Jula har alltid vært yndlingshøytiden min. Det er kanskje ikke en så veldig mandig ting å si, men jeg syns den er utrolig koselig. Hele atmosfæren er gjennomsyret av gode vibber og god mat og god stemning. TV-en går varm på grunn av den endeløse strømmen med julefilmer, og selv den mest grinete nabo-Grinchen blir tolererbar for en kort stund.
Alt dette har nå mistet sin tidligere kjærkomne betydning. I løpet av den korte stunden jeg har tilbragt i dette huset, har jula blitt slettet fra alle framtidige kalendere. Det er nemlig litt vanskelig å kombinere glade tanker med en familie støpt i stearin, som i tillegg fungerer som menneskelige ribber for demonkjæresten min; Birgitte.
Som forresten straks kommer til å ta trappen i et eneste hopp ned her jeg og lillebroren hennes, Emil, står; jeg med en ishakke og Emil med en bibel. Forhåpentligvis er hun sjanseløs mot en ukoordinert tenåringsgutt med et tvilsomt våpen og hans religiøse 12-årige medhjelper.
Siste rest av saltet forsvinner fra dørkarmen. Birgitte reiser seg sakte opp til stående stilling igjen.
Jeg rekker ikke å reagere før den svarte silhuetten hennes brått blir erstattet med en sylskarp versjon av henne som bare står noen centimeter unna meg. Jeg gir fra meg et overrasket rop og stavrer bakover, men er fast bestemt på å utnytte den korte avstanden mellom oss så fort som mulig. To sekunder etter Birgitte hoppet ned trappen, har jeg løftet ishakken over hodet, klar til å kakke henne fra oven.
Men idet jeg svinger og egentlig skal møte motstand, fortsetter ishakken ned helt til den treffer gulvet med et metallisk dunk. Hun er borte.
«Ulrik!»
Den redde stemmen til Emil akkompagnert med latteren til Birgitte forteller meg alt jeg trenger å vite, men jeg snur meg likevel og får bekreftet det jeg allerede vet; Birgitte som står med hendene rundt en skrikende Emil.
«Slipp han!» roper jeg og legger hakken over skulderen, lader opp til et nytt forsøk. Birgitte hever et blodig øyebryn.
«Du traff ganske dårlig sist gang. Er du sikker på at du vil risikere å treffe lillegutt her?» spør hun, nå med det mørke toneleiet igjen.
Et ekkelt knekk kommer fra den ubevegelige jentekroppen som holder Emil i et dødsgrep, og fram fra de før så delikate røde neglene stikker det nå ti skarpe, lange klør. Et par av dem stikker inn i siden til Emil. Han skriker og prøver å vri seg unna, og mister bibelen i forsøket. Jeg møter blikket hans fort, men ser tilbake med det samme når jeg ser de intense barneøynene som ser fra meg til bibelen flere ganger. Jeg nikker så vidt.
Hun kan umulig kaste fra seg Emil fort nok til å stoppe meg.
Ishakken smeller i gulvet idet jeg kaster meg frem og river til meg boken som ligger rett ved føttene deres. På ren impuls, åpner jeg den og river ut korset som ligger i klem mellom de midtre sidene. Fra min sårbare posisjon i knestående, holder jeg smykket opp mot demonen og den gråtende gutten – uten å vite om jeg akkurat har servert meg selv på gullfat eller gjort noe som heller i min favør. Jeg holder pusten.
Det selvgode smilet til Birgitte skygger straks banen til fordel for et mørkt raseri som omgjør både øynene og munnen til skumle etterligninger av hva de en gang var. Det virker nesten som om øyeeplene forsvinner inn i skallen og blir erstattet av innhulte svarte søkk. Hun flekker tennene med et dyrisk knurr – og jeg kjenner det iser nedover ryggen når jeg ser hvor lange og taggete de har blitt. Jeg kan se demonen i jenteansiktet nå.
«Nå har du gjort meg sint,» sier demonen gjennom Birgitte og klemmer Emil ekstra hardt. Han klynker under presset.
Jeg kan se at neglene trekker seg tilbake fra Emil og jeg vet at hun straks er klar til å hoppe på meg. Så i ren desperasjon, roper jeg ut det ordet som Emil gjentok om og om igjen oppe i stuen for litt siden og løfter korset litt høyere:
«Kristo!»
