(Denne historien kom på andreplass i en skrivekonkurranse i 2012. Den er løst basert på skulpturen «Havmannen» som står ute i vannet i Rana kommune.)
Det er snart kveld. Solen kaster noen siste oransje stråler innover mot land, så dukker den ned mellom fjellene og drukner i havet. Himmelen vil nok fortsette å ha en varm, oransje farge en liten stund til, så vil natten komme krypende med et teppe av tusen glitrende støvkorn.
Vinden har feid som en usynlig kraft over vannet i hele dag, men nå er det nesten helt vindstille. Vannet lager myke klukkelyder mot strandkanten, og et stykke ute på det åpne havet, tøffer en liten fiskebåt forbi. En fisk svømmer farlig nær vannoverflaten, noe som gjør den til et lett bytte dersom en fugl skulle få øye på den.
Alt dette er ting de fleste som bor her er vant med. Idyllisk, vil nok mange kalle det. Måten det industrielle samfunnet ligger så tett innpå den frie naturen, det friske vannet og de høye fjellene. Alt ligger trygt i denne gryta, der dyr og mennesker bor sammen i en slags ubemerket harmoni.
Men harmonien er ikke tilfeldig. Trærne, fuglene, fiskene, menneskene. Alt har blitt forent av en styrke, en kraft som snart kommer til å være på alles lepper.
For midt i mellom det blikkstille vannet og det frodige fastlandet, begynner havbunnen å miste taket i den gråe skikkelsen som har stått helt ubevegelig i mange år.
Granittkroppen løsner sakte men sikkert, og etter hvert skiller et par inngrodde armer seg fra resten av kroppen og blir hengende ned. Vannet, som for bare litt siden var helt urørlig i ettermiddagssolen, begynner å skvulpe rundt kroppen, som om den er en gammel påle. En uventet varme brer seg i brystet dens, noe det ikke har gjort på lenge. Kroppen, som begynner å ligne mer og mer på en mann, vet at varmen er glede. Glede over å slippe fri. Glede over å faktisk føle den milde vinden mot huden.
Mannen blunker lykkelig med øynene, og i samme øyeblikk faller en tåre nedover kinnet hans. En tåre han har spart til dette øyeblikket, en tåre som nesten har druknet han innvending.
Endelig fri, tenker han, mens den kraftige halen mykner opp under ham. Litt stivt til å begynne med vifter han den under seg så han kan holde hodet over vannoverflaten. Han er nå litt høyere enn en vanlig mann, og med fingre som ikke har vært i bruk på lenge, drar han dem igjennom det skulderlange, raggete håret. Rett før han dykker under vann, drar han den friske havluften dypt ned i lungene.
Endelig fri.
**
Samtidig, noen kilometer borte
Jeg skrur opp volumet på iPoden for å overdøve den brølende stemmen til læreren, Stian, som kommer fra høyttalerne i busstaket. Men uansett hvor høyt artisten i ørene mine skriker, sniker Stian sin stemme seg inn til meg. Selv om jeg praktisk talt kan historien utenat, tvinger jeg fingrene mine til å slå av musikken for å høre læreren fortelle den igjen.
«..og havmannen ble offentlig avduket den 6. mai 1995, akkurat 17 år siden i dag. Siden da har den, i følge sagnet, varslet sjømenn om storm og uvær i bytte mot litt klær eller andre tjenester. Hadde det ikke vært for havmannen, ville nok mange skip ligget på havets bunn den dag i dag.»
Den gamle læreren tar en kunstpause, som om vi må få en liten stund til å ta innover oss hvor heldige vi er over å ha en så snill beskytter. Jeg husker denne historien nærmest ordrett. Og det er ikke bare fordi den er ganske spennende; ikke alle kommuner i Norge kan skryte over at de har en over ti meter høy havmann bare femten meter fra strandkanten.
Jeg husker den veldig godt fordi etter at havmannen ble plassert ute i vannet, har det bare vært dårlig vær kanskje en eller to ganger. Noe jeg mener er helt tilfeldig, men det er mange som sverger på at det er havmannens verk.
