Hun kan best beskrive det som om han har boret hånden sin inn i brystet hennes, revet hjertet løs fra arteriene som nå lager en blodpøl under dem begge for så å bare stå der og leke med det. Vurdere det. Gjøre hva han vil med det. Fordi han vet at det er hans og at hun alltid gir han det helt frivillig – selv om det gjør vondt.
Kanskje det føles slik fordi det er nettopp det som har skjedd.
Hjertet hennes dunker tappert i den blodige hånden hans. Hun hoster, kjenner blodsmaken i munnen. Tjukke røde strimer renner nedover haken, akkurat som på armen hjertet holdes av. Hun ser fra det frastjålne organet og inn i øynene hans. De har mistet så mye av den trygge og gode varmen de alltid pleide å bære på. Han skviser hjertet litt ekstra hardt, får blodet til å tyte ut fra den døende kjøttklumpen, følger med på hvordan hun kroker seg sammen.
Nå som han har fått sitt endelige trofé, er hun ikke like mye verdt lenger.
Men selv om hjertet hennes er mer hans nå enn det noensinne har vært, føler hun seg fri nå som det er ute av kroppen hennes. Den brutale operasjonen skilte henne fra den verkende smerten som aldri lar henne være i fred. Det er som å endelig bli kvitt en grusom lungebetennelse; uansett hvor mange ganger man trekker luft ned i de ødelagte lungene, så svir det som faen samme hva. Og det er jo ikke slik at man bare kan slutte å puste, så da fortsetter man å leve i pinsel. En man kan gå rundt med, helt ubemerket, uten å bli stilt til veggs siden all ødeleggelsen foregår innvendig.
Nå kan hun puste fritt. Lungene er jo fremdeles der selv om hjertet er fjernet.
I de to sekundene det tar å tenke alt dette, forstår hun mer enn hun har gjort på lenge.
Å ta ting ved hjerterota er høyst undervurdert, tenker hun idet hun faller død om på bakken.
Fridatales 