Birgitte ruller nakken en full runde med lukkede øyne. Det virker som om hun stivner helt. Emil kjører albuene i magen hennes og hun slipper med det samme. Jeg tar han i mot i knestående, men han hopper nesten over meg. Han styrter bort til en av hyllene og begynner å rive ned ting i en tydelig febrilsk leteaksjon.
Jeg ser på Birgitte mens jeg kravler meg vekk og opp på føttene. Hun har fortsatt lukkede øyne. Jeg må ha gjort noe som stoppet henne midlertidig fra å angripe.
«Ulrik! Ta i mot!» roper Emil. Jeg snur meg og Emil kaster en stor beholder med salt i armene mine. Han spinner pekefingeren i luften.
«Lag en saltsirkel rundt henne! Det kan stoppe henne lenge nok til at vi kan komme oss unna!»
Jeg går straks i gang og springer rundt den stillestående jenta mens jeg heller en tjukk linje med salt rundt henne. Straks jeg er ferdig, kaster jeg beholderen fra meg og tar tak i Emil sin hånd. Vi er i toppen av trappen på bare tre store skritt. Jeg ser bak meg før vi er gjennom dørkarmen uten dør. Hun står fremdeles like rolig.
Hvorfor føler jeg ikke at vi er trygge likevel?
Jeg drar Emil med meg mot utgangsdøra. Jeg river den opp og dytter han foran meg ut. Mørket er absolutt, bare opplyst av julelys her og der. Plenen lyser like blått som den gjorde da vi kom – når var det igjen? Det føles ut som et helt liv siden – men nå blir den avbrutt av fotsporene våre som haster vekk fra helveteshuset.
Vi er straks ved postkassen når Emil holder meg igjen.
«Hva er det du driver med, Emil? Vi må finne noen som kan hjelpe oss,» sier jeg, men han rikker seg ikke. I stedet peker han bort på det virkelighetsnære oppsettet av Jesu fødsel. Han blunker et par ganger og åpner munnen sakte.
«Line.»
Han sier det ikke trist eller sjokkert; bare som en faktaopplysning. Jeg spør ikke fordi jeg er redd for hva han skal si, meg jeg går fram og ser dit han peker likevel. I krybben ligger det så visst en baby – en liten jente med vidåpne øyne og et spørsmål på den lille munnen. Hun er inntullet i et pledd så ansiktet er det eneste vi kan se. Hun ser uskadd ut, men hun blunker ikke og gir ingen lyd fra seg.
Emil snufser. Jeg legger en hånd på skulderen hans og åpner munnen for å prøve å si noe trøstende, men han er meg i forkjøpet.
«Vi må drepe den demonen.»
Setningen er så mørk og absolutt ikke noe jeg forventet å høre, men selvsagt skjønner jeg hvor den kom fra. Han stirrer på den stearinstøpte lillesøsteren sin.
«Noe må gjøres, men vi trenger hjelp,» svarer jeg. Jeg kan formelig se hvordan sinnet er i ferd med å bygge seg opp i gutten ved siden av meg, så jeg må trå forsiktig for å ikke fyre han opp; jeg kan se for meg at han er av typen som er borte på et blunk dersom jeg ikke er oppmerksom.
Emil ser opp på meg. De våte kinnene sammen med de sinte øynene er en trist kombinasjon.
«Hvem tror du vil hjelpe oss? Vi kommer til å bli sendt på sinnssykehus,» roper han og er på farten allerede. Akkurat som antatt. Jeg griper armen hans og spinner han rundt.
«Så hva er planen din, Emil?» sier jeg strengt.
«Skal du bare gå inn der og håpe at hun overgir seg? Du så hva hun gjorde med kjellerdøra, og ikke minst hva hun har gjort med familien din!»
Jeg peker på krybba – og angrer med det samme; tårene samler seg fort opp i de glinsende øynene hans og de faller i strie strømmer mens underleppa begynner å skjelve. Jeg ser kort ned i bakken og trekker pusten kjapt.
«Det kan hende Birgitte fremdeles er der inne. Og er hun det, kan vi ikke bare drepe h-»
«Hun er død!» roper Emil og river til seg armen.
