«En mann kan bli så mørkredd at han er takknemlig over å få følge med et spøkelse.»
– Sigurd Hoel
Undergrunnsbanen er ribbet for både folk og lyd. Det suser svakt i begge ender av tunnelen der togene ruller inn og ut, men nå er det ingen bevegelse hverken på skinnene eller på plattingen. Jeg haster ned trappen mot undergrunnen likevel; det ligger i min natur å avsky å være sen.
Jeg setter meg på en av de kalde benkene, retter på det svarte slipset og stryker den hvite skjorten kjapt med hendene for å kjenne om den har blitt rynkete. Heldigvis ikke. Jeg grer en hånd gjennom håret også. Fortsatt låst fast med gele. Jeg sukker lettet og kjenner meg selv slappe av for første gang siden jeg gikk ut døren i morges.
Selvsagt kan pilleglasset jeg slukte ha noe med det å gjøre også. Legen sier det alltid tar litt tid før pillene har noen innvirkning.
Etter en lengre periode med stress på jobben og et og annet kraftig mageplask utfor vannvogna, ble jeg henvist til psykolog. Først forstod jeg ikke at det gikk an å ta så feil av en person. Det er da ingenting galt med meg, hadde jeg skreket i trynet på sjefen min, fortsatt full etter gårsdagen, da han fortalte om timen han hadde bestilt.
Det framskyndte prosessen noe veldig og jeg befant meg i det hvite rommet til en traust kvinnelig psykolog to timer senere.
Livet har mildt sagt tatt en litt annen vending enn det jeg trodde det ville gjøre. Hverken kollegaene mine eller tidligere venner vil ha noe med meg å gjøre før jeg skjerper meg. Til og med forloveden min på det tidspunktet fikk nok og flyttet ut for lenge siden.
Det knyter seg i magen når jeg tenker på henne. Tenk at jeg klarte å skyve henne vekk. Det har ikke akkurat blitt noe enklere å håndtere situasjonen jeg har rotet meg opp i når jeg i tillegg kommer hjem til et tomt hus hver dag. Hun var den ene stabile tingen i livet mitt, og nå om hun er borte, er jeg mer ustabil enn noensinne.
Om jeg bare kunne møtt henne én siste gang. Så jeg kunne forsøkt å vinne henne tilbake og fylle tomrommet med noe annet enn et daglig pilleglass.
Som bestilt hører jeg klikkingen av høye hæler gjalle fra veggene, akkompagnert med en skikkelse som beveger seg i øyekroken min. Jeg snur meg. Og kjenner kjeven glippe.
En slående vakker kvinne beveger seg elegant bortover plattingen, rett mot meg. Hun har en hvit, stroppeløs kjole som når henne til rett over knærne, med en rød firkantet veske hengende over den ene skulderen og fyldige lepper i samme farge.
Jeg merker at jeg holder pusten, som om jeg ubevisst prøver å ikke skremme henne vekk ved å gjøre meg så usynlig som mulig.
Hun setter seg på benken ved siden av meg og legger den høyre foten over den venstre. Av alle de ledige benkene som står på rekke og rad, velger hun altså denne. Jeg svelger og prøver å ikke være for åpenbar med stirringen min. Hele jenta er nesten helt hvit, til og med huden hennes. Den ser nesten gjennomsiktig ut. Det lange, mørkebrune håret står i stor kontrast til den ellers så lyse framtoningen hennes. De lange øyevippene blunker sakte og det virker nesten som om hun speider etter noe som jeg ikke kan se.
«Hallo.»
Ordet glipper ut av meg og jeg biter meg hardt i tungen med det samme.
Jenta snur seg og smiler litt.
«Hei,» svarer hun og ser vekk igjen.
Så blir det stille. Jeg angrer på at jeg åpnet kjeften og begynner å tvinne tomler. Jeg merker blikket hennes på meg så jeg ser opp igjen.
«Hvor skal du?» spør hun. Jeg er takknemlig over at hun tok opp tråden og ikke lot meg sitte der som en idiot.
«På jobb. Jeg er advokat,» forteller jeg.
«Jøss, så spennende! Du er sikkert flink.»
Øynene hennes glimter. Jeg ler litt brydd.
«Tja, jeg vet nå ikke det. Jeg har i hvert fall alltid med meg en stige på jobb.»
Hun løfter det ene øyebrynet spørrende.
«Hvorfor det?» spør hun.
«Fordi jeg skal opp i høyeste rett.»
