Hun har begynt å nøle med å svare hver gang det ringer. Samtalene har bare blitt tristere og det første hun hører når hun legger mobilen mot øret, er alltid et snufs og et skjelvende hei. Som vil si at han gråter allerede. Hun har det ikke i seg å ignorere når han tar kontakt og hun vil jo fortsatt at han skal strekke ut når han trenger henne, men det har begynt å slite henne ut. Å leve i konstant usikkerhet for hvordan han faktisk har det og om han bare ringer når han er trist. Er hun ikke annet enn en gratis telefonpsykolog? Hun vet ikke.
Mobilen lyser opp igjen der den ligger på pulten ved siden av den oppslåtte dataen hennes. Den verken vibrerer eller lager lyd; den funksjonen fant hun fort ut at hun måtte deaktivere. Den klarer likevel alltid å få oppmerksomheten hennes. Hun stopper opp midt i en setning, med fingrene hvilende på datatastaturet, for å se ned på den masete firkanten. Mengden ubesvarte anrop har blitt tosifret den siste timen. Det knyter seg i magen hver gang skjermen blir svart, hun kjenner at rykkingen i høyrearmen akkurat idet ringelyden opphører blir mer og mer framtredende. Men hun behersker seg fortsatt. Så vidt. Han pleier ikke å ringe så ofte som han har gjort i dag. Hun lukker øynene, trekker pusten dypt og fortsetter på det hun driver med. Hun er opptatt. Hun må jobbe. Han er nødt til å vente. Hun vet jo allerede hva han kommer til å si.
Mobilen stilner. Hendene hennes skriver flere setninger, et avsnitt, en side, to sider. Hun leser gjennom, men hun føler ikke et eneste ord. De eier ingen tyngde. De er bare bokstaver. Hun ser på klokken. Det er en time siden han sluttet å ringe. Hun stirrer på mobilen, svelger hardt. Biter litt på pekefingerneglen. Selv om mobilen ikke lager lyd når det ringer, blir rommet ekstra stille og dødt uten den opplyste skjermen.
Det ringer igjen. Denne gangen setter hun seg bak i stolen og løfter mobilen med seg. Der ser hun navnet hans sammen med et gammelt bilde av han. Før smilte hun når hun så det bildet, et bilde som ble tatt i et uvitende øyeblikk fylt med latter. Det er litt skurrete siden hun knipset det i fart, men gleden i det smilende gutteansiktet er smittende og ekte. Nå vet hun at smilene er sjeldne og ofte bare brukt som et mislykket forsøk på å overbevise dem rundt han at han fortsatt er den samme gutten.
Alle vet at han lever en løgn. Han er en skygge av den han en gang var. Et ekte smil, med unntak når det er akkompagnert med gledestårer, skjelver ikke i munnviken.
Hun aksepterer samtalen. Og som bestilt hører hun tung pusting, snufsing og gråtkvalt hulking.
«Hallo,» sier hun.
Det blir helt stille i den andre enden. Han sier ingenting på flere sekunder.
«Du svarte,» sier han sakte.
Hun lukker øynene når han gjenopptar gråtingen.
«Du må slutte å ringe så mye,» sier hun og angrer med det samme.
Men hun har lovet seg selv å være ærlig så han må bare høre det. Selv om det er vondt for begge to.
Han trekker inn pusten skarpt, som om han skvetter.
«Mener du det?» hvisker han.
Brått er han som et barn som desperat vil at moren skal synes synd på han. Hun svelger.
«Nei,» svarer hun. Han sukker. Hun vet at han er lettet.
«Men jeg kommer ikke til å svare like ofte som før,» fortsetter hun.
«Det er greit. Bare ikke slå av mobilen så kan jeg prate med telefonsvareren din.»
Han mener det alvorlig. Hun vet at han føler at de prater sammen når han hører den innspilte beskjeden hun har lagt inn på telefonsvareren, men det virker ikke som om han bryr seg om at den samtalen alltid er ensidig. Svareren svarer ikke. Kanskje det ikke spiller noen rolle. Hun kommer aldri til å sjekke beskjedene han legger igjen der uansett så det er kanskje bra at svareren tar støyten for henne noen ganger. Det virker som om han bare har behov for å prate. Om det er med seg selv eller andre er visst ikke så viktig.
«Hva skjer?» spør hun så uanfektet og rolig hun klarer, selv om hun vet svaret og kan allerede samtalen deres utenat.
Han trekker pusten. Snufser litt. Også begynner han å le. En stille latter, en latter som høres hes og rar ut siden den bryter ut av en hals full av slim og såre hulk. Lyden er alt annet enn forventet. Hun stivner og kjenner hvordan ansiktet blir hardt og forknytt. Det er lenge siden han har ledd, men dette er ikke den ektefølte og smittende latteren som den han en gang kunne by på dag inn og dag ut. Denne er nesten illevarslende. En tent fyrstikk som straks skal kastes mot oljefatet.
«Hva ler du av?»
Stemmen hennes er litt høyere enn nødvendig, men hun er redd den kanskje ikke når fram på grunn av den malplasserte latteren. Han ler ikke høyt, men det virker likevel som om han ikke hørte henne. Kanskje han er borte i sitt eget hode. Kanskje hun ikke er der.
