Siste utfordring: bilde av en galakse.
De husker begge to den fine, fine kvelden for lenge siden. Da de lå tett sammen på det kalde gresset og så opp på stjernene mens glade, fulle mennesker danset rundt dem. De enset dem ikke; alt de brydde seg om var verden over dem, ikke rundt dem.
Pleddet var av fleece og de hadde på seg tjukke jakker, men de hutret likevel. På tross av skjelvingen, fortsatte de å stirre ordløst opp i det store intet. De hadde følt seg så ufattelig små. Det endeløse universet over dem var hypnotiserende. Verden her nede var så komplisert og rotete sammenlignet med den rolige og glitrende nattehimmelen. Den hvisket lavt om alle hemmelighetene den bar på, men som ingen noen gang kom til å få vite. Uansett hvor mye man ønsket det. De forsøkte likevel.
De tullet med at de skulle klare å telle alle stjernene. Hvis du starter der så starter jeg der også møtes vi på midten, sa de og lo. De så på hverandre og smilte, følte seg fnisete og overtrøtte. De kalde hendene deres flettet seg i hverandre. Det luktet svakt øl av pusten deres. Føtter skumpet borti dem og de ble stadig vekk avbrutt av et par flytende øyne og et tilhørende rødt fjes som gjorde narr av dem siden de ikke drakk seg inn i samme sanseløse tilstand som resten av den bråkete gruppen. Men de brydde seg ikke. De bare lo det vekk, og da fikk de være alene. I noen få minutter.
Noen annonserte høylytt at de måtte slå lens. Noen klinte med noen de aldri trodde de kom til å kline med. Noen tok bilder med blitz som kom til å utløse latterbrøl dagen etter. Mens de bare lå der, med hånden trygt plassert i den andres. Plassert midt i en verden som brått virket svært overkommelig i forhold til det store, urørte stjernekartet som blinket over dem. De følte seg kanskje små, men de følte seg også uovervinnelige.
Det var den siste kvelden med bekymringsløs latter og tid til å bare eksistere. Noe forholdt seg likedan, men mye endret seg. Verden var ikke så enkel som de hadde trodd i dette ene flyktige øyeblikket med ren og uhemmet glede. Eksistens gikk fra å være noe abstrakt og vakkert til et ønske om noe håndfast og definerbart – og det kvelte flamme etter flamme.
Hva skjer når det vi en gang holdt kjært ikke blir mer enn et minne? At vårt lykkeligste øyeblikk sant nok er litt skurrete av alkohol, men likevel noe vi tenker tilbake på med et smil om munnen? Hvorfor jobber vi ikke for å gjenoppleve disse minnene? Eller i alle fall anerkjenne at de skjedde og la dem guide oss når ting blir mørke, som stjerneskudd over nattehimmelen? Kanskje det er lettere å bare spare på et par av disse gode stundene til en regnværsdag enn å gjøre en innsats for å skape nye.
Man risikerer da i hvert fall ikke å bli skuffet, men samtidig så risikerer man da heller ikke å leve.
Fridatales 