Det er kjent, men samtidig ukjent. Alt sammen. Alt fra stedene til menneskene til bygningene. Jeg ser alt på en ny måte, selv om jeg har vært her tusenvis av ganger før. Gått i de samme gatene og butikkene og kjøpt akkurat det samme som jeg gjør nå. Men følelsen er ny. Eller kanskje det er den gamle følelsen og det er jeg som er ny.
Det er nok sikkert det siste. Ingenting har endret seg. Det er ni måneder siden jeg bodde her. Like lenge som en graviditet. Og likt et barn er jeg født, men på ny. Prøvende strekker jeg på hender og føtter og kjenner på hvordan det føles. Det er stivt i begynnelsen, klomsete; klærne passer, men de trenger tilvenning. Likt et tre som har falt, som på tross av alt har klart å vokse seg bortover i stedet for oppover. Det fortsetter. En annen vei, men det fortsetter.
Det jeg før så på som rutine og ørkesløshet, er nå nytt og spennende. Etter ni måneder uten jevnlig tilførsel. Det er dette man higer etter. En pulsering. En grunn. Ting som skjer og mennesker som sørger for det. Det finnes der ute selv om man kan glemme det. Og når man møter det igjen, blir man på en måte to personer; den man er og den man var. Det er disse som har de mest interessante samtalene.
Fortiden er en gammel kjenning. Noen man treffer rett som det er, enten det er planlagt eller ikke. Dukker opp i bilder, en lukt, en streifende tanke, lengsel, sammenligning. Uansett hvor mye tid man legger mellom seg og denne uhåndgripelige, men samtidig fysiske broren til nåtiden, vil den alltid være der.
Det er likevel rart hvordan avstand skaper distanse. Det pakkes inn i en gjennomsiktig hinne der man absolutt kan tyde konturene, men bildet er fortsatt forvrengt.
En gammel mann kommer bort og spør om jeg har en sigarett. Jeg sier at jeg ikke har. Så spør han om jeg skal hjem. Automatisk svarer jeg ja, men det er løgn. Jeg bor jo ikke her lenger. Jeg vil forklare det for han, trangen til å rette meg selv og gi han et ordentlig innblikk blir brått veldig sterkt. Men han bare nikker og går unna. Forklaringen visner på tungen sammen med behovet. Jeg ser rundt meg. Ingen trenger å vite noen ting om meg. Den gamle mannen tror han vet noe, men det er løgn. Bare løgn.
Jeg trekker pusten dypt. Det er tårer i øynene mine, men de renner ikke over.
Fridatales 