Jeg står fortsatt med hagla i hendene. Det ryker svakt av munnstykket og lukten av krutt får det til å kile i nesa. Hendene er klissete av lunkent blod og jeg kjenner det renner noe seigt nedover det ene kinnet. Jeg drar hånden over ansiktet og tar dermed vekk den ukjente kjøttbiten. Hele meg er dekt av lignende mølje, men jeg har sluttet å bry meg om slikt for lenge siden.
Hvor mye jobb får man gjort dersom man skal frike ut hver gang man lager kjøttdeig av en eller annen ond jævel?
Hun forsvant utfor stupet for bare et lite minutt siden. Jeg forventer ikke at hun skal komme opp igjen – nesten hele dama eksploderte jo til rødfarget grøt – men jeg har brent meg på å ta seieren på forskudd før. Det er derfor den ene hånden bare har tre fingre og det høyre kneet ikke tåler så mye som et lite dytt.
Det brygger opp til storm. Jeg hører hvordan bølgene slår mot klippen langt der nede og vinden er sur og kald mot kroppen. Noen måker skråler høyt der de seiler gjennom den stadig mørkere himmelen. En av dem flyr mot meg og lander en liten meter foran kanten. Den er nok tiltrukket av den fristende bufféen jeg så omtenksomt har stelt i stand. Med stor appetitt gafler den uvitende fuglen ned det den kan finne av røde godbiter. Den er åpenbart ikke kresen siden både hud og hår går ned med letthet.
«Bare spis, kompis. Hvis du da ikke er allergisk mot bedervet demonkjøtt,» sier jeg og ler.
Fuglen stopper opp og ser skjevt på meg. Jeg mister smilet når jeg ser den gråe hånden som plutselig ligger rundt den lange nakken på måka. Og jeg nøler ikke med å rette hagla framover med fingeren på avtrekkeren når hånden klemmer til og fuglen begynner å flakse desperat. Den åpner nebbet for å skrike, men i stedet kommer det bare små kvekk. Etterfulgt av et knekk. Også blod.
Den gråe hånden kaster den døde fuglen over kanten og griper heller tak i gresset og prøver å kave seg opp. Enda en hånd kommer til syne og sammen drar de ut gresstuster og lager dype klor i jorden. Jeg tar et steg bakover, fullt klar over hvor rask hun er. Hun må ha falt tretti meter, men med kraften av demonen hun har innabords, har hun klart å klore seg oppover en såpeglatt klippe uten problem.
Jeg kan ikke undervurdere henne. Det blir i såfall det siste jeg gjør. Så jeg knekker opp hagla, stapper i to nye patroner og stiller meg litt ekstra bredbeint. Jeg rister på hodet med sammenpressede lepper.
«Det er så typisk damer; jeg gir dem en full ladning også kommer de krypende tilbake for mer med en gang. Gi en fyr en sjanse til å lade opp først,» sier jeg idet et dryppende vått hode kommer fram over kanten.
Hun har blitt en god del styggere siden jeg så henne sist. Ikke bare er hun gjennomvåt, men huden har fått denne sykelige gråfargen akkompagnert med svarte blodårer. Øynene har en lysende rød farge og tennene har vokst flere centimeter i alle mulige taggete retninger.
Men det verste er den unaturlige rykkingen i fingrene, hodet og skuldrene. Hun beveger seg som et skadet dyr som gjennomgår et svakt epilepsianfall.
Kula traff henne midt i brystet. Så det er kanskje ikke rart det bare er et stort hull der nå. Jeg smekker oppgitt tungen mot ganen.
«Så bortkastet. De puppene var perfekte tiere.»
Hun knurrer. Hun knurrer faktisk. Jeg krøller den ene hånden bak øret og lener meg framover.
«Unnskyld meg. Jeg oppfattet ikke det der. Kan du gjenta det?» sier jeg.
Hun reiser seg opp, et knekkende ledd om gangen. Noe svart og tjukt renner ut av den smilende haikjeften.
«Jeg sa dra til helvete!» hveser hun, og jeg kan sverge på at de ubehagelige øynene blinker ekstra rødt. Som flammer.
Jeg løfter hagla så den er på samme nivå som det før så delikate jentehodet. Nå er det ikke annet enn et virvar med våte hårtuster og ansiktstrekk som har blitt ødelagte av gjentatte sammenstøt ned den steinete klippen.
«Det var rart. Jeg skulle til å si det samme til deg,» sier jeg og trekker av.
Men hun er ikke der hun stod for bare et sekund siden. Jeg ser meg forvirret rundt. Lyden av hagleskuddet er ikke forsvunnet enda, men jeg hører klart og tydelig den hvesende pustingen bak meg.
