Kroppen min står bom stille. Ingen muskler reagerer og øynene har begynt å bli tørre av å stirre uavbrutt uten å blunke. Kanskje hjernen min har kortsluttet. Det vil i hvert fall være lettere å akseptere enn det som har pågått i denne stuen før og etter jeg entret den.
Og hvis jeg faktisk har hatt et lite slag, forklarer det hvorfor den skadde hjernen min maner frem det traumatiserende bildet av kjæresten min som skjærer tjukke kjøttstykker av sin fars arm – for så å legge dem på juletallerker med nisser, mistelteiner og stjerner på. Blodet som renner fra tinningen hennes virker som en rød saus som danderer både «maten» og bordplaten i en morbid rekonstruksjon av det de stakkars familiemedlemmene hennes må ha gjennomgått.
Jeg vet virkelig hvordan jeg skal velge dem.
Birgitte fører en blodig hånd opp mot munnen og slikker fingrene sine. Hun lager en tilfreds lyd og lukker øynene.
«Perfekt. Stearinen har gitt huden en litt brent skorpe. Kjøttet under er så ferskt at man nesten skulle trodd han fortsatt var i live!»
Latteren hennes får meg til å skvette. Det er som å våkne fra en hypnose; brått blir ørene fylt med julemusikk og jeg blir bombadert med alle inntrykkene hjernen har stengt ute. Nå kjenner jeg neglene til Emil som borrer seg inn i armen min og jeg hører hvor tungt jeg puster. Jeg ser ned på den livredde gutten ved siden av meg. Han stirrer på Birgitte med tårer i øynene og bibelen sin inntil leppene. Han hvisker et eller annet om og om igjen.
«Det er jo i prinsippet akkurat det samme som ribbe; sprø svor på toppen og mørt kjøtt i bunn!» fortsetter Birgitte lystig. Blikket mitt blir dratt tilbake til jenta med den røde kjolen og de røde hendene. Tenk at for bare et par minutter siden var Birgitte en kjæreste jeg så for meg et sunt og langvarig forhold med. Vi kunne fullført videregående og så begynt på samme universitet. Kanskje flyttet sammen etter hvert, fått oss både hund og katt så begge hadde blitt fornøyd.
Den fremtiden er et svart hull nå. Hun ender nok opp i fengsel lenge før den tid uansett.
«Hva.. h-hvorfor har du gjort dette?» stammer jeg fram når jeg finner tunga mi. Emil klemmer hånden min hardere og hvisker litt høyere. Messer han? Det høres ut som han snakker et annet språk.
Birgitte ser opp på meg og smiler. Tennene er røde. Jeg sverger på at noe knekker i nakken hennes når hun snur hodet sitt mot faren, så moren og til slutt lillesøsteren som sitter like rolig som da vi kom.
«Vi er en julefamilie,» sier hun og plasserer en fullastet tallerken på plassen ved siden av den forsteinede søsteren. Hun setter seg ved siden av henne og legger en serviett i fanget sitt.
«Vi har alltid pratet om at vi skulle ønske at det var jul hele året. Vel, nå kan det være det.»
Hun drar nisselua si lenger nedover ørene. Det blir røde fingermerker på den hvite pelskanten. Så drar hun ut gaffelen der den fortsatt står som et halvt metallgevir i tinningen og setter den i kjøttet. Når hun så fører gaffelen med årets julemiddag til munnen og begynner å tygge, kan jeg høre hvor seigt det er. Kvalmen er tilbake for fullt.
Vi begynner å rygge vekk fra det surrealistiske bildet av jenta som spiser sin egen far. Birgitte løfter gaffelen sin og peker på oss med et mørkt blikk under den rødflekkede nisselua. Stemmen hennes blir brått mye mørkere.
«Ikke så fort, Emil. Jeg driver og koker opp mer stearin i kjelen over peisen. Det er til deg. Du må jo være med på vår nye familietradisjon,» sier hun med munnen full. Jeg kjenner nakkehårene reiser seg når jeg ser bort på kjelen hun prater om. Jeg hører det boble der.
«Søsteren min ville aldri ha gjort dette,» sier Emil, gråtkvalt. Birgitte løfter et øyebryn og gir fra seg et kort latterutpust.
«Å, nei? Hvem tror du gjorde det, da?» spør hun.
«En demon,» hvisker Emil. Jeg ser ned på han. Emil har åpnet bibelen nå, noe han har klart med bare én hånd siden han fortsatt holder i armen min. Birgitte bare ler. Så dytter hun leende i søsteren sin. Den stive dukkelignende jenta gir etter som smør. Overarmen hennes forsvinner liksom inn i kroppen og etterlater en uthuling som ser feil ut på tusen forskjellige måter.
«Ops. Hun var visst ikke stivnet helt enda,» sier Birgitte.