Latteren hennes er like vakker som det hun er. Lyden av den får det til å kile varmt i magen.
«Hvor skal du, da?» spør jeg. Hun trekker på skuldrene.
«Jeg vet ikke enda. Jeg bare venter på noen.»
«Å ja. Er det et familiemedlem? Eller kanskje kjæresten?» spør jeg, og hører hvordan stemmen min går ned på det siste ordet. Hun ser usikker ut. Jeg løfter håndflatene opp i overgivelse.
«Det er greit. Du trenger ikke si noe. Jeg har mitt å stri med også, men vi kjenner jo ikke hverandre, så-»
«Men jeg vil bli kjent.»
Den insisterende tonen hennes kommer brått på meg.
«Hva er det du strir med?» fortsetter hun uten å la meg svare. Jeg puster hardt ut én gang, noe som minner om overrasket latter.
«Det kan da umulig være av interesse for deg. Dessuten har du nok et sted du må være,» sier jeg og svelger.
«Jeg har god tid. Fortell.»
Og det gjør jeg. Vi blir sittende der og prate om alt og ingenting. Hun vil vite alt om jobben min og livet mitt, og spør mye om eksforloveden min. Jeg forteller uten å holde noe tilbake. Jeg forteller at jeg savner henne dypt og at jeg frykter at en pilleavhengighet straks skal ta over for det årelange alkoholproblemet. Jeg ser stadig opp, redd for at jeg kjeder henne, men de lysende blå øynene forteller om en uforståelig interesse hun har for det jeg sier.
En flyktig tanke forteller meg at jeg har åpnet meg opp mer for denne tilfeldige kvinnen på femten minutter enn jeg har gjort ovenfor psykologen jeg har gått til i flere måneder.
«Nei, jeg får komme meg avgårde. Det var hyggelig å prate med deg,» sier hun plutselig og spretter opp. Hun klapser seg til pannen og ler litt.
«Se på oss. Vi har snakket om alt mellom himmel og jord, men jeg vet fortsatt ikke navnet ditt,» sier hun.
Hun har rett. Så mange tanker har blitt delt og diskusjoner har blitt gjort, men denne ene grunnleggende detaljen har vi begge helt glemt. Jeg reiser meg også og strekker frem hånden. Hun griper den med det samme. Huden hennes er iskald.
«Theodor Johansen,» sier jeg.
«Olivia Osmond,» sier hun.
Toget ruller inn på stasjonen akkurat da. Jeg ser et lite sekund bort på det veldige transportmiddelet som sukker tungt når dørene åpnes. Og når jeg snur meg er Olivia borte.
—
Med det samme jeg kommer hjem fra jobben klokka fem, braser jeg inn døra uten å ta av hverken jakke eller sko og finner fram telefonkatalogen som ligger i stua. Jeg blar febrilsk og ser små våte flekker danne seg i sidehjørnene etter berøring med de svette fingertuppene mine. Navnet hennes må være der. Hjertet dunker fortere. For hver ubrukelige side jeg scanner uten hell, blir jeg mer og mer redd for at jeg ikke skal finne det. Panikken tar nesten overhånd, men så ser jeg det. Det lyser opp blant alle de ubetydelige menneskene som ikke kan måle seg med jenta som i dette øyeblikk besitter hjertet mitt.
Skal jeg ringe henne? Nei, så klart ikke. Hun kommer til å tro at jeg er en gal forfølger.
Jeg burde ikke. Jeg kommer til å virke så påtrengende.
Kanskje hvis jeg venter noen timer?
—
Klokken har passert ni. Jeg sitter helt stille i sofaen, men jeg bobler som en vulkan innvendig. Det er kvelende mørkt i rommet, bare svakt opplyst av det grelle lyset fra kjøkkenet. Askebegeret ved siden av meg er fullt av halvrøykede sigaretter. Jeg holder den siste røyken krampaktig mellom fingrene og kaster urolige blikk mot hustelefonen der den står og lokker på meg ved siden av fjernsynet.
Papirlappen med nummeret hennes på ligger i fanget mitt, krøllet etter flere forsøk på å kaste det, men noe stoppet meg hver gang. Jeg stumper røyken, går mot telefonen og slår inn nummeret. Jeg skjelver mens den ventende summingen kiler meg i øret.
Det klikker i den andre enden. Jeg holder pusten.
Og slipper den tungt ut når datastemmen forteller at nummeret ikke er i bruk. Hun må ha gitt meg feil navn med vilje. Hun skjønte nok at jeg var en taper. Jeg skal til å legge på når jeg hører en lav hvisking:
«Theodor..»
