De har gått i stillhet i over en halvtime; han først og henne diltende etter. Hun vikler stadig den klossete venstrefoten i trerøtter og høyt gress og føler at hun har en konstant snublende gange, men hun er glad for at hun klarer å holde seg på beina. Det er han også – men han vil ikke innrømme det.
Hun prøver å holde tritt med han, men han er alltid minst tre meter foran henne. Hun spør ikke om han kan gå saktere og han spør ikke om hun kan få opp farta. Det har hun gitt streng beskjed om. Avstanden i mellom dem virker ikke kald, men kanskje litt lunken.
De høye trærne blokker for solen, men hun vet at den er der. Tapre lysstråler skinner ned mellom de tykke tretoppene. Hun kjenner det raske kysset av varme treffe henne i ansiktet når hun går gjennom en og annen stråle. Det renner solskinn nedover ryggen hans. Den lunkne følelsen hopper så smått oppover for hvert varme kjærtegn – som ikke er påført av dem selv.
Han er selvsagt den første som bryter ut av skogen og ned i den myke strandsanden. Hun snubler med det samme de ikke er på samme territorium lenger. Uten ryggen hans til å geleide seg, føler hun seg brått svak. Venstrefoten tråkker feil på det ujevne jordgulvet og hun kjenner seg selv seile forover. Mosen og lyngen er myk, men hun faller hardt og mister pusten i sammenstøtet.
Det gjør vondt i venstrefoten. Hun snur seg og ser nedover seg selv der hun ligger på magen. Foten rykker, som om den har tatt agnet og er på vei til å sveives inn. Hun strekker ut armen og klapper forsiktig rett under det venstre kneet.
«Så, så, Molly. Dette går bra,» hvisker hun. Hun spenner kroppen og kommer seg opp i stående stilling så fort hun kan, før han rekker å snu seg.
Hun går til hun når enden av skogen og starten av stranden. Solen stopper på samme sted. Hun ser opp på det klare skillet i himmelen og tenker på hvor bortkastet sollyset er dersom det kun henger over en tjukk, ugjennomtrengelig skog og ikke en åpen strand.
Foten dirrer utålmodig. Hun tråkker ut i sanden og dirringen blir svakere. Han ser fortsatt ikke på henne. Han har stilt seg ved vannkanten og begynt å kaste steiner. De er ikke flate så de hopper ikke, men det virker ikke som om det var tanken da han bøyde seg og tok en håndfull. Hun sparker av seg skoene, setter seg på huk og begynner å grave ned føttene i sanden. Hun lukker øynene, kjenner de svale sandkornene kile over den høyre risten ettersom hun siler dem fra hånden. Hun flytter hendene over til den venstre og kjenner hvor hard den er. Og kald.
«Ta på deg skoene igjen.»
Hun ser opp mot det kalde lyset og møter et like kaldt blikk. Han har stilt seg helt inntil henne. Hun hørte ikke at han kom gående.
«Hvorfor det?» spør hun.
«Det er ingen vits i å gå uten.»
«Men Molly sier-»
«Slutt.»
Tonen er endelig, en man ikke kan diskutere med. Hun lukker munnen, føler seg overvunnet, men dirringen begynner for fullt igjen og hun peker bestemt på foten mens hun ser han strengt inn i øynene.
«Molly liker ikke å være bortgjemt hele dagen. Hun vil gå i sanden,» sier hun.
Han sukker og drar en hånd over ansiktet. Så setter han seg på huk foran henne.
«Molly finnes ikke. Dette,» han dunker på venstrefoten hennes. Hun blir overrasket over den skarpe lyden «er en metallprotese. Ikke en levende ting du kan prate med.»
Hun stirrer på foten sin. Den har ikke den hvite, myke teksturen til høyrefoten. Der det egentlig skulle vært lakkerte tånegler er det stiv, ubevegelig plast formet som tær. Den ser ut som foten til en mannekeng. Plastfoten er festet i en metallstang som forsvinner inn i kneet hennes. Det er i skillet mellom robotfot og menneskekjøtt at kløen og verkingen sitter. Hun har klort seg til blods flere ganger i forsøk på å bli kvitt den irriterende følelsen, men Molly har bare sagt at hun skal fortsette. Hun ser på fingrene sine. Under neglene er det alltid størknet blod.
