Dagens utfordring: bilde av tivoli.
Han står i skyggen av pariserhjulet og ser opp på alle de glade ansiktene som lyses opp av de bobleformede lysene på gondolene. Kjærestepar, familier, venner.. Alle er samlet i den samme mekaniske sirkelen som sakte tar dem høyt til værs for så å senke dem ned på bakkenivå igjen. Gir dem en falsk følelse av å føle seg lette, bekymringsløse.
Han snøfter. Spytter røyken i grusen og tråkker hardt på den med skotuppen.
Det er mange folk her i kveld. Skrikende unger med sukkerspinn i begge hender og foreldre som ser passe oppgitte ut der de drar rundt på de store bamsene de har vunnet – eller bestukket standeieren en hundrings for å få så ungene skal holde kjeft. Vel, det ser ikke ut som det virket. De utakknemlige små beistene vil bare ha mer, mer, mer og peker utålmodig på det de vil gjøre mens de slikker sukker fra klissete fingre.
Bare stapp sukkerspinnet ned halsen hennes og bli ferdig med det, tenker han mot en mor som strever med å få med datteren sin til utgangen. Jenta stritter i mot og lener seg vekk fra moren, tilbake til tivoliet, med det rosa bomullsgodtet veivende i den ene hånden. Han håper bare han stirrer hardt nok mot moren at hun hører tanken han sender henne og frigjør verden fra enda et meningsløst plasskrevende lite krek. Men det gjør hun nok ikke. I stedet ser det ut som hun gir opp og lar datteren dra henne med tilbake til det fargesprakende helvete, der pølsene er for dyre og karusellene altfor voldsomme.
Han rister på hodet. For noen svake mennesker. Lar seg herse med av små terrorister som krever alt, men gir ingenting tilbake.
Han vet hvordan han kan få noe tilbake. Man må bare vite hvordan man går frem. Ved å bruke noe han vet de liker.
Det mekaniske stønnet av pariserhjulet som stopper, får han til å se opp igjen. Et søskenpar bestående av en jente og en gutt slippes av og de begynner å gå mot der han står gjemt. De kan ikke være mer enn fem og ti. Perfekt.
«Nå tar vi tekoppene!» sier jenta og drar lillebroren sin mot de spinnende spymaskinene.
«Nei, jeg vil ikke!» svarer gutten og slipper hånden hennes. De står nå rett ovenfor han. Han forholder seg rolig, venter på det rette øyeblikket.
«Vel, hva vil du gjøre da?» spør søsteren og setter hendene på hoftene.
«Finne mamma og pappa,» svarer gutten med kryssede armer og utstående underleppe.
«Vel, de er ikke her før om en time. Derfor må vi finne på noe å gjøre i mens.»
«Kanskje jeg kan hjelpe til?»
Han kommer frem fra skyggene og rager høyt over de to stirrende barna. To sekunder senere og gutten springer leende mot han. Han setter seg på huk og tar i mot den lille gutten, som lar seg klemmes og heises opp til han hviler i armene hans.
«Han! Jeg vil leke med han!» roper gutten til søsteren sin.
Jenta måler han opp og ned. Hun viser ikke samme entusiasme som det broren gjør. Tvert i mot; hun ser usikker ut. Han klistrer på seg sitt mest overbevisende smil og vrenger stemmen til å høres så glad og forlokkende ut som mulig.
«Jeg vet om en plass vi kan leke inni skogen. Så kan vi vente der til foreldrene deres kommer og henter dere,» sier han. Gutten jubler og virker takknemlig for tilbudet. Han er sikkert lei karusellene.
Jenta ser seg over skulderen, mot de blinkende lysene og de hese skrikene fra karuseller. Hun føler seg trygg i lyset. Hun har sikkert lovet foreldrene å alltid holde seg blant folk, og ikke minst aldri miste broren ute av syne. Og invitasjonen hans stritter i mot dette. Hun værer fare, og han skjønner at han er i ferd med å miste henne.
Et lite armbånd rundt det smale håndleddet hennes fanger opp noe av lyset fra tivoliet. Der dingler det et anheng av en ponni, og han griper straks livbøyen denne skinnende metallfiguren gir han.
«Jeg har en liten firbeint venn der inne som bare venter på en liten jente som kan ri han,» sier han.
Han kan formelig se hvordan jentas øyne lysner opp. Han traff jackpot.
«Virkelig?» spør hun og klapper hendene sammen. Han nikker.
«Absolutt. Men viss dere vil leke med han, må dere begge love å ikke si noe til foreldrene deres etterpå. Det får bli vår lille hemmelighet. Fordi dere har vel egentlig ikke lov til å forlate tivoliet mens de er borte, vel?» sier han og tester ut det han mistenker er det som fikk jenta til å nøle nå nettopp.
Hun ser opp på han med store øyne. Hun er uskikkelig og hun angrer. Han rekker henne den ene hanskekledde hånden og hun griper den med det samme. Hun ønsker å føle seg beskyttet, få en forsikring på at det hun gjør ikke er feil.
«Dere kommer tilbake i god tid før foreldrene deres gjør det. De vil aldri få vite det,» hvisker han hemmelighetsfullt og blunker til henne.
Hun smiler nå. Han smiler tilbake og geleider dem inn mellom trærne.
«Dette blir gøy, Line! Klovner er så morsomme,» ler gutten og klemmer han rundt halsen.
Å ja, vi skal nok få det mye moro sammen, tenker han og prøver å ignorere den latterlige klirringen av bjellene på skoene hans og den kløende ansiktsmalingen som gjør huden hvit, øynene blå og munnen rød. Nok en gang har han bevist at det går an å få unger til å gjøre akkurat det du vil – bare du vet hvor du legger kravet og hvor du legger belønningen.
Noen ganger er det nok å bare være kledd ut som en klovn, men når ungen blir vanskelig må man øke innsatsen litt. Det er verdt det selvsagt. Nå blir det straks to mindre meningsløse plasskrevende krek å bekymre seg over.
Fridatales 