Emil hvisker det samme som han gjorde i sted, bare litt høyere. Ett ord hører jeg ekstra godt; Kristo. Det knekker i nakken til Birgitte når hun snur seg brått mot lillebroren sin. Smilet er erstattet med en streng strek.
«Jeg har hørt den lille messingen din,» sier hun med den merkelig mørke og nesten mandige stemmen.
«Synd at den ikke er sterk nok til å skade meg. Men jeg kjente at det stakk da du brukte Hans navn mot meg. Det skal ikke gjenta seg.»
Så skjer alt veldig fort.
Birgitte reiser seg så raskt at stolen tipper bakover og faller i gulvet med et smell. Hun ser på oss med et nesten sultent blikk. Emil drar meg bakover. Jeg stritter ikke i mot, men beina er vanskelige å bevege. Birgitte kaster tallerkenen sin i gulvet, og rett før vi er ute av stua får jeg med meg både lyden og bildet av kjæresten min som skriker umenneskelig høyt og flerrer teppene vekk fra de plutselig lange, skarpe tennene.
«Hva faen?!» roper jeg og begynner å springe. Emil har åpnet kjellerdøra og vinker meg frenetisk til seg. Jeg dytter han foran meg og drar døra med meg. Og ikke et sekund for tidlig; Birgitte kaster seg mot den med full styrke og enda et skrik fra den skrekkelige gapende munnen. Sammenstøtet fra den andre siden er hardt og jeg faller nesten nedover i mørket bak meg, men jeg finner balansen og skyver i mot så godt jeg kan.
«Den kommer aldri til å holde!» sier jeg til Emil som jeg vet står ved siden av meg selv om jeg ikke kan se han.
«Jo, bare slipp!» roper han tilbake.
«Er du gal? Om jeg slipper, er vi straks lysestaker begge to!»
«Stol på meg!» sier Emil og drar i armen min. Jeg gjør som han sier, noe motvillig, selvsagt; hva vet vel han om konseptet rundt en ustanselig kraft og et bevegelig objekt? Men han har rett; døren står like støtt selv om Birgitte hamrer for harde livet og røsker i det ulåste håndtaket.
«Hva er det som skjer? Hvorfor kommer hun seg ikke inn?!» roper jeg over den voldsomme dunkingen og hylingen.
«Det ligger salt på dørkarmen. Verken demoner eller andre onde skapninger kan krysse saltlinjer,» svarer Emil.
«Hva er det du prater om? Salt? Det er det dummeste jeg har-»
Jeg stopper meg selv. Det er stille. Øredøvende, faktisk. Det dunker i ørene og svetten er kald i nakken mens jeg anstrenger meg for å høre den minste lyd. Heldigvis blir de andre sansene forsterket når synet er gjort ubrukelig så jeg er veldig sikker på at ingenting skjer der ute.
«Hun har sluttet,» hvisker jeg, mest til meg selv.
«Ja, men det varer ikke lenge,» hvisker Emil tilbake.
«Jeg har vært her nede siden i går kveld. Hver gang jeg har gått ut, har hun stått klar.»
Jeg svelger. Jeg føler ikke behovet for å prøve selv; jeg tror på han.
Det grøsser nedover ryggen min når det høres ut som et par skarpe negler blir dratt sakte nedover døren. Treet sprekker i vert fall under presset; små gliper med lys kommer frem og støvet som virvler rundt oss får meg til å hoste. Birgitte står helt inntil døren. Hun stirrer på oss gjennom glipen hun akkurat laget.
«Bare i sjeler blir Kristus født. Og der vil Han leve og dø,» sier den mørke stemmen høytidelig. En finger tvinger seg gjennom den lille glipen og begynner å klore på vår side av døren.
«Det er ikke Birgitte lenger. Noe annet har tatt bolig i henne,» sier Emil. Han gråter nå. Hadde han ikke gjort det, hadde jeg begynt å lure. Jeg klemmer han inntil meg.
Vi står stille mens jenta på den andre siden begynner å skrike og kaste seg mot døren igjen. Jeg klarer ikke å mane fram en eneste hjelpende tanke. Skjorten under dressjakken er gjennomsvett og tungen er tørr i munnen. Et spesielt hardt spark i døren får hjernen i gang og jeg tråkker forsiktig bakover til jeg når det første trappetrinnet.
«Hvis du mener døra holder, burde vi gå ned i kjelleren. Kanskje vi kan finne noe å forsvare oss med,» sier jeg, og fortsetter i samme utpust:
«Også må du forklare meg hvordan du vet alt dette.»
Emil sier ingenting, men tar hånden min og går ned først. Jeg sjangler etter, usikker på hvert skritt. I et kort sekund blir jeg fylt med håp når jeg husker at jeg har med mobilen og tar hånden i bukselomma. Jeg sperrer opp øynene i mørket. Faen. Den ligger i bilen. Håpet svinner like fort som det kom.