Hun kaster seg over meg før jeg rekker å reagere og glefser meg rett ved øret. Kvelertaket hun får rundt halsen min er overraskende sterkt. Jeg gisper etter luft mens jeg febrilsk prøver å få tak i henne. En skarp smerte i skulderen forteller meg at hun har sunket tennene i meg.
Desperat etter klare luftveier, bøyer jeg meg bakover og gir et kraftig støt framover. Hun slenges av meg og lander på gresset. Hun kommer seg raskt opp i knestående, men jeg har allerede funnet fram hagla og plassert den i panna hennes. Jeg smiler og ser hvordan de røde øynene hennes blinker av sinne.
«Hils Satan fra meg. Si at jeg kommer etter han neste gang,» sier jeg.
Denne gangen er det hodet hennes sin tur til å eksplodere. Enda mer varm guffe skyller over meg og kroppen deiser ned på skoene mine. Jeg rynker pannen, kjenner faktisk et snev av kvalme når jeg ser alt blodet og tråkker meg ut av den seige smørja som en gang var en pen tenåringsjente. Jeg tar forsiktig på skulderen for så å rulle prøvende på den. Fingrene blir røde og det dunker svakt rundt bittet hun etterlot, men det er ikke så ille. Jeg bare håper hun ikke er av den demontypen som er giftig.
Det står noen bak meg når jeg snur meg. Jeg skvetter til og løfter hagla mot nye potensielle trusler. Men det er de stakkarslige foreldrene til jenta jeg nettopp skjøt hodet av. De klenger seg sammen, redd for skuddet, men jeg senker våpenet med det samme.
«Sorry for det. Og sorry for at dere måtte se.. det,» sier jeg og peker i retning den uidentifiserbare klumpen med klær og blod.
«Jeg er lei for det med datteren deres.»
«Det var ikke datteren vår lenger. Hun forsvant for lenge siden. Takk Gud for at du kunne hjelpe oss,» sier den gråtkvalte kona. Hun smiler gjennom tårene. Jeg svelger, ubekvem, og løfter påtatt uanstrengt på armene.
«Det er dette jeg gjør. Vanskelig å skulke jobben når man er både sjef og eneste ansatte,» sier jeg.
De ler høflig, og jeg prøver å ikke legge merke til de mange kloremerkene de tynne ansiktene deres har eller de fillete klærne deres. Mamma og pappas lille pike har virkelig gjort livet deres tøft i det siste. Det er ikke rart de kontaktet meg; hvilken politimann med vettet i behold vil tro på to hysteriske foreldre som insisterer på at datteren deres er besatt av en demon?
Kona begynner å romstere i veska si.
«Vi har noe til deg som et tegn på vår takknemlighet,» sier hun og ser kort opp på meg før hun fortsetter å lete. Jeg løfter hendene og vifter dem som vindusviskere.
«Hei, hei, jeg gjør ikke dette for takkekort og teddybjørner. Det at dere har det bra er takk-»
Hun rekker meg en tjukk konvolutt. Jeg ser fra konvolutten til de mørbankede fjesene og tar den til slutt motvillig i mot. Jeg river opp forseglingen og ser umiddelbart bunken med sammenbrettede sedler. Jeg gisper høyt og skyver øyeblikkelig pengene tilbake i hendene hennes.
«Dette er altfor mye,» begynner jeg og rister på hodet, men hun skyver dem like hardt tilbake.
«Det er alt vi har spart opp til skolegangen hennes. Men nå får hun jo ikke brukt dem siden-»
Hun stopper seg selv og jeg ser hvor hardt hun kjemper mot flere tårer. Mannen legger hendene sine på skuldrene hennes og smiler svakt til meg.
«Vær så snill. Ta dem. Bruk dem på det du måtte trenge av utstyr for å kunne hjelpe flere som oss,» sier han.
Jeg nikker sakte. Jeg kan jo alltids gjøre det.
Men jeg vet jeg om en dealer og et vinmonopol som hadde promotert meg til deres beste kunde om jeg kom med lommene fulle av gryn som bare skrek etter å bli brukt.
Jeg lager en kom hit-bevegelse med pekefingeren og får igjen konvolutten. De får tro det beste om meg, jeg liker å gi folk falske antagelser. Om en – eller kanskje ti – av deres kjære datters skolesedler havner under g-strengen til en overmoden stripperske, vil de aldri finne ut av det.
Tanken på å både få det jeg vil og i tillegg gi dem inntrykket av jeg er en likanes fyr, er det som får meg til å stappe konvolutten i beltet på ryggen, helt uten dårlig samvittighet. Jeg smiler skjevt mens jeg løfter det ene øyebrynet, legger hagla over skulderen og blunker til dem. Og sier så selvsikkert og dypt jeg klarer:
«Småfett.»
Fridatales 