Stian retter på brillene og tar fastere tak i mikrofonen.
«Havmenn har samme utgangspunkt som havfruer; overkropp som et menneske og underliv som en fisk. Havmannen vår har alltid hatt blikket festet på noe langt borte i horisonten, noe som kan bety at han lengter ut til havet. Han er så nær friheten, men er dømt til å beskytte sjøfolk så lenge han eksisterer.»
Han stopper igjen, og setter opp et tenkende blikk som ikke fester seg på noe. Elevene rundt meg sitter rolige og følger spent med, men jeg må ærlig talt innrømme at det blir litt vel drøyt. Jeg surrer høretelefonene rundt iPoden og tenker på hvor livaktig havmannen blir framstilt gjennom disse sagnene. Det er nesten som om han er i live under all granitten, men er totalt hemmet i fra å gjøre noe med det. Han skal stå der som en evig advarsel for uvær, uten mulighet til å flykte fra oppgavene han er pålagt.
Jeg rister på hodet for meg selv og tvinger de dumme tankene vekk. Nå har Stian plantet et frø av spekulasjoner i hodet mitt, og da spinner jeg bare videre på historien om havmannen helt til jeg må stoppe meg selv. Han er en blokk av stein som vi fikk fordi det fikk oss til å føle oss tryggere på sjøen, ferdig med det. Han er ikke en beskyttende engel, han utfører ikke stillestående heltedåder.
Og den tanken må jeg holde hardt fast ved for å ikke begynne å fantasere igjen.
«Det er derfor vi drar på denne litt sene skoleturen,» sier Stian over høyttaleranlegget igjen.
«Havmannen står ute i vannet som et offentlig skue, men det er ikke alle som kjenner til historien bak. Så jeg vil at dere skal ta bilder av han, skrive ned det dere husker fra denne turen og levere det til meg førstkommende torsdag.»
Et par gutter sukker høylytt lengre bak i bussen. Det er tydelig at de enten ikke har fulgt med på historien, eller så ser de rett og slett veldig svart på denne oppgaven.
Jeg samler det skulderlange, blonde håret mitt i en hestehale og trekker jakka godt oppunder haken. Solen har akkurat gått ned, noe som betyr at det kommer til å være kaldt i lufta. En tanke streifer meg, og jeg må skjule smilet bak hånden. Kanskje jeg skal be havmannen om godt vær?
Bussen stopper bare noen minutter senere og klassen er ikke sen med å presse seg ut gjennom de smale bussdørene. De andre jentene hviner når de møter den kjølige lufta, og jeg må innrømme at det er ekstra surt i dag. Klokka er snart seks, men det er ikke lenge siden det var ganske varmt. Jeg bikker hodet bakover, og ser hvordan skyene flokker seg truende sammen på det før så nøytrale lerretet.
Det ser nesten ut til at det brygger opp til storm.
Stian samler oss og ber oss være stille.
«Selv om vi kanskje ikke får tatt så gode bilder siden det begynner å bli mørkt,» roper han for å overdøve vinden som plutselig har funnet ut at den skal blåse høylytt «så skal vi gå bort til kanten og prøve å skildre havmannen så godt vi kan. Bare følg meg, og ikke forsvinn fra gruppa.»
Vi går som en saueflokk gjennom den siste gaten før vi kommer til kanten. Først legger jeg ikke merke til hva som er galt med bildet som møter meg. Det har begynt å blåse ganske kraftig nå, og det har fått bølgene til å slå mot kanten vi nå står ved. Skyene trekker seg enda mer sammen, og sluker derfor den siste rest av vanlig himmel. Nå svever det bare tunge og mørke ulldotter lavt i luften, og varsler om det kommende uværet.
Pussig. Trodde det var havmannen som varslet om dårlig vær, tenker jeg mens jeg skritter nærmere kanten. Så fort jeg har tenkt tanken, går det opp for meg hva som er galt. Hvorfor vi har stoppet, og hvorfor Stian lar munnen gå opp og igjen uten å si et ord.