«Det eneste som er igjen er den forbanna demonen. Og jeg skal drepe den – med eller uten din hjelp!»
Han er ute av grepet mitt igjen. Jeg sukker tungt og ser rundt meg. Det er lys i nabohusene, men han har rett; vi kommer ikke til å få den hjelpen vi trenger. De eneste som kan hjelpe oss er… oss.
Og Emil er allerede inne i huset.
Det stikker i brystet når jeg innser dette. Han er bare en unge. Han kan ikke stå i mot en demon på egen hånd. Jeg er kanskje ikke så erfaren på området selv, men selvsagt skal han ikke møte demon-Birgitte alene. Jeg kaster et siste blikk mot lille Line som ligger med en evig uro i det altfor unge ansiktet. Det er det som skal til for å få føttene mine i gang.
Utgangsdøra står på gløtt. Jeg åpner den sakte, håper at Emil står like innenfor, men det gjør han selvsagt ikke. Jeg svetter som faen, kjenner skjorta klebre seg til armhulene under dressjakka.
«Emil?» hvisker jeg. Jeg går ut i hallen. Fortsatt ingen Emil. Jeg føler meg brått veldig sårbar; ishakken er nede i kjelleren og både jeg og Emil er alene på hver vår kant.
«Han er i stuen med meg, Ulrik. Kom inn til oss.»
Den mørke stemmen er tilbake. Og ganske så riktig høres det ut som den kommer fra stuen. Jeg lister meg bort til inngangen til stuen. Det ruller fortsatt julesanger fra en usynlig musikkspiller, nå med Wham! og deres «Last Christmas». Jeg ser rundt hjørnet – og hjertet gjør et ekstra hardt dunk.
Birgitte står foran peisen med en fastspent Emil på en stol foran seg. I hendene holder hun den rykende kjelen som hang over peisen – med nakne hender som jeg kan se er i ferd med å smelte til blodige blemmer på grunn av det varme metallet.
Det syke smilet er tilbake i ansiktet hennes; spisse tenner renner formelig både oppover og nedover leppene ut i fra måten de vokser som ugress ut av munnen hennes. Det glimter til i øynene hennes, som en liten indre eksplosjon, etterfulgt av en slags svart tåke der inne som til slutt blir til to solide svarte øyeepler. Hun ser faktisk ut som en demon nå. En demon med kullsorte øyne, blod i halve ansiktet og tenner som ville gjort en piraya misunnelig.
Og hvem kan vel glemme den famøse nisselua på snei.
Emil puster overfladisk og fort mens han gjør sitt beste for å snu seg på stolen han er bundet til, sikkert på utkikk etter kjelen med det samme innholdet som familien hans ble innkapslet i. Tauene er tjukke og surret rundt gjentatte ganger. Demon-Birgitte sparer virkelig ikke på verken tid eller knutekunnskaper. Men det ser ikke ut som Birgitte er i stand til å holde kjelen stort lenger; hendene hennes er straks ikke mer enn kvalmende åpne sår. Hun ser ned på Emil. Det er nok til å fortelle oss alle hva hun har i tankene.
«Hvis du sitter helt i ro, kan du bli et fint tillegg til stearinsamlingen min,» sier Birgitte og vipper kjelen nedover. Stearinen skvulper oppi der og et par dråper faller ned i pannen til Emil. Han skriker ut i sjokk og i frykt for hva som snart skal komme.
«Stopp!» roper jeg og løfter en hånd mot scenen som skjer framfor meg, som om jeg faktisk kan stoppe det med den håndbevegelsen. Og det virker; Birgitte stanser rett før stearinen renner utfor og møter blikket mitt.
«Ta det med ro, Ulrik. Det er nok stearin til deg også,» sier hun, klar til å gjenoppta sin avbrutte oppgave. Jeg løper frem til bordet, hjertet i halsen, øynene låst til den flytende døden til Emil.
«Du burde støpe meg først!» sier jeg.
«Jeg lover å ikke kjempe i mot. Bare slipp Emil fri.» Birgitte ler.