Idet føttene mine møter det ujevne betonggulvet, eksploderer verden i et kraftig lys og kjellerens overfylte hyller kommer til syne. Jeg skvetter og spinner rundt, forventer å se Birgitte med blod rundt munnen og drapslyst i det iskalde blikket. Men i stedet ser jeg Emil som står på tå for å kunne dra i snoren til lyspæren hengende fra taket. Bibelen er fremdeles knuget inntil brystet hans. Jeg peker på den og prøver å stenge ute de voldsomme hylene fra etasjen over oss.
«Hvorfor går du rundt med en bibel?» spør jeg andpustent. Emil ser ned på den hellige skriften det gjelder. Han ruller korssmykket som henger fra bindingen forsiktig mellom fingrene. Kinnene er våte og han puster veldig fort, men han ser roligere ut.
«Det er Birgitte sin,» sier han stille.
«Hun ga den til meg for en uke siden og sa jeg skulle lese sidene hun pekte ut. Hun var så merkelig påståelig så jeg tok det alvorlig – selv om hele greia var utrolig rar. Hun må ha visst allerede da at hun kom til å bli… det,» sier han og gestikulerer halvhjertet opp trappen.
«Hva stod det på sidene?» spør jeg.
Emil trekker på skuldrene, ser nesten skyldbetynget ut.
«Det er ganske søkt, men det stod om demoner og at de opptrer menneskelig – helt til de ikke gjør det. De går blant oss og infiltrerer der de ser muligheter for egen vinning,» sier han og lukker øynene et par sekunder før han ser på meg.
«I vårt tilfelle har en demon gått inn i Birgitte og laget matpakker av foreldrene og søstrene mine.»
«Søstrene? Flertall?» spør jeg. Rare spørsmål går hånd i hånd med de rare hendelsene nå; det er bare å akseptere.
«Ja. Helene, tvillingsøsteren min, satt oppe med mamma og pappa. Line er bare en baby. Hun vet jeg ikke hvor er.»
Stemmen hans blir svakere og svakere helt til den stopper i et hikst. Jeg går bort til han og klapper han litt utilpass på skulderen. Selv om jeg er reddere enn jeg noen gang har vært, er det visst plass for litt ubegrunnet flauhet likevel.
«Ta det med ro, Emil. Vi skal komme til bunns i dette. Bli med og se etter noe vi kan bruke,» sier jeg og begynner å scanne hyllene etter et hjelpemiddel av noe slag. Emil snufser høyt og går i gang med å lete han også.
Jeg låser blikket på en rusten ishakke. Mer ekstremt kan det vel ikke bli, men et kjapt blikk bak meg forteller at døren er i fare for å bli pinneved snart. Saltlinje eller ikke; om hun klarer å ødelegge døren, blir det enkelt å blåse vekk saltet som visstnok virker som en ugjennomtrengelig barriere mellom oss og stearingryta.
Emil har nok skjønt hva jeg tenker. Han går bort til samme hyllen og lar en hånd gli over trehåndtaket til ishakken. Så snur han seg mot meg og nikker.
«Sikt mot hjertet hennes. Birgitte er borte,» sier han stille – og merkelig saklig. Jeg håper denne sakligheten forsvinner så fort denne situasjonen er over; ingen barn fortjener å bli tvunget inn i de voksnes rekker så tidlig.
Jeg løfter ned ishakken. Ekstreme situasjoner krever ekstreme tiltak.
Et høyt brak får oss begge til å spinne rundt og se opp den nå fullt opplyste trappeoppgangen. Det som en gang var en dør, er nå bare istykkerrevne treplater som faller nedover trinnene. Jeg ser på Emil. Ut i fra det skrekkslagne ansiktet hans, forventet han absolutt ikke at det skulle skje.
Silhuetten til jenta der oppe setter hendene på hoftene og smekker med tunga. Det er som om hun er en skuffet mor som ser ned på to rakkerunger.
«Det er ikke snilt å stenge meg ute fra gutteklubben bare fordi jeg er jente. Jeg vil gjerne melde meg inn!» sier demon-Birgitte. Jeg tar et bedre tak rundt ishakken og ignorerer flisene jeg får. Den har gitt meg en trygghet, en slags overbevisning om at jeg har overtaket nå siden hun ikke har noe våpen. Så i et svakt øyeblikk der den tøffe siden i meg tar over, roper jeg:
«Kom og signer innmeldingsslippen, bitch!»
Birgitte smiler, setter seg på huk og ganske så riktig; hun begynner å blåse på saltet. Kornene faller samme vei som det delene av døren gjorde. Det iser nedover ryggraden min. Om jeg bare visste hvordan man slo av bryteren på impulsiviteten min…
—
Sitat:
«Bare i sjeler blir Kristus født. Og der vil Han leve og dø.» – Alfred Noyes
Fridatales 