Havmannen. Han er borte.
**
Selv om han aldri har kjent vann mellom fingrene, aldri følt den herlig avkjølende væsken som et vennlig teppe over kroppen, vet han at det er her han hører hjemme. Under vann ser han alt så mye klarere. Hvis verden over vann virket overveldende, kan det ikke måle seg med havbunnen. Her er det dyr i alle slags spennende farger og overalt er det mange meter lange planter som strekker seg bølgende oppover mot vannoverflaten.
Havmannen sparker hardt ifra med halen, og suser bortover havbunnen mellom intetanende fisker og slimete planter som prøver å fange han med de sleipe armene sine. Selv om den raske svømmingen hans får vannet til å strømme forbi i en voldsom fart, holder han øynene åpne uten å blunke. Han vil ikke gå glipp av et eneste sekund av den nyvunnede friheten sin. Denne vidunderlige nye verdenen virker nesten magisk. Så vakker at han ikke klarer å la være å smile.
**
Strikken som jeg festet i håret, blir brått revet ut og får krøllene mine til å danse vilt rundt ansiktet. Jeg trenger ikke solen for å se hva som skjer; gule, skarpe stråler av lyn skjærer gjennom de tykke skyene og lyser opp ansiktene til de skrekkslagne elevene rundt meg.
Til og med Stian ser hvit ut om nebbet.
I samme sekund som et nytt lyn flerrer over himmelen, roper Stian et eller annet. Men jeg klarer ikke å oppfatte hva han sier. Han vinker oss til seg og klassen følger etter han. Han sa nok at det ikke er noen vits i å i det hele tatt prøve å gjennomføre oppgaven, så vi burde bare dra hjem. Plutselig setter Stian øynene i meg, og begynner å hoppe og hoie som en gal. Jeg er bakerst i gruppa, nesten ved kanten, så jeg hører ikke hva han prøver å si.
«Hæ?» roper jeg tilbake. Det har begynt å regne også, og det virker nesten som om det er et omvendt hav i himmelen som prøver å trenge seg gradvis ned til det bølgende vannet og danne et enda større hav.
En bølge slår mot kanten og prøver å trenge seg opp på land, men den sender bare en grønn skur av tang og tare som har blitt revet løs fra bunnen. Nå er lynet det eneste som gjør det mulig å se noen ting, så jeg prøver å føle meg fram til der Stian og klassen befinner seg.
I to lange sekunder skjønner jeg ikke hva som skjer, for plutselig ligger jeg på bakken. Jeg skled sikkert på noe, kanskje en bit med tang som ble kastet opp på land. Jeg merker meg en stikkende smerte i tinningen, og kjenner en varm væske begynner å renne hyppig nedover ansiktet mitt.
«Aurora! Det er en bølge-» Men der blir stemmen til Stian kuttet av, for plutselig blir jeg omringet av iskaldt vann.
Jeg går fra å hutre på grunn av regnet til å bli fylt av en ubeskrivelig kulde på under et sekund. Lungene blir til is, og de klarer ikke å samle opp nok luft til å bygge opp et skrik. Og før jeg vet ordet av det, blir jeg dratt brutalt utover mot kanten, og jeg klarer ikke å kjempe imot i det hele tatt. Jeg ser at Stian kommer springende med armene strekt ut mot meg, men det er for sent. Uten noen mulighet til å forhindre det, faller jeg utfor kanten og vet ikke riktig hva som skjer før jeg hører mitt eget skrik drukne i munnen min.
Alt bråk, all støy og alle i klassen forsvinner brått idet jeg treffer vannet. Det eneste som står igjen, er et dypt mørke.
Et mørke som rister i meg som om jeg er en filledokke, og som blir roligere og roligere etter hvert som jeg synker ned i den vuggende avgrunnen.
**
Han er nå mange kilometer fra stedet som har holdt han fanget så lenge. Men jo lengre bort han kommer, jo mindre blir vegetasjonen under han. Det er nesten ikke en fisk å se, og steinene er så å si frie for snegler og rur.