«Jeg tror ikke det, du. Emil lengter garantert etter å følge i familien sine fotspor. Hva slags demon hadde jeg vært om jeg ikke oppfylte ønsket hans? For det er det jeg gjør; oppfyller ønsker. Birgitte kunne nok fortalt alt om det.»
Ønsker? Birgitte? Hva er det hun prater om?
En tjukk polkastav står inntil veggen ved siden av juletreet med en til-fra lapp på. Jeg langer ut etter den, knekker den over kneet så den blir til to spisse våpen og retter dem begge mot Birgitte.
«La han gå!» roper jeg. Det lyner i de svarte øynene til demonen.
«Slutt å avbryte, ditt verdiløse-»
Hun skal til å fortsette, men hun stopper seg selv når hun ser at jeg kommer spurtende mot henne. Kjelen treffer gulvet med et øredøvende dunk, noe jeg oppfatter et halvt sekund etter at Birgitte er forsvunnet. Det stiger damp rett opp i ansiktet mitt. Emil skriker og løfter beina fra gulvet så den brennende hete stearinen ikke skal komme borti han. Jeg går straks bort til han og begynner å rive i tauet rundt han samtidig som jeg ser meg rundt etter et mulig angrep. Men Birgitte er ikke å se.
Emil puster tungt og fort. Nakken hans knekker brått bakover for så å se på meg med store øyne.
«Hun er over oss!» roper han, men advarselen kommer for sent; en skikkelse deiser i bakken rett bak meg og et lite sekund senere skyter en gjennomtrengende smerte oppover fra korsryggen min. Jeg åpner og lukker munnen igjen og igjen, som en kvelende fisk, og tar tar i bordkanten for å holde meg oppe. Det veller noe varmt opp i munnen min og når jeg spytter, ser jeg at det er blod. Et eller annet er kjørt inn i ryggen min, og jeg skjønner straks at Birgitte har brukt mitt eget våpen mot meg.
Beina holder ikke vekten av meg når jeg prøver å reise meg. I stedet faller jeg bare lengre ned, helt til den ene hånden min forsvinner ned i det tjukke laget med stearin. Jeg drar pusten gjennom lukkede tenner, men klarer ikke å løfte verken meg selv eller hånden vekk fra gulvet og den varme stearinen; kontrollen over min egen kropp svinner sakte hen.
Birgitte skritter rundt meg så hun står på den andre siden av Emil. Hun bøyer seg over bordet og setter haken i stumphånden sin mens hun ser ned på meg med et overbærende blikk.
«Jeg traff visst et sårt punkt. Som for eksempel ryggraden din. Er vi heldige har jeg akkurat gjort deg lam fra livet og ned.» Birgitte ler og tar en av sine egne fingre i munnen. Hun biter den tvers av og begynner å tygge.
«Så kanskje jeg skal fullføre jobben!» fortsetter hun og smiler så restene av fingeren hennes stikker frem mellom de monsteraktige tennene.
Jeg griper etter polkastaven som står ut fra ryggen min. Det sender en ny bølge smerte gjennom meg når jeg får tak i den. Å dra den ut vil nok bare framskynde det Birgitte prøver å oppnå, og Emil fortjener at jeg fortsetter å prøve. Den andre biten av staven ligger rett ved siden av meg. Om jeg bare kan distrahere henne lenge nok.. Så kommer jeg på noe.
Jeg møter blikket til demonen. Hun løfter et øyenbryn og smekker tungen mot ganen et par ganger.
«Har du litt krefter igjen, helten?» sier hun. Jeg ignorerer den nedlatende tonen.
«Hva mente du med å oppfylle ønsker? Er Birgitte skyld i det som har skjedd?» spør jeg mellom raske innpust. Demonen trekker på skuldrene og smiler skjevt.
«Birgitte var en stakkarslig sjel. Kanskje den mest stakkarslige jeg har møtt. Hun var desperat etter å bli likt og søkte rundt på nett etter mulige løsninger på ensomheten – og da snublet hun over ekte påkallingsformler. Et lite latinsk vers og noen bloddråper senere og vipps; der var jeg! Som en tidlig julegave.»
Både jeg og Emil stirrer uforstående på henne. Demonen ruller med øynene.
