Fingrene er blottet for hud og kjøtt. Benet under er nesten blendende hvitt, men fortsatt fullt bevegelig. Skjelletthånden danser i månelyset og blir dermed enda en nyanse hvitere. Den ser ut som spøkelset til en misformet sjøstjerne.
Han blunker sakte mens han følger med på de hudløse fingrene sine. Metalltronen han sitter på er kald og hard og vinduene er nakne. Alt av putestoff og gardiner har blitt brent, men varmen i det veldige steinbygget forsvant for lenge siden. Det er kulden som regjerer nå. Gullkronen hans ligger på gulvet ved siden av han og samler støv. Og frost.
Det er stille på slottet nå. Den svake ulingen fra vinden er den eneste lyden som har holdt han med selskap i lang tid – med unntak av skjellettfingrene som kakker mot hverandre nå og da. Han kan ikke huske sist han hørte en stemme, verken sin egen eller noen andres. Strupen er tørr. Han svelger, men fuktigheten i munnen er borte. Det gjør ingenting. Det er snart over.
Alt vil snart være over.
Den kjente kriblingen begynner dypt inne i brystet og får han til å dra pusten inn ekstra hardt. Den kommer oftere nå. Og når den endelig forsvinner har enda en del av han også gjort det. Han ser på de døende fingrene sine, hvordan enda noen centimeter med hud og kjøtt og blod nærmest renner av og blotter håndleddet helt. Som en blomst åpner hånden seg mer og mer, men i stedet for blomsterblader er det kjøttstrimler som blir hengende ned.
Delene av hånden klasker i gulvet og i fanget hans. Han vet at det ikke er spiselig; det er prøvd tidligere med fatale konsekvenser. Han har sett endringen skje på nært hold så mange ganger at han vet hva som venter han. Det er nesten som å gjennomgå en omvendt hamskifting; i stedet for å få et nytt, sterkt lag med hud så mister han det han har. Mens benet under fortsetter å leve, helt til han ikke blir annet enn en hjemsøkt haug med knokler som til slutt faller sammen.
Han lar de hvite, benete fingrene gli over kinnet sitt. De er rue mot huden. Det er ikke følelse i dem, men de oppfatter press. De fortsetter nedover til de hviler i halsgropen. Det hadde vært så lett å bare klemme til, bare ende alt, men har har lovet. Hun fikk han til å love.
Han trekker pusten dypt og slipper den sakte ut gjennom nesen. Den før så store kongen er i ferd med å forfalle. Han er den siste gjenlevende i hele det veldige kongedømmet. Den avsluttende tonen i en episk melodi. Sjakkbrikken som står igjen alene på brettet med bare seg selv som både fiende og frende. Det er ikke lenge igjen nå. Kriblingen kommer tilbake og denne gangen setter den seg i den venstre foten. Det føles ut som om et skarpt knivblad blir dratt sakte opp og ned den ene leggen, mens huden flerrer av i stadig større flak. Noe som ikke er så langt fra sannheten; foten blir lettere og skoen våt av blod. Han ynker seg, kjenner at øynene blir fulle av tårer, men de faller ikke. Han skal være sterk for dem som er borte – selv om han er helt alene.
Du er ikke alene. Vi er her fremdeles. Og vi venter.
Kongens nakke knekker bakover i den bråeste bevegelsen han har gjort på lenge. En stemme. Han hørte så avgjort noen som snakket. Og det var ikke langt unna. Hjertet dunker plutselig hardt, som gjør vondt for de skjøre ribbeina som stikker skarpt ut fra brystkassen.
Kom, min konge. Kom til oss.
Stemmen er tilbake. Den er myk og lav. Nesten smertelindrende. Han klarer ikke helt å lokalisere den, men det hørtes ut som den kom fra utenfor rommet. Han åpner munnen, vil spørre hvem det er, men det eneste som kommer ut er tørre host og kvelende klynk. Kongen griper armlenene til tronen og gjør seg klar til å stå. De ytterste leddene i skjellettfingrene knekker straks av. Han kjenner det ikke, hører bare så vidt at noe smått faller treffer bakken. Beina skjelver under han og han glir nesten i sitt eget sleipe kjøtt som ligger på gulvet. Men han klarer å reise seg. Hverken tvil eller redsel er å spotte i det stadig svakere kongesinnet. Han hørte en stemme. Og det må undersøkes siden han ikke har en stemme han kan svare med.
Føttene subber bortover det støvete steingulvet. Størknet, gammelt blod blir erstattet av hans ferske ettersom han jobber seg mot døren. Han strekker ut hånden og ser fingrene som mangler der, så han bytter hånd og tar i dørhåndtaket med den i stedet. Kulden hogger til i den tynne kroppen når han åpner døren. Det gamle oppholdsrommet hans er det eneste rommet som har vært bebodd på altfor lenge, så den lille varmen kroppen hans har klart å lage der forsvinner med det samme kulden fra korridoren utenfor trekker inn.
Det er stille. Vinden blåser litt sterkere her ute. Mørket virker mer truende siden han ikke ser enden hverken til høyre eller venstre. Ingenting beveger seg og stemmen er borte. Kongen drar skjelletthånden med de brukne fingrene over den våte pannen. Han må ha hallusinert.
Du gjør ikke det. Kjære konge, la oss komme inn.
En bevegelse i øyekroken får kongen til å snu seg mot den mørke enden til høyre. Noe hvitt og langt kryper mot han, etterfulgt av en rund kule med to svarte hull i. Kongen stirrer mens han hører sin egen pust bli rask og høylytt.
På gulvet, så vidt opplyst av måneskinnet som kommer fra sprekkene i taket, grafser en skjellettarm seg nærmere og nærmere. Tett etterfulgt av en gapende hodeskalle.
Det begynner å rasle fra begge ender og straks er korridoren møtestedet for restene av hans elskede folk. Menn, kvinner og barn som nå er redusert til klagende benhauger. Noen er fremdeles samlet. Andre mangler en hånd eller et ben. Men det meste foregår på gulvet, der avrevne, hjemsøkte lemmer stadig åler seg mot den skrekkslagne kongen deres.
Kongen smeller igjen døren. Skjellettfolket står straks utenfor og begynner å klore og rope febrilsk mot treverket. Han legger det lille han har av styrke mot det skrøpelige hinderet som skiller han fra skjebnen sin, men han vet at han ikke han holde dem borte lenge. Over alt levenet kjenner han kriblingen stråle gjennom hele kroppen samtidig, og et jevnt lag med smerte får huden til å brenne. Han skriker lydløst, fremdeles ikke i stand til å finne stemmen sin.
Han ser ingen annen utvei. Han river av seg sin døde hånd, knuser den mot veggen og finner en skarp bit som han legger mot halsen. Stikker han dypt nok vil han forhåpentligvis være så godt som død før de rekker å komme inn. Han lukker øynene og strekker ut armen, lader opp angrepet så godt han kan.
Du lovet meg. Min konge, du lovet meg.
Kongen åpner øynene med et gisp. Det er henne. Stemmen er hennes. Hun er på den andre siden, og hun vet at han straks er i ferd med å bryte det løftet han ga henne da han holdt hånden hennes ved sengekanten. Hennes hudløse, benete hånd.
En tåre renner til slutt nedover kinnet hans og han får seg ikke til å fullføre stikket. Det ville vært som å vanære minnet hennes. Som akkurat nå dunker på døren og vil inn.
Han griper håndtaket med hånden som straks ikke er mer enn rent ben og trykker det ned.
Fridatales 