Dagens utfordring: ordet «sensitiv».
Alt er ømt og smertelig sensitivt. Bandasjen er altfor stram. Sårene kan da umulig få noe luft i det hele tatt, og det hjelper vel ikke akkurat på helingsprosessen. Jeg legger den friske hånden over den bandasjerte – og drar forpint inn luft mellom sammenbitte tenner. Øynene fylles med tårer av smerte og frustrasjon. Det salte vannet renner utfor våtkanten, nedover kinnet og treffer gulvet.
Jeg kunne ikke redde dem.
Blikkene de ga meg da de skjønte det, kommer til å hjemsøke meg for alltid. Den ødelagte hånden min vil gi meg kroniske smerter resten av livet, men de gjentakende marerittene jeg har der hjernen min spiller den scenen opp og opp igjen.. Jeg skulle gjerne ofret begge hendene og føttene for å slippe å se det igjen.
Døren går opp. Jeg er på alerten med det samme og strammer meg opp i stolen. En hvit legefrakk. Et vennlig smil omkranset av svart skjegg og briller med tjukk svart ramme. Jeg slapper av, men ikke helt. Jeg har brent meg på falsk trygghet før.
«Arin Hizaron?» spør legen. Jeg nikker, stiv i nakken, fortsatt i vaktmodus.
«Jeg er doktor Ulthathi. Jeg skal sjekke skadene dine før du kan gå,» fortsetter han.
Han setter seg i stolen ovenfor meg. Han holder så frem hånden sin og løfter øyenbrynene vennlig. Jeg rekker han sakte det jeg vet han vil, og hisser svakt igjen når han begynner å løsne bandasjen.
«Pekefingeren din er brukket, det har de sikkert fortalt deg. Du er heldig at de fant deg. De rettet den ut på stedet siden du var bevisstløs, så den skal nok gro fint. Når det gjelder brannskadene på håndflaten-»
«Hvor er de nå?»
Stemmen min er bare en hvisken. Legen ser opp på meg over brilleglassene.
«Unnskyld?»
«Hvor er de nå?» spør jeg, høyere denne gangen – og mindre tålmodig.
Han retter seg opp litt, men virker ellers uanfektet. Han flerrer av siste rull av bandasjen og avslører den hissige brente rødfargen under den. Jeg kjenner det ruller i magen og det begynner å prikke i øynene igjen. Men denne gangen lar jeg ikke tårene falle. De fortjener ikke at jeg sitter og griner på grunn av skrubbsår når de alle måtte bøte med livet.
«De er nok hentet og bragt ned i likkjelleren, vil jeg tro,» sier legen og smører på en tjukk hvit krem på håndflaten min. Jeg skjelver i anstrengelsen av å ikke skrike ut i smerte. Han tar så frem en pinsett og begynner å pirke i den svartbrente huden.
«Jeg vil se dem,» sier jeg og prøver å møte øynene hans, men han er for opptatt med den dumme hånden min til å ense det. I stedet svarer han åndsfraværende, det høres nesten ut som han kjeder seg. Jeg kjenner det bobler farlig nær overflaten.
«Jeg er redd det ikke lar seg gjøre. Alle familiene er ikke varslet enda, og det er et stort arbeid å i det hele tatt identifi-»
«Jeg vil se dem!»
Legen hopper skremt tilbake i stolen og drar i det samme med seg et stort flak med brent hud med pinsetten. Denne gangen skriker jeg ut i både smerte og sinne. Han rister på hodet og åpner munnen, enten for å be meg roe meg eller for å finne på flere udugelige unnskyldninger. Men det er noe jeg velger å ikke ense.
«Jeg vil se dem!» gjentar jeg og reiser meg. Det er vått i kinnene igjen, men jeg bryr meg ikke.
«Herr Hizaron, jeg kan ikke hjelpe deg med det,» begynner legen, som nå ser liten og hjelpesløs ut der han kryper sammen på stolen under meg. Bra.
«Ingen pasienter har lov ned i likkjelleren.»
«Var det ikke for meg, så ville de ikke vært i likkjelleren i utgangspunktet. Jeg fortjener å se dem. De fortjener å bli sett en siste gang.»
Jeg drar hånden hardt over den klebrige brente huden og tørker kremen av på legepulten. Det er uutholdelig og knærne bukter nesten sammen av smerten, men jeg holder maska.
«Sånn. Nå er jeg ingen pasient, så da burde det gå bra,» sier jeg.
Legen stirrer på meg med store øyne, så ser han på den hvite kladden iblandet litt svart og rødt som jeg akkurat donerte.
