Det knirker faretruende i den gamle trappa, som en lavmælt advarsel om at den bare er sekunder fra å gi etter. Jeg stopper opp og det blir Joakim tvunget til også siden jeg holder hånden hans i et dødsgrep. Han snur seg der han står et trinn høyere opp enn meg og smiler. Det ser i hvert fall ut som han gjør det; det er vanskelig å si siden det er så mørkt.
«Ikke vær redd. Vi er ute herfra på null komma niks,» sier han og drar i armen min, ivrig etter å fortsette.
«Jeg er ikke redd,» mumler jeg, men ser meg likevel over skulderen og klarer ikke å bli kvitt følelsen av at noen ser på meg.
«Jeg synes bare det er trist å tilbringe Halloween alene i et ekkelt gammelt hus.»
«Du er ikke alene, Emilie. Og dessuten er ikke dette et hvilket som helst ekkelt gammelt hus.»
Joakim har begynt å slippe taket i hånden min. Han er som et barn som ikke klarer å vente. Jeg klemmer derfor til ekstra hardt så jeg ikke mister han og lar meg bli dratt motvillig med.
Er det så mye å be om å bare sitte hjemme og se på skrekkfilmer og spise godteri? Hvorfor frister det mer å rote bort tid i et forbanna hjemsøkt herskapshus når man heller kan rote på sofaen?
Men når Joakim har bestemt seg for noe, så blir det sånn. Og nå er vi da husokkupanter i et ubebodd hus på leting etter noe vi garantert ikke kommer til å finne. Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi er sammen fordi det er hvert fall ikke på grunn av hans sykelige og morbide trang til å møte på en potensiell drapsmann.
Det lokale sagnet skal nemlig ha det til at vi har en slags hodeløs rytter i byen, og han skal visstnok oppholde seg i denne falleferdige rønna. I følge sagnet ble han myrdet her på Halloween for mange år siden og kommer derfor tilbake hver 31. oktober for å lete etter den som drepte han. Så jeg vil ikke si at han plager oss på en daglig basis, men han har jo blitt en kjendis og ingen våger seg hit når det nærmer seg allehelgensaften. Derfor skal selvsagt den teite kjæresten min dra meg med på en målløs spøkelsesjakt den ene dagen vi begge har fri fra skole og jobb.
Igjen; når ble det ut med Netflix og chill?
Vi har nådd toppen av trappa nå. Ettermiddagslyset var med på å lyse opp litt i første etasje, men her oppe er det kullsvart så Joakim fisker fram mobilen sin og slår på blitsen. Selv om det sikkert er akkurat like stille her som det var nede, så innbiller jeg meg at vi har gått inn i et vakuum der all lyd forsvinner rundt oss. Jeg hører derfor veldig tydelig pulsen min i ørene og kjenner jeg blir svett i hendene. Joakim snur seg mot meg og lyser opp ansiktet sitt nedenfra og opp og smiler djevelsk.
«Er du redd nå da?» hvisker han. Jeg nikker. Ingen vits i å være uærlig.
«Ja. Så ikke slipp hånden min,» hvisker jeg tilbake.
Det knirker i en dør lenger ned i korridoren. Hjertet mitt dunker fort og føttene er blitt tunge å løfte. Nå som mørket har slukt oss helt unntatt det lille området som mobilen lyser opp, føler jeg meg liksom fanget. Joakim ser på meg og nikker over skulderen sin.
«La oss gå videre,» sier han og fortsetter. Mot den knirkende døren.
Det knyter seg mer og mer i magen for hvert skritt. Jeg vil ikke være her, men jeg tør ikke springe ned og ut alene heller. Så vi går med avmålte steg mot døren. Når vi bare er en liten meter unna, ser jeg at glipen er opplyst.
Jeg svelger og presser meg mot Joakim. Det er noen der inne.
Mer rekker jeg ikke å tenke før døren smeller opp og vi blir møtt av et voldsomt hyl.
Jeg skriker, kaster meg rundt og spurter i motsatt retning. Etter noen meter snur jeg meg for å se om Joakim følger etter. Han står fortsatt på samme sted. Er han så redd at han har stivnet helt?
«Joakim! Kom igjen!» roper jeg og kjenner tårene presse på. Men jeg stopper opp når jeg hører latter komme fra Joakim og en annen gutt.
Jeg blir stående helt rådvill mens jeg peser og ser på de to figurene som så vidt er lyst opp av blitsen til Joakim. Den som hadde stått bak døren lener seg mot dørkarmen og ler høyt opp i taket.
Jeg kjenner igjen den latteren.
«Emilie, det er greit! Det er bare meg,» sier den nyankomne fyren og tar av seg det jeg nå ser er en stygg gresskarmaske. Og ganske riktig så lurer det seg et kjent fjes bak den.
«Daniel!» utbryter jeg og venter ikke et sekund med å slå han hardt i skulderen. Den toskete kompisen til kjæresten min ynker seg litt, men fortsetter bare å le.
«Dere skulle sett trynene deres. Klassisk! Selv om du var med å planlegge det, så går det ikke an å planlegge en slik reaksjon, Joakim,» klarer Daniel å presse ut mellom bølgene av latter og klapper en leende Joakim på skulderen.
Jeg sperrer opp øynene og tramper illsint i gulvet.
«Dere er idioter! Faen ta dere!» roper jeg og kjenner det boble inni meg. Det virker ikke som de enser meg, og Daniel gjør noe så teit som å slå seg på låret. Hvem gjør det fortsatt?
«Du må innrømme at det var ganske bra, Emilie. Jeg skremte jo til og med Joakim.»