Her slutter magien, tenker han for seg selv og sakker farten helt til han svømmer på stedet. Like greit å snu. Hvis han skal tilbringe resten av livet sitt – hvor lenge er det, forresten? – under vann, vil han leve blant fargesprakende dyr og eventyraktige daler fulle av planter.
Rett før han snur seg rundt for å svømme tilbake, får han øye på noe merkelig et stykke foran seg. Det er en slags enorm stav som er bøyd i to forskjellige retninger på tuppen. Havmannen svømmer forsiktig mot den ukjente gjenstanden, og da den ikke gjør noe forsøk på å hoppe på han, lar han den ene hånden gli over det harde materialet.
Den rare staven er festet til en tykk kjetting som ser ut til å henge fast i noe stort som ligger og dupper over vann. Han bestemmer seg for å finne ut hvor kjettingen slutter, så han holder fast i den mens han begynner å svømme oppover.
Etter hvert som han kommer nærmere vannoverflaten, ser han hvor svart verdenen der oppe har blitt. Himmelen så da ikke sånn ut da han dro. Det kan vel ikke ha pisket opp til storm på den lille stunden han har vært bort-
Så går det opp for havmannen hvorfor himmelen er mørk som natten. I samme øyeblikk som han bryter vannoverflaten, eksploderer ørene hans i et voldsomt tordenskrall. Bølgene rager høyt over han, og faller som altoppslukende økser mot det lille av liv som måtte befinne seg nær vannoverflaten.
Jeg har sviktet, tenker havmannen desperat mens han ser seg om etter en løsning. Gleden han følte for bare et minutt siden, er erstattet av en anger så tung at han er redd for å synke rett til bunns. Kjettingen han holder i hånden, er knytt til en fiskebåt som ikke takler de svære bølgene spesielt bra.
«Ankeret sitter fast der nede!» ropes det om bord i båten. Først er havmannen helt rådvill, så vet han hva han må gjøre.
Med enorme krefter, drar han så hardt i kjettingen at den ryker. Lettede rop kommer fra båten når de skjønner at de ikke står fast lengre. Så setter havmannen kursen mot land. Svømmer han raskt nok, vil han kanskje rekke fram i tide før bølgene har rukket å knuse kanten som holder dem borte.
Han behøver ikke å svømme lenge før han ser land. Da han dro, brukte han lang tid på å nyte hver meter av havbunnen. Men nå når han bruker halen for alt den er verdt, bruker han ikke mer enn ett minutt på å-
Havmannen stopper nesten opp når han tar innover seg det fryktelige som har skjedd. For mindre enn ti meter fra han, synker en menneskejente bevisstløs nedover, i retning havbunnen.
**
Det er så stille. Nesten som et vakuum; alle lydene som måtte befinne seg rundt meg, er presset sammen så mye at de ikke høres. Jeg er så fryktelig svimmel, men jeg føler ingen kulde lengre. Nå er jeg bare døsig.
Det virker som om lungene mine er på vei til å knuses under presset, for gjennom sløret som truer med å overmanne hjernen min, vet jeg at jeg synker. Og det er ingen vits i å kjempe lengre; det lille jeg måtte ha av krefter, er umulig å finne styrken til å bruke. Alt jeg kan gjøre, er å føle mørket som lukker seg rundt meg og ønsker meg velkommen.
Men like før jeg lar mørket ta over, kjenner jeg en lett irritasjon over å bli avbrutt rett før jeg kan sovne stille inn. For plutselig slår en enorm fiskehale foran ansiktet mitt, og et sterkt press som minner om presset fra to armer, tar tak rundt livet mitt og begynner å hale meg oppover.
Nei, vil jeg si. Men jeg har ikke igjen et eneste milligram luft i kroppen.
La meg dale ned. Jeg er så trøtt.
Men den stille protesten min fungerer ikke.
**
De bryter vannoverflaten samtidig. Selv om jenta er bevisstløs, så han at hun hadde åpne øyne for bare noen sekunder siden. Så mens han kjemper mot bølgene som prøver å gripe fatt i jenta og dra henne ned igjen, holder havmannen henne fast over skulderen med den ene armen og svømmer mot land.
