Dag 5/7: Søk og du skal finne (kort novelle)

Dagens utfordring: verbet «å se/lete».

De har lett i snart to uker. Dag har raskt gått over til natt, og hver morgen har gruppen blitt mindre og mindre. Bare de som står nærmest, de som fortsatt har bildet av henne trykket til brystet og tårene liggende ytterst i øyekroken fortsetter å tråkke opp nye veier både i skogen og grøftekantene.

Mangelen på både folk og ressurser har likevel begynt å gå inn på de resterende håpefulle. De trasker i ankeldyp gjørme med en like gjørmete følelse i magen. Hvert nedstemte klikk av lommelykter som blir slått av sent på kvelden indikerer enda et mislykket søk.

Tiden løper snart ut. De vet ikke når, men de vet at klokken tikker nådeløst mot det punktet der ingenting kan gjøres mer.

Håpet har straks smuldret opp, som brent papir omgjort til aske. Men så roper en at noe er funnet. At alle må komme dit med en gang.

Det gnisser i regnjakker, det pustes tungt, det blir brått flere nye grunner til at håpet ikke burde bli slukket. Lysstrimer hopper opp og ned høye trestammer i det kvelende mørket mens de søkende kommer springende. De samler seg rundt det lommelykten lyser opp.

Et gisp.

Så et hulk, etterfulgt av stille gråt.

Lysstrimen klarer ikke helt å gjenspeile seg i de blåe øynene der siden de er så støvete. Beina er spredt til hver sin side og viser den hvite trusa under den lyserosa kjolen. Den venstre armen peker oppover, som om den prøver å få tak i noe.

Tilskuerne fortsetter å stirre passivt mens den skjelvende lommelykten får det grufulle synet til å flakke inn og ut av mørket.

Det kunne likså godt ha vært henne som lå der. Hun ville aldri forlatt dukken sin som ligger og strekker seg etter hånden til sin savnede eier. Den er etterlatt. Som er like sant som det faktum at hun er borte.

Selv om ingen sier noe, vet de alle at de ikke kommer til å la de skitne støvlene stå urørt i gangen i morgen, sammen med lommelyktene de nettopp kjøpte nye batterier til.

De skal fortsette å søke. Og de skal fortsette å finne. Selv om dette kanskje bare er den første av mange brødsmuler.

Legg igjen en kommentar