«Det er Molly,» mumler hun, fortsatt med blikket festet på neglene sine.
«Hva?» sier han og legger en hånd på skulderen hennes. Hun slår den vekk og reiser seg så fort at han nesten faller bakover.
«Foten er Molly! Og på grunn av deg kommer jeg aldri til å bli kvitt henne!»
Plutselig roper hun. Det dirrer som besatt i foten nå. Hun tramper hardt i sanden, men foten roer seg ikke. Det begynner å klø noe helt voldsomt rett under kneet. Hun drar opp tightsen opp til dit det klør og begynner å klore på skorpen som akkurat har overtatt for de hissige åpne sårene.
Han løfter håndflatene mot henne og reiser seg sakte. Han ser aldri vekk fra de nå våte øynene. Tårer renner nedover kinnene hennes mot den skjelvende underleppa. Bloddråper faller fra kneet og ned på plastfoten.
«Jeg vet det. Jeg vet du må gå med protese på grunn av meg,» sier han rolig, kjemper mot trangen til å rive vekk hendene hennes. Det har han brent seg på før.
«Men du kan ikke gi den menneskelige egenskaper.»
Hun blir stille. Kloringen stopper og hun ser opp på han. Han trekker på skuldrene.
«Skal vi ta av Molly en liten stund, kanskje? Så foten din får litt luft?»
Hun ser ned på foten. Den rister, nesten som om den skulle ristet på hodet.
«Hun vil ikke det,» hvisker hun og aper ristingen med sitt eget hode.
«Jeg tror hun klarer seg uten deg i noen minutter. Her.»
Han setter seg på huk igjen og føler seg fram til han kjenner skruene. Han vrir på dem og protesen løsner. Solen begynner å bryte gjennom det gråe skylaget. Når benstumpen hennes veiver alene uten den stikkende metallstangen, forsvinner skyene helt og varmen nærmest fosser over dem begge.
Hun gisper lavt, heller mot høyresiden på leting etter støtte. Han er der straks og tar tak i hendene hennes. Kløen forsvinner, men hun føler seg sårbar og strekker seg etter Molly. Han holder henne tilbake så hun ser på han med bekymring.
«Jeg kan ikke stå på ett bein,» forsvarer hun seg med.
Han stiller seg med ryggen mot henne og legger armene i kors. Slik står han i et par sekunder før han ser seg over skulderen og kakker hodet i en kom-hit-bevegelse. Hun hinker den lille meteren mellom dem og legger hendene på ryggen hans. Så snur han seg igjen. Hun går så nærme hun kan og legger prøvende hodet på skulderen hans. Det føles godt. Hun kjenner seg brått veldig søvnig, som om hun ikke har sovet på flere dager. Hun rynker pannen. Har hun det, egentlig?
Hun lar blikket vandre rundt dem. Høye gule gress vaier i vinden både på land og til vanns. Det bruser i trærne og det levende vannet. Solen lar sine oransje malestrøk farge den før så mutte og gråe stranden.
Blikket lander til slutt på metallprotesen der den ligger rett bak dem. Hun hører det ikke like tydelig lenger, men hun kan absolutt tyde den svake hviskingen til Molly:
Bare vent. Bare vent.
Hun svelger og ser opp på bakhodet hans. Han har sikkert lukket øynene og lar nå de siste solstrålene danse over ansiktet. Solen forsvinner brått bak skylaget igjen og varmen forsvinner.
Hjelp, vil hun si. Men han fortjener en pause. Hun vet at han er sliten. Det drypper litt fra den blodige foten. Hun ser på protesen igjen. Hun fortjener en pause selv også. Det er første gang på lenge at hun ikke kjenner trangen til å klø. Hun lukker øynene og klemmer armene hardt rundt livet hans.
Fridatales 