Hun er så grasiøs. Det er nesten som om hun svever bortover den polerte parketten. Bevegelsene hennes er gjennomførte fra start til slutt. Lange armer med svakt bøyde fingre og omhyggelig lakkerte negler. Sammenflettede tåspisser som tripper lydløst for så å svinge i perfekte buer rundt den nette silhuetten. Hun er som en porselensmarionette. En fjærlett ballettdukke laget av skinn og luft.
Men hun er ikke alene.
Den ene langveggen i det store dansestudioet er bare speil. Hun følger sjeldent med på det som skjer der inne; hun har funnet ut at hun danser bedre når hun ikke ser på seg selv. På denne måten irriterer hun seg ikke over ubetydelige feiltrinn ved å anerkjenne sin speilvendte dobbeltgjenger. Musikk hører hun heller ikke på fordi hun blir så sliten i hodet av de klassiske balladene. Så hun danser mesteparten i både blinde og i komplett stillhet. Akkurat slik hun liker det.
Dette jaget etter indre perfeksjon, som nå endelig har smittet over til den ytre, gjør at hun ikke ser fjeset som har kommet fram i det høyre hjørnet av speilet. Og heller ikke de rosa silkebåndene som svaier svakt fra en hanskekledd hånd.
Den stramme bodyen er gjennomvåt. Pusten er ujevn og hun kjenner hjertet dunke hardt i brystet. Magen har for lengst gitt opp den jamrende bønnen etter mat siden den ikke blir hørt uansett. Den eneste lyden i rommet er den dempede lyden av ballettskoene hennes som treffer gulvet. Klokken har passert åtte på kvelden, men hun er ikke ferdig enda. Alt må sitte perfekt. Ingenting kan terpes på for mye; det kan alltids bli bedre.
Hun er midt i et splitthopp når hun hører et høyt dunk. Den overraskende endringen i lydbildet får henne til å skvette og åpne øynene for første gang på lenge. Hun mister balansen når hun lander og faller rett i gulvet. Det venstre kneet lager en ekkel knusende lyd når det fanges mellom henne og parketten. Hun skriker ut. Foten ligger i en unaturlig vinkel og gjør sterk motstand når hun prøver å flytte på seg. Noe er brukket, men hun er redd for å finne ut hva. Fordi det vil bety slutten på alt det hun har jobbet så hardt for, så hun velger å se på det som en ekstra fæl strekk.
Lyset begynner å flimre. Hun ser forvirret opp i taket på de lange lysstoffrørene som oppfører seg som døende flammer. Hun stønner når hun ser for seg hvordan det blir å kravle fram til den låste utgangsdøra i stummende mørke.
En bevegelse i øyekroken. Svetten blir kald i pannen hennes. Hun ser opp til høyre i speilet. Et ansikt borte ved lysbryterne. Så blir det svart.
«H-hallo?» hvisker hun. Stemmen er svak og bærer så vidt noen centimeter ut i mørket. Kroppen er helt stille for første gang på flere timer. Hun klarer ikke å bevege seg. Hører bare sin egen skjelvende pusting mens øynene desperat prøver å finne en lyskilde. De andre danserne dro for flere timer siden, inkludert læreren, så hun fikk nøkkelen for å kunne låse etter seg. Derfor kan det ikke være noen av dem. Døren er jo låst også.
«Hvem er det? Vaktmesteren?» fortsetter hun, litt høyere.
«Jeg har skadet foten min. Kan du hjelpe meg?»
Stillhet.
Så lyden av tunge sko som kommer mot henne.
Hun begynner å hulke uten å gråte og aker seg bakover, vekk fra det instinktene forteller er en trussel. Men hun kommer ikke langt om gangen og de svette håndflatene får ikke ordentlig tak i det glatte dansegulvet.
Brått høres klikket av en lommelykt og et ansikt lyses opp fra under haken. Hun skriker igjen, bare at denne gangen dør skriket ut i et spørrende utpust. Det er han. Hva gjør han her?
Han stopper rett foran henne. Hun skal til å åpne munnen for å få svar, men stopper opp for å hyle ut i smerte når han tråkker på den ødelagte foten hennes og legger all sin vekt på den helt til det knekker flere steder.
«Ops. Den foten er nok ikke brukbar lenger,» sier han med latter i stemmen.
«Din jævel! Hva er det du vil?!» skriker hun og merker nå at foten ikke reagerer lenger. Den er et smertehelvete, men den lystrer ikke.
«Jeg er her på grunn av det du vil. Du sa alltid at du vil bli perfekt. Dèt kan jeg hjelpe deg med, lille marionette.»
Hun ser fortvilet opp på han. Han som hun har stolt på med hele sitt vesen i så lang tid. Som hun måtte la gå fordi han ikke skjønte hvor mye dette betød for henne. At hun valgte ballett over han.
Han setter seg ned på huk foran henne, smiler og løfter den ene hånden inn i lyset. Fra fingrene dingler det et rosa silkebånd.
—
De finner henne neste dag. Ivrige og pratsomme ballerinaer kommer støyende inn i studioet de har tilbragt så mye tid, blitt trygge, fått både ris og ros. Et lite tilholdssted som har samlet dem på grunn av deres lidenskap for ballett og gitt dem en sjanse til å gjøre følelser håndgripelige og forståelige gjennom dans.
Men alle gode erfaringer og minner fra dette stedet forsvinner med det samme de blir møtt av det grusomme synet av dansevenninnen.
Hun blir holdt oppe av rosa silkebånd som er festet i ringene i taket. Et rundt halsen, et rundt midjen og flere mindre bånd som gjør det mulig å endre fasong på ben og armer. Hun er nå evig låst i et splitthopp. Uten å noensinne lande igjen.
Det venstre kneet er blodig og neglelakken er slitt på noen av fingrene. Ellers ser hun uskadd ut. Hudfargen har fått en lys lilla farge, som sammen med de stramme båndene, har gitt henne et nesten dukkeaktig utseende.
Hun søkte perfeksjon og hun fikk det. Bare synd hun ikke fikk se hvor ekstra vakkert splitthoppet ble med en knust fot.
Fridatales 