«Det gjorde du ikke!» sier Joakim og ser furt ut.
«Jo, du er jo likblek,» ler Daniel og klyper Joakim i kinnet. Han dytter vekk hånden hans, men mister ikke smilet.
Jeg står og ser vantro fra den ene fnisende gjøken til den andre. Ofret jeg virkelig min eneste fridag på å bli gjort til latter av to imbesile smågutter? Og kanskje risikert et hjerteinfarkt i prosessen?
Joakim møter endelig blikket mitt. Han strammer seg øyeblikkelig opp og kremter.
«Nei, vi får vel dra hjem. Det begynner å bli sent,» sier han.
«Det er nok best siden det straks er kveld. Gresskarkaren dukker nok opp hvert øyeblikk,» svarer Daniel og lager fiklende bevegelser i luften med fingrene mens han lager det jeg antar skal være skumle lyder. Joakim smiler og ser nesten imponert ut.
«Gresskarkaren,» gjentar han lavt.
Noe så ufattelig tåpelig.
Joakim ser på meg igjen og jeg prøver å fortelle han med blikket at det er på tide med en megastor unnskyldning.
«Kommer du, Daniel?» sier han i stedet og snur seg mot kompisen.
«Bare gå dere. Jeg må rydde sammen tingene mine først,» svarer Daniel og vifter avvisende til oss med en slapp hånd og fortsetter å humre for seg selv. Jeg peker på han og tar et skritt nærmere.
«Tørk av deg det dumme gliset. Om den ekte hodeløse rytteren er her, så håper jeg han gir deg et spark bak. Det fortjener du.»
Joakim holder en knyttet neve foran munnen for å dempe latteren. Jeg ser på han med morske øyenbryn.
«Og det gjør du også,» spytter jeg i trynet hans og haster vekk i retning trappa. Jeg hører dem utveksle noen korte fraser så kommer Joakim joggende etter meg.
«Kom igjen, Emilie. Vi tulla bare. Ikke bli sur,» sier han og legger den ene armen over skuldrene mine. Jeg rister den av, men da griper han heller tak i meg og spinner meg rundt.
«Hvordan kan du være sint på det fjeset her?» sier han tilgjort lei seg og peker på seg selv. Han myser så det ser ut som han gråter og lager spyttbobler med den triste geipen. Det renner litt fra munnen hans og ned på gulvet.
«Æsj! Du er ekkel. Og en dust. Du skylder meg så jævlig mye snop,» sier jeg og hører smilet i min egen stemme. Det gjør nok han også fordi han legger hendene på hoftene mine og kysser meg.
«Det er en avtale. Og hvis du er veldig heldig, skal du få en godteristang også.»
Den siste delen bøyer han seg ned for å hviske inn i øret mitt. Jeg måper liksom sjokkert og dulter han i brystet. Han løfter øyenbrynene fort to ganger og smiler skjevt som en tegneserieskurk. Jeg himler med øynene og tar tak i hånda hans.
«Nå vil jeg ut herfra,» sier jeg og han nikker seg enig.
Vi er halvveis ned trappa når vi hører det; lyden av noe som skjærer gjennom et stykke kjøtt også et hult dunk. Vi ser fra hverandre til mørket der oppe.
«Nå er det nok tull, Daniel. Du sluttet å være morsom med det samme du ble født,» roper jeg.
Det er helt stille som svar, lenge. Så begynner det å sive en tåke nedover trappetrinnene. Det ser nesten ut som den slanger seg rundt både gelenderet og føttene våre. Den er kald mot huden. Jeg stirrer på den, nesten hypnotisert. Hva i alle dager?
«La oss gå, Emilie. Det er bare Daniel som bruker en eller røykmaskin,» sier Joakim ved siden av meg.
«Hva slags røykmaskin fungerer på den måten?» hvisker jeg tilbake, men er takknemlig for hånden han sniker inn i min og jeg ser mentalt for meg at jeg snart er ute av dette drittstedet.
Men føttene mine rikker seg ikke. Jeg ser opp på Joakim og de store, forvirrede øynene hans forteller meg det jeg lurer på; han kan heller ikke røre seg.
Så hører vi fottrinn. Tunge, trege fottrinn som kommer mot oss fra korridoren vi akkurat forlot. Og vi kommer oss ikke av flekken.
Jeg mistenker ikke at det er Daniel lenger. Og det tror jeg ikke Joakim gjør heller.
Et par hule, trekantede øyne kommer fram fra mørket. Under dem er det en rekke taggete hakk som skal forestille en smilende og skarp tanngard. Og alt er lyst opp av en indre grønn flamme fra inne i det det store gresskarhodet. Ut av munnen renner tåken som nå omkranser oss og får det til å gå kaldt gjennom kroppen.
Skikkelsen har en fillete lang kappe, og den nedovervendte blitsen til Joakim får det til å skinne i en lang sølvstang som figuren holder framfor seg.
Er det et sverd? Og er det ferskt blod som drypper fra det?
I den andre hånden har figuren noe stort og rundt, og før jeg får sett ordentlig på det, kaster den det mot oss. Jeg skvetter og faller nesten bakover siden jeg ikke har føttene med meg. Det er det avkappede hodet til Daniel.
Jeg skriker og klamrer meg til Joakim. Vi kan ikke gjøre annet enn å stå og se inn i de blodskutte øynene til den døde vennen vår siden all forflytning er umulig.
Den hodeløse rytteren løfter en blodig hånd i været og knipser høyt. Det er som lyden av et pistolskudd. Jeg holder pusten, og kjenner alt blod forsvinne fra ansiktet når jeg hører kneppet av at ytterdøren låses i første etasje.
Fridatales 