Vi kan se ti skrekkfilmer på rad og ha mareritt i en uke etterpå. Vi kan lese en nyhet om et fryktelig drap og kjenne det knyte seg i magen fordi det er så grusomt. Eller vi kan oppleve et tap som går såpass mye innpå oss at vi rett og slett slutter å fungere – for en liten stund.
Dette kan forklares med at vi er lett påvirkelige vesen som tar innover oss den følelsen eller det inntrykket vi får servert akkurat her og nå. Er vi i godt humør, vil en glad og koselig film bare forsterke denne følelsen. Og er vi lystne etter noen gode gamle iskalde grøss, søker vi tilflukt i en skrekkfilm – som gjør at vi skremmer oss selv når vi skal legge oss ved å tenke at Samara fra The Ring står ved sengen vår og er klar til å ta tak i den foten som dingler utfor kanten.
Men i det øyeblikket vi finner ut at de ekte monstrene heter overtenking, følelser og ensomhet og at de lever sitt eget liv uavhengig av om vi blander oss eller ikke, kan hver dag utarte seg til å bli en levende skrekkfilm. En vi ikke kan unnslippe siden den ikke har noen pauseknapp. Derfor er det viktig å vite at man er regissør i sitt eget liv og at man ikke må gi kontrollen til de indre demonene som utelukkende har onde intensjoner. Den dagen man finner ut dette, er den dagen man kan begynne å lage film – i form av gode minner man gjerne vil lage oppfølgere til. Man lærer derfor av sine feil og kan se at disse i utgangspunktet negative sidene kan utarte seg til noe positivt. Og at det å finne fram våpen i selvforsvar (riktige håndteringsmekanismer) er det som kan være med å bygge den beste filmkarakteren (deg) som skrekksjangeren (utfordringene dine) noensinne har sett.
«Intet er frykteligere enn frykten selv.»
– Francis Bacon
Fridatales 