Lynet flerrer opp himmelen med sine taggete tenner. Det virker som det prøver å spise nattehimmelen på grunn av måten det slår ned igjen og igjen på nesten samme sted. Det regner som besatt. Kanskje det er munnen til lynet som sikler?
Det lyner inne i det lille huset også, det kan man se dersom man tilfeldigvis skulle våge seg forbi og titte inn vinduet. En kniv blir holdt mot en rullende slipemaskin, noe som får gnister til å skyte ut i det mørke rommet. Han liker å ha det mørkt; det minsker sjansen for å bli forstyrret. Og forstyrrelser er noe han hater.
Han lar tommelen gli forsiktig over knivseggen, kjenner hvordan det napper i huden der, og sier seg fornøyd med slipingen. Han legger den nyslipte kniven ved siden av de andre. Så lar han til slutt blikket hvile på det knivene skal brukes til. Og smiler.
Han smeller et par gummihansker på plass over de svette hendene. Han har sett fram til dette i hele dag, og nå er det endelig tid. Han tar sakte opp kniven igjen, som fremdeles er varm i hånden, og bøyer seg over arbeidsbenken. Han lager et fint snitt rett under hodet dens. Det begynner å løsne så han holder det på plass med den ene hånden mens han finner en skarpere og mer presis kniv med den andre.
«Sånn, ja,» mumler han mens han forsiktig kutter de siste senene som fortsatt holder hodet festet.
Med drevne fingre tar han det i mot rett før det skal til å deise i bakken. Han legger det forsiktig fra seg, plukker opp en ny og gjentar prosedyren. Han blir så sittende og studere de uttrykksfulle fjesene med et ivrig smil. De hadde ikke vært lette å finne, men nå var alt arbeidet verdt jakten.
«Kan du kaste restene?» spør han uten å snu seg.
Den unge assistenten kommer fram fra mørket, som en levende skygge, og gjør som hun får beskjed om uten å si et ord. Hun er flink til å blende inn med omgivelsene i de stundene hun vet at han ikke trenger henne, og hun er minst like flink til å gjøre det hun skal uten den minste antydning til nøling eller spørrende mine. Mang en gang har han sammenlignet henne med et vennlig og hjelpsomt spøkelse som kun viser seg når han maner henne frem fra der hun måtte gjemme seg. Mistanken om sannheten rundt dette har alltid økt i takt med de nå perfeksjonerte ferdighetene hennes.
Assistenten samler sammen det hun vet han ikke er interessert i og legger det i en svart søppelsekk. Når han hører smellet fra utgangsdøra reiser han seg, finner fram kosten og begynner å feie vekk det som har falt på gulvet. Han fører det bort til sluket og ser på mens det forsvinner ned i mørket.
Assistenten kommer inn igjen og går umiddelbart bort til vasken og lar vannet renne til det blir passe varmt. Hun vasker seg omhyggelig oppover armene og avslutter med å gni en liten dose spesialsåpe over fingre og knoker. Hun går bort til sin overordnende med en gang hun er ren.
«Skal jeg finne et passe stort glass med lokk?» spør hun.
«Ja, takk. Og pass på å lage pustehull denne gangen.»
Den gamle mannen ser opp på den unge lærlingen sin over brilleglassene og smiler det sjarmerende smilet sitt. Hun bukker lett med munnen satt i en forståelsesfull strek og snur på hælen for å finne et glass i de mange hyllene.
Mannen setter seg ned igjen med sine nyeste funn i fanget. Han slår på bordlampen for å få litt mer lys enn det stearinlysene har å by på. Med lange, forsiktige fingre følger han linjene og ujevnhetene det ene hodet besitter. Han vet hvor skjørt og mykt det er selv om han har på seg hansker, så bevegelsene hans er avmålte og forsiktige; han vil jo ikke risikere å ødelegge det nå som han endelig har fått tak i det.
Han snur seg i stolen og ser opp på hyllen med de allerede oppfylte glassene. Det har tatt tid, men samlingen er straks komplett. Der ser de ned på han, alle erobringene hans fra en årrekke med jakting og tålmodighet. Han smiler til dem og de smiler tilbake. Han har alltid vært en kløpper med kniv så de er alle i perfekt tilstand. Til tross for at kroppen hans ikke er det den en gang var og dermed hindrer han i å finne dem selv, er assistenten hans alltid tilgjengelig. Noen ganger tror han at hun synes dette er mer spennende enn han selv. Det gleder han at noen kan videreføre det han gjør her.
Han skal til å rive av en liten seig del og legge det under mikroskopet når telefonen ringer. Han setter seg opp i stolen for å se etter assistenten, men hun er i det andre rommet.
Mannen sukker. Med et ansiktsuttrykk som er en god blanding av lengtende og angrende legger han hodet på arbeidsbenken og vrenger de solide hanskene av de rynkete fingrene. Stolen knirker høylytt når han reiser seg og går mot telefonen som er spikret fast i veggen et par meter unna.
«Hallo, det er professor Larsson?» sier han inn i røret.
Noen stønner i den andre enden. Han gremmes over den velkjente lyden og kan bare gjette hvilke ord som kommer like etter.
«Herregud, Torgeir. Når ble du professor?» spør kona hans irritert.
Han lukker øynene og føler for å bli skikkelig sint på henne. Men han tar seg i det. Hun vet hvilke knapper han hater å bli trykket på, og derfor har han sverget for seg selv å aldri bli fristet til å bite tilbake.
«Var det noe du lurte på?» spør han mildt i stedet og smiler selv om hun ikke kan se det.
«Gå ut fra det dumme improviserte drivhuset og kom hjem og spis middag. Blomstene rømmer jo ikke, akkurat.»
Pipelyden som avslører at han ikke prater med noen lenger får det til å prikke i øynene hans av sinne. Han rister et par ganger på hodet og setter telefonen sakte tilbake på plass. Trangen til å rive hele maskinen ut av støpselet og kaste den hardt inn i den motstående veggen får blodet hans til å koke. Han ser ut vinduet og får akkurat med seg hvordan lynet lager sikksakk-mønster nedover det svarte lerretet der ute.
Akkurat da kommer assistenten hans tilbake med et passende glass i hendene. Hun skal til å sette det fra seg, men han tar det fra henne før hun rekker det. Hun møter blikket hans. Han smiler skjevt. Det er nok til at hun forstår at jobben er slutt for i dag.
Assistenten følger stille med mens han går mot de dyrebare blomsterhodene. Han kjenner et lite stikk i magen over den blendende skjønnheten de utstråler, men skyver vekk trangen han har til å fortsette granskningen av denne sjeldne blomstertypen. I stedet tar han på seg et nytt sett hansker og legger de fargerike hodene ned i glasset ungjenta ved siden av han har valgt ut. Han er nøye med å lage pustehullene passe store. Nå vil straks de praktfulle eksemplarene hans av Dracula Simia stilles ut sammen med deres fjerne søsken.
Fridatales 