Sommerfuglen har flakset gjentatte ganger mot vinduet i flere minutter. Små støvkorn fra de røde sommerfuglvingene lager ujevne merker på glasset. Som et omriss av dens egen strekfigurtegning. Bevegelsene dens er frenetiske, nesten desperate. Det må være frustrerende å føle det som om du er en hårsbredd fra friheten, men den skal ha for stå-på viljen sin.
Jeg sitter i vinduskarmen på rommet mitt og ser på den. Jeg vet at det er meldt regn i dag, men det vet ikke sommerfuglen. Den har bare én enkel tanke; å komme seg ut. Den vet ikke hvilke konsekvenser det får for den skjøre kroppen dens. Det er tryggest å være inne. Det er alltid tryggest.
En myk, kort lyd av noe som treffer blikktaket over meg, får meg til å se opp og ut i hagen. De første regndråpene begynner å falle. Sommerfuglen fortsetter å deise mot den usynlige hindringen, uvitende om faren som nettopp har vist seg utenfor. Jeg reiser meg, går til kjøkkenet og slår på vannkokeren. Når vannet er varmt, legger jeg i en tepose i en kopp og heller i vannet. Jeg bærer med meg koppen tilbake på rommet mitt og setter meg i vinduskarmen igjen. Sommerfuglen har tatt en pause og sitter nå på håndtaket som åpner vinduet. Kanskje den prøver å finne alternative løsninger.
Regnet har tatt seg opp. Det smeller mot glasset og taket og gjør verden skurrete. Nå kan du være glad for at du ikke er der ute, tenker jeg og ser på sommerfuglen. Den har begynt å flakse igjen, men denne gangen flyr den innover i rommet. Den ble nok skremt av de høye lydene. Jeg blåser på tekoppen og tar en slurk. Jeg setter den fra meg på pulten ved siden av meg og fortsetter å stirre ut. Tenk på alle de små skapningene som ikke rakk å finne et trygt sted før uværet kom. Én tjukk regndråpe er nok til å felle dem. Nei, sommerfuglen min var veldig heldig i dag.
Jeg strekker ut hånden og henter tekoppen min igjen. Rett før jeg setter den til leppene, ser jeg sommerfuglen ligge og duppe i den søte drikken.
Fridatales 