har kysset vekk den ene dråpen som fant veien ut av munnen hennes. Han smiler ned mot den nå livløse jenta. Leppene hans er dryppende våte. I månelyset ser det ut som om de glinser svart, men det skjer med alle farger når det er mørkt. Også det som er rødt.
Han ler litt for seg selv. Ingenting slår det første draget av en røyk – unntatt det første suget fra en hals.
Sigaretten ligger fortsatt på gravstøtten. Han plukker den opp og ruller den mellom fingrene. Det ryker av den fremdeles. I stedet for å sette den til leppene, presser han den mot inngangshullene på halsen hennes. Tannmerkene forsvinner og erstattes med små brannsår. Han reiser seg og strekker seg etter den svarte skinnjakka som henger over en lav grein. Det siste stearinlyset lar han få blafre i fred mens han går. Han tenner en ny røyk.
Nå behøver hun ikke å være sjalu lenger.
Fridatales 