Først nå legger hun merke til den svake susingen av trafikk og avkuttede stemmer i den andre enden.
«Er du ute og går?»
Hvor mange spørsmål må hun stille før han endelig svarer? Er det ikke vanlig at en samtale foregår rytmisk med spørsmål-svar og ikke tre ubesvarte spørsmål fra en gradvis mer bekymret part mens den andre parten gjennomgår noen form for mentalt sammenbrudd?
Det blir stille. Latteren forsvinner. Bakgrunnsstøyen blir mer framtredende. Hun gjenkjenner den brått og gisper lydløst. Han er på trikken. Hun spinner rundt på stolen for å se opp på kalenderen på motstående vegg. 25. april. Han er faen på trikken.
«Kjører du trikk?» spør hun selv om hun vet det.
«Ja,» svarer han.
Stillhet. Hun kjenner hjertet dunke hardt i brystet. Hånden som presser mobilen mot øret blir svett. Hun svelger, det knyter seg i magen, hun må spy.
«Gå av på neste stopp, ok?» sier hun.
Stemmen er fortsatt stødig, men innvendig faller hun fra hverandre.
«Hvorfor det? Jeg er snart hjemme. Jeg er bare ute og handler,» sier han, tydelig forfjamset.
«Jeg vet det,» svarer hun.
Hun vet at han lyver. Hun vet at han er på vei til henne. At han har kjøpt bursdagsgave og et titalls svarte ballonger til henne. At han håper at ved å gi henne dette så vil hun ikke være sint på han lenger og at han ikke føler trangen til å ringe for å unnskylde seg mer. Hun er ikke sint lenger. Det sluttet hun å være med det samme hun fikk beskjeden om det som skjedde på den trikken for et år siden.
Hun hadde helt glemt hvilken dato det var. Selvsagt ville han ringe ekstra mye i dag.
«Er du der?» spør han.
«J-ja, jeg er her. Er du?»
Han blåser luft ut nesa, svakt hånlig.
«Det var jeg som spurte, ikke sant.»
Rollene er snudd om. Nå er det hun som er på gråten og han som begynner å bli smått oppgitt. Hvordan.. hva skal hun gjøre? Hvordan skal hun forhindre det? Hun reiser seg og speider rundt på rommet etter.. hva da? Hva i alle dager er det hun kan bruke her inne som kan hjelpe han der ute? Hun knuger mobilen så hardt at man skulle trodd det var en livbøye som holdt henne oppe fra å drukne. Hun åpner skuffer og skap, legger seg flat på gulvet for å se under sengen, roter i pennalet sitt. Ingenting. Selvsagt ikke. Hva forventet hun å finne?
«Det kan hende jeg stikker innom en tur om litt. Du er hjemme, ja?» fortsetter han.
Hun stopper opp. Rommet hennes er endevendt, men hun har ingen løsning. Så skjønner hun at det ikke er noe hun kan gjøre. Det har allerede skjedd. Hun gjenopplever et minne. Et hun gjerne skulle vært foruten, men som hun lever med hver dag.
«Ja, jeg er hjemme.»
Stemmen hennes er liten. Resignert. Hun synker ned på gulvet. Ser stivt foran seg. Hører trikken stanser i bakgrunnen. Ser for seg mannen som kommer inn skyvedørene. Han er pent kledd. Smiler sjarmerende mot dem som går av. Setter seg rett ovenfor han. De ser kanskje på hverandre. Kanskje de nikker en liten hilsen. Ingenting unormalt. Ingen reagerer, og hvorfor skulle de det? Ingen ser det den nye passasjeren kom bærende på. Tårene renner stritt nedover kinnene hennes nå.
«Så bra. Jeg gleder meg til å se deg,» sier han – og denne gangen høres han oppriktig glad ut.
Den rare latteren som fikk henne til å være fare for noen minutter siden, er nå erstattet med den avslappede og håpefulle gutten hun en gang kjente. En gutt hun for et år siden i dag skulle få møte igjen. Hun hadde savnet han så inderlig. Men i stedet ble dette den siste samtalen deres.
Han venter ikke på at hun svarer. Han legger på og linjen blir kuttet. Hun mister telefonen med et dunk. Hun skjelver. Reiser seg sakte.
Hun vet at han ikke ringer. Han har aldri ringt henne, verken før eller etter trikken. Hun vet at hun burde snakke med en profesjonell i stedet for den egentlig stille andre enden. Det er ikke han som har behov for å snakke med henne; det er det komplett motsatte. Det brenner i halsen. Hun svelger, kjenner smaken av tårer.
Hun går bort til vinduet. Ser ut på bybildet. Folk beveger seg som maur der; travle fram og tilbake i endeløse og meningsløse retninger. Telefonen hennes kommer nok ikke til å lyses opp av innbilte innkommende anrop lenger. Hun snur seg bort fra vinduet. Og snur seg tilbake et halvt sekund senere.
En hettekledd gutt forsvinner inn og ut av folkemengden som krysser gaten. Han ser rett opp på henne. I hånden holder han i trådene til svarte heliumballonger som ikke rører seg i vinden. Han smiler. Det skjelver i munnvikene hans.
Fridatales 