«Forelskelsen mellom dere var aldri ekte. Du hadde aldri forelsket deg i henne om det ikke var for meg; hun ønsket seg deg og brått fikk du øynene opp for jenta du har gått på skole med i tre år. Hvordan kan du ellers forklare det?»
Jeg har polkastaven i hånden nå, men jeg gjør ingen forsøk på løfte den; denne nye informasjonen var ikke det jeg forventet å høre og merker at pokerfjeset mitt har gått over til en miks av smerte og faktisk overraskelse. Demonen legger armene i kors og ser inn i peisflammene.
«Selvsagt leste hun ikke det med liten skrift; demonen tar over kroppen til verten når det har gått tre måneder og da har jeg fullt spillerom til å gjøre hva jeg vil, så lenge jeg vil. Man må bare elske ringvirkninger. Jeg og Birgitte har hatt en morsom uke sammen, men hun klarte ikke kjempe lenger i går og har ligget død ved siden av meg her inne siden da.»
Demonen setter seg på huk mens hun ler og henter opp kjelen. De ødelagte hendene hennes får det til å gå rundt for meg.
«Uff, du fikk meg til å tømme ut alt sammen. Da får vi bare smelte litt mer. Vent her dere to mens jeg henter det,» sier hun og henger kjelen over peisen. Hun forsvinner ut av stuen, sikkert ikke redd for en mulig flukt. Og hun har nok rett; føttene mine er kraftløse og jeg har problemer med å puste. Smerten blir bare dypere og dunker kraftigere for hvert sekund.
«Ulrik?»
Emil prater til meg, men jeg har problemer med å fokusere. Jeg ligger på gulvet nå, på siden, prøver å blunke vekk det plutselig sterke taklyset.
«Jeg føler meg ikke så bra, Emil,» hoster jeg og kjenner at leppene blir klebrige av blod igjen.
«Du må få meg løs! Fort deg før hun kommer tilbake,» sier han. Han virker så langt borte. Ørene mine må være fulle av bomull og gulvet er på vei langt ned i bakken. Gutten over meg har vokst flere meter opp i himmelen og blitt til en uklar svart silhuett.
«Ulrik!»
Jeg åpner øynene litt når navnet mitt blir ropt, men jeg føler meg så utrolig trøtt og jeg klarer ikke å stå i mot det lokkende mørket. Kulden jeg har følt i beina har spredd seg oppover og nå er det like før jeg hakker tenner. Smerten har begynt å gi seg, vil jeg si til Emil. Men jeg finner ikke stemmen min.
Et par røde, klikkende stiletthæler som kommer gående mot meg er det siste jeg ser før jeg lukker øynene og faller inn i en uunngåelig søvn.
—
«Ulrik?»
Emil kaller fortsatt på meg, men denne gangen hører jeg han klarere enn jeg gjorde for litt siden. Jeg finner snart koblingen som får øynene mine gradvis opp. Lyset er fortsatt sterkt, men nå er det hvitt i stedet for varmt og oransje. Jeg tvinger øynene helt opp, redd for at demonen lyktes og det faktisk er hvit stearin jeg ser.
«Ta det med ro, Ulrik. Vi er på et sykehus,» sier Emil og to små hender klemmer rundt min venstre. Jeg låser snart øynene mine til Emil sine der han sitter ved siden av meg på en stol.
«Hvordan føler du deg?» fortsetter han.
Jeg trekker pusten et par ganger mens jeg ser rundt meg, fortsatt på alerten.
«Litt svimmel, men ellers ok. Hva med deg?»
«Jeg har det bra. Har du vondt i ryggen?»
Jeg ruller skulderen og lar hånden gli over korsryggen. Jeg forventer å kjenne bandasje mot fingrene og skarpe stikk av smerte ved berøringen, men ingen av delene skjer. I stedet kjenner jeg glatt hud. Jeg fryser midt i bevegelsen.
«Nei. Jeg kjenner ingenting,» sier jeg, nesten som et spørsmål. Jeg setter meg opp på albuene og ser nedover meg selv. Langt der nede, så vidt synlig under dyna, kan jeg se det gledelige synet av tærne mine som leer på seg. Jeg ler overrasket.
«Jeg kjenner ingenting!» jubler jeg igjen.
«Så bra. Det betyr at det virket.»