«Greit,» sier han uten å se på meg. Han åpner en skuff i pulten, kikker raskt opp på meg og rekker meg så en oransje liten plastbeholder. Han skrur av lokket.
«Ta disse for smerten i mens jeg ordner en rute til oss. De andre legene vil ikke la meg passere lett, men jeg vet hvem jeg kan snakke med,» sier han. Jeg tar i mot det han dumper i hånden min og følger nøye med når han reiser seg og forsvinner ut døren. Den lukkes stille og jeg er alene igjen.
Jeg blir stående og stirre på hendene mine. Den ene holder tre avlange hvite piller og den andre er et rot av istykkerrevne nerver og verk. Enten midlertidig lettelse eller en forhastet start på den uunngåelige fremtiden fylt med både fysiske og psykiske plager. Valget er lett. Jeg hiver i meg pillene og går bort til vasken og drikker flere munnfuller lunkent vann.
Så går jeg tilbake til pulten, finner en ny rull med bandasje og begynner å surre den rundt hånden. Det gjør vondt uten kremen til å lindre det rue stoffet. Men minnet som hjernen min maner fram gjør enda vondere.
Jeg hadde vært så nær ved å redde dem. Lukten av råttent og betent kjøtt blandet med øredøvende skrik som ingen noen gang kom til å høre – unntatt dem som utførte grusomhetene mot de stakkars ungene.
Jeg hadde akkurat klart å snike meg forbi vaktene og stod nå ved en av dørene som huset et titalls barn innelukket i en knøttliten celle. Jeg så inn mellom sprinklene i døren og fikk umiddelbart tårer i øynene av synet som møtte meg. Barna var barføtte og ikledd tynne kappelignende tøy. Dype kutt og store blåmerker løp hele veien fra topp til tå på hver eneste utsultede kropp, og de så på meg som om jeg var et rovdyr. Og hva tilsa at jeg ikke var det?
Jeg begynte å hviske løfter om befrielse og familier som ventet og hjelp som ikke var langt unna, og med hvert ord så ble et nytt par barneøyne lyst opp med håp.
Det var da noen grep tak i armen min, vred den bak på ryggen og brant den med noe glødende varmt. Jeg hadde skreket ut i vill smerte. Døren inn til barna ble låst opp og en etter en ble de dratt skrikende ut av cella. Jeg veivet med armen som var fri, spyttet ut trusler til de ukjente fiendene jeg hadde lett så lenge etter, men alt var nytteløst.
Snart var det en gjeng svartkledde rundt oss på alle kanter. En av dem dro fram en pistol, avfyrte våpenet og et barn falt død om på bakken. Så enda et. Håpet som lovordene mine hadde gitt, var nå forduftet. Jeg så på hvordan gruppen forsømte barn ble mindre og mindre. De resterende stirret på meg, skrek, ville at jeg skulle innfri løftene mine.
Men jeg kunne ikke. Noen hadde slått meg hardt i bakhodet og alt ble svart. Så våknet jeg opp på det jeg antar er et sykehus. Jeg rynker pannen idet noen puslespillbiter ikke gir mening.
Hvorfor hadde de latt meg overleve? Hvordan hadde noen funnet meg?
Og hvordan hadde de fått meg til et sykehus?
Øyenlokkene mine blir plutselig ikke samarbeidsvillige. De åpner og lukker seg ulikt og det virker som om de holdes sammen med lim. Hodet spinner svakt og verden vaier rundt meg. Brått er jeg på gulvet og den ødelagte hånden min ligger i klem under magen min der jeg ligger langflat. Jeg stønner høylytt mens jeg prøver å lirke den fri, men det gjør bare vondt verre så jeg blir værende.
Døren åpnes igjen. De svartkledde menneskene som kommer inn står i stor kontrast til det hvite rommet. Jeg kan ikke annet enn å stirre opp på dem idet legen min setter seg på huk ved siden av meg. Han har verken briller eller legefrakk lenger, men en svart finlandshette på toppen av hodet. Han smiler og klapper meg på kinnet.
«Du skylder oss noen sensitive opplysninger. Hva med å starte med den andre hånden din?» sier han, men stemmen hans er langt borte. Som om jeg hører den gjennom et tykt lag med bomull. Jeg lukker øynene.
Jeg reddet ikke ungene og ingen kommer til å redde meg. I det minste slipper jeg å bekymre meg over mareritt fra da barna ble skutt; nå får jeg forhåpentligvis snart oppleve det selv.
Fridatales 