Idet han legger menneskejenta så varsomt som mulig ned på den våte sanden, åpner himmelen seg enda litt mer og lar det hølje ned på den allerede vannfylte jenta. Havmannen ser på det sårbare mennesket, og kjenner hvordan angeren utvikler seg til et voldsomt sinne. Han ser rett opp i himmelen, peker på de kullsvarte skyene og roper:
«Nå holder det!»
Og utrolig nok, går regnet fra å være like nådeløst som fallende kniver til å bli et mykt duskregn. Havmannen ser på jenta igjen, venter på at hun skal sette seg opp og begynne å puste, men ingenting skjer.
Kanskje jeg kom for sent, begynner det å synge i hodet hans.
Kanskje hun er..
I rent raseri, løfter han armen og slår knyttneven midt på brystkassen til menneskejenta. Han dro fra pliktene sine om å holde uværet borte, og i stedet for å tenke på alle de uskyldige beboerne, tenkte han bare på sin egen lykke.
Og se hva det har resultert i.
Med salte tårer i øynene, bestemmer havmannen seg for å returnere til sin plass som beskytter, men rett før han snur seg, begynner menneskejenta å hive etter pusten. Hun hoster, spytter ut utrolige mengder vann og heiser seg opp på albuene for å brekke seg.
Men hun lever! Menneskejenta lever!
Havmannen følger med fra vannet, mens jenta fortsetter å renske kroppen for alt hun har klart å få i seg. Til slutt ligger hun skjelvende på siden, med kinnet presset mot sanden og armene knyttet hardt rundt seg.
Så løfter hun blikket, og får øye på havmannen.
**
«Han var vakker. Ikke slik som han er framstilt i den granittkroppen har så lenge har blitt tvunget til å bære. Øynene hans hadde helt lik farge som havet, en farge så dyp at man kunne drukne i den. Noe jeg ironisk nok nesten gjorde. Etter at han reddet meg opp fra vannet, ga han meg noe som lignet på førstehjelp. Da jeg begynte å komme til meg selv, hørte jeg at Stian og resten av klassen ropte på meg, og da forsvant havmannen. Han svømte rett til det stedet der han har stått i alle disse årene, og ikke lenge etter stod den svære statuen hans der igjen. Boltret fast til havbunnen. Det var da skyene begynte å letne, og været roet seg i en sånn fart at havmannen må ha jobbet raskt for å tøyle det. Derfor har jeg da avslørt at overtroen som er lenket til havmannen faktisk ikke er overtro; han beskytter oss mot det dårlige været og prøver å hjelpe dem som er i fare. Jeg er et vandrende eksempel på akkurat det.»
Det ligger et teppe av stillhet over klassen. Ingen klapper, ingen sier noe. Det virker som om alle holder pusten; de venter nok på at noen andre skal si noe først. Det blir Stian som må ta ordet, noe som nesten får klassen til å sukke lettet ut.
«Nå, Aurora,» begynner han og folder armene over brystet.
«Du har en livlig fantasi, det skal du ha. Og det at du klarte å fullføre oppgaven selv etter at du falt i vannet og endte på sykehus i et par dager, er bemerkelsesverdig. Men jeg må være ærlig med deg, og ikke tro at jeg mener å være ekkel når jeg sier dette. Du slo hodet ditt ganske alvorlig før du falt over kanten, og det er en ganske stor sjanse for at du bare.. hallusinerte.»
Han prøver å pakke inn det han egentlig mener, som er at jeg har blitt fullstendig ko-ko. Og jeg må innrømme at historien min er ganske vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Blikkene klassekameratene mine sender meg, forteller at de tror like mye på det jeg har fortalt som det Stian gjør.
Men bare jeg holder fast ved det som faktisk skjedde, så gjør det ingenting om ingen andre tror meg. Havmannen reddet ikke bare livet mitt; han åpnet øynene mine på ny. Nå er jeg ikke like kritisk til de som er overtroiske som det jeg var før.
Fridatales 