Jeg glipper røret og ser det smelle i veggen for så å dingle fra den krøllete ledningen. Noen hadde sagt navnet mitt. Og det hørtes veldig ut som-
Jeg tar røret opp igjen.
«Hallo?» sier jeg inn i det.
Stillhet.
Morgendagens pilledose står allerede fremme. Jeg pleier å gjøre det klart dagen før så jeg bare kan skylle dem ned med en kopp kaffe og gå ut døra. Jeg griper pilleglasset, svelger unna uten noe drikke til og griper bilnøklene til Ford Angliaen. Jeg trenger luft.
—
Nålen på speedometeret krysser sakte 100 km/t. Det prikker i fingrene og bak øyeeplene. Pillene har begynt å virke.
En hvit bevegelse i øyekroken fanger blikket mitt. Som i sakte film, snur jeg meg og ser ut sidevinduet. Inni skogen går det en hvitkledd kvinne. Kjolen er lang og har delikate utsmykninger over hele det tunge stoffet. Hun går med ryggen til og viser den hvite huden der som er rammet inn av en rund blondekant. Hun snur seg, ser på meg og vinker. Det er noe urovekkende kjent med dette bildet.
Er det Olivia? Og bruker hun kjolen som forloveden min måtte levere tilbake da vi brøt av?
Den inntrengende lyden av et bilhorn som kommer nærmere og nærmere, drar blikket mitt vekk fra det forvirrende synet av kvinnen ikledd den velkjente kjolen og får meg til å rette oppmerksomheten framover. Der blir jeg blendet av to sterke lys som ikke er mer enn et par meter unna.
Jeg kjenner ikke sammenstøtet. I stedet blir alt bare stille og svart.
—
Noe piper jevnt ved siden av meg. Det er tungt å åpne øynene, og når de endelig klarer det, blir de blendet av et sterkt lys igjen. Jeg sperrer dem opp og er straks tilbake bak rattet og venter på det uunngåelige møtet med bilen som tuter langtrukkent for å si at jeg må komme meg tilbake på min side av veien.
Men jeg er ikke i bilen. Jeg ligger på en seng og ser opp i et hvitt tak, med skumle innretninger rundt begge beina og en hodepine så ille at det føles ut som hodet straks skal implodere.
«Theodor, skatten min. Du er endelig våken.»
Den stemmen. Den vakre, vakre stemmen til Olivia skrur hodepinen ned et par hakk og jeg snur meg smilende dit den kom fra.
Men det som møter meg er ikke den hvitkledde jenta som trollbandt meg med sin perfekte perlerad og smittende latter.
I stedet stirrer de kalde blå øynene til et skrekkelig monster på meg. Jeg kjenner henne igjen og vet at det er Olivia – bare at noen må ha glemt å fortelle henne at hun er død. Veldig, veldig død.
Det drypper råttent kjøtt fra den ødelagte kjeven hennes. Det ene øyet mangler øyelokk og kriblende mark går inn og ut av den myke skallen, som ikke har mer enn et par hårfjoner her og der. Den før så rene, vakre kjolen er dekket av jord og blod. Hun stryker en hudløs hånd over kinnet mitt.
«Jeg vet at du har lengtet etter meg, min elskede. Nå kan vi være sammen for alltid.»
Hun bøyer seg over meg og jeg ser at hun sikter seg inn mot munnen min. Jeg prøver å vri meg unna, prøver å sparke henne vekk, men smerten jager oppover de brekte beina mine når jeg begynner å flytte på meg. Jeg slår ut med den ene hånden og får tak i skulderen hennes, men den gir etter og jeg skriker ut i forferdelse når jeg holder opp det stinkende stykke med en nedbrutt menneskeknokkel.
Det lukter mugg og fordervelse av skjelettet som legger de visne leppene sine mot mine. Kroppen min blir øyeblikkelig fylt av en isende kulde. Armene faller kraftløse ned langs siden og verden begynner å skurre i kantene. Jeg ser opp på henne, på restene av kvinnen jeg elsket dypt i noe som føles ut som flere år, men føler ingen lettelse. I stedet kjenner jeg livet ebbe motvillig ut av kroppen, som et hjelpeløst blad som blir blåst bort av en kraftig vind.
Et daglig pilleglass virker ikke så vanskelig å svelge i forhold til døden selv – tilfeldig ordspill.
Fridatales 