Jeg ser på Emil og rynker pannen.
«Hva mener du?»
Ut i fra det triste blikket hans, skjønner jeg at det neste han skal si kommer til å sette en stopper for videre feiring.
«Jeg.. jeg inngikk en avtale med demonen.»
Jeg grøsser nedover ryggen og kjenner kjeven glippe.
«Nei, Emil..» hvisker jeg; skuffelsen og smerten er klar i stemmen min.
«Etter du besvimte, sa jeg til demonen at jeg ønsket at du skulle klare deg. Demonen godtok avtalen og forsvant ut av Birgitte. Hun deiset i gulvet og ble seg selv igjen.»
«Så hun overlevde?»
Emil ser ned. En eneste tåre renner nedover kinnet hans. Han rister så vidt på hodet. Jeg svelger.
«Hvem fant deg? Hva fortalte du dem?» sier jeg kjapt for å flytte fokuset et par centimeter fra der det allerede er.
«Jeg ropte så høyt jeg kunne i noe som føltes ut som flere timer, og endelig kom en nabo inn og hjalp meg. Jeg sa at vi alle hadde blitt angrepet av en ukjent mann for så å bli etterlatt. Etter det ble vi kjørt til sykehuset.»
Jeg kan ikke nekte for at jeg er mektig imponert over hvor klok 12-åringen ved siden av meg er og hvor kjapt han må ha tenkt for å komme seg ut av den situasjonen på egen hånd, men det trumfer ikke frykten – for ikke å si skyldfølelsen – for at han skal snart skal lide samme skjebne som storesøsteren sin.
«Hvordan kunne du gjøre noe så dumt, Emil.. Om tre måneder så blir du jo-»
«Ja, jeg vet. Og da må du være der for å drepe meg.»
Jeg møter blikket hans med fullt fokus nå. All forvirret tåke er borte og jeg prøver å gripe metallstengene på siden av sengen for å rulle meg nærmere han.
«Aldri i livet,» sier jeg og rister på hodet med sammenpressede lepper. Nå er det min tur til å kjempe mot gråten. Emil nikket allerede før jeg begynte å prate og fortsetter med nikkingen når han tar ordet igjen.
«Det er den eneste måten vi kan bli kvitt demonen en gang for alle; å drepe den mens den ennå er fanget i et menneske. Jeg vil ikke at kroppen min skal bli brukt som et verktøy i torturen av enda en familie – og denne gangen blir det sikkert din siden demonen kjenner deg.»
Jeg legger meg tilbake i sengen og ser opp i taket, som om løsningen finnes der bare jeg stirrer hardt nok. Tankene begynner å spinne, og etter hvert får de omrisset av mulige akseptable utfall.
Når Emil blir besatt av demonen om tre måneder, kommer jeg til å være der. Men ikke for å drepe han; for å ønske at jeg blir besatt i stedet. Og kjenner jeg Emil rett – som jeg tror jeg gjør – så kommer han til å gjøre akkurat det samme tre måneder senere. Dermed er vi låst i en evig ond sirkel siden ingen av oss kommer til å ville drepe den andre, og vi vil da alltid hindre at den andre rekker å gjøre noen skade. Så kan vi finne ut hva vi kan gjøre for å utslette demonen i tiden mellom besettelsene.
Jeg sier ingenting. Det er for tidlig å prate om dette; Emil har akkurat mistet hele familien sin og gjort seg selv til fremtidig vert for en blodtørstig demon. Planen kan vente.
«Vi skal komme i bunns i dette,» sier jeg bare – og hører mine egne ord fra kjelleren gjenta seg.
Emil smiler skjevt og tar hånden min. Jeg kan se at hans er flekket av små brente flekker. Stearin? Jeg søker blikket hans, men han ser bare ned på hendene våre. Kampen mellom lillebror og besatt storesøster er nok en jeg aldri kommer til å få vite om – selv om jeg er sikker på at den skjedde mens jeg lå bevisstløs på gulvet.
«God jul, Emil,» sier jeg, uten å bry meg om hvor morbid det høres ut. Tårene er tilbake, men han nekter fortsatt å se på meg.
«God jul, Ulrik,» hvisker han og klemmer øynene sammen.
Fridatales 