Dagens utfordring: ordet «mulighet».
Jeg har han. Midt i skuddsiktet. Jeg kan se pusten min i den kalde høstkvelden. Den eneste lyskilden i nærheten er gatelyktene på bakkenivå. Jeg har ligget beklemt og ubehagelig i over en time her på hustaket, men hele tiden har jeg ikke rørt en muskel. Jeg skjelver og har mistet følelsen i beina, men dette spiller ingen rolle.
Jeg ser han endelig, og han ser ikke meg. Akkurat slik det skal være.
Han kommer traskende fra mørket og stopper under gatelykten – og dermed rett inn i krysset jeg stirrer gjennom. Jeg tar et fastere tak rundt geværet og støter det lengre fram mot kanten. Han har på seg en stor rød kåpe, akkurat som de sa han kom til å ha. Alt går som planlagt. So far, so good.
Han blir stående og sparke i grusen. Han venter på noe. Hvorfor skulle han ellers stille seg der så sent på kvelden? Jeg vet aldri noe som helst om dem jeg blir gitt i oppdrag. Det eneste jeg får vite er utseende, sted og tid. Det er alt jeg trenger.
Noe rører seg plutselig nederst i siktet. Enda en person. Det kommer noen mot han fra den andre kanten. Jeg kniper det ene øyet enda hardere igjen og stirrer gjennom våpenet og bort til han jeg skal skyte. De sa ikke noe om en annen person.
Det er en kvinne. Hun har langt brunt hår under en svart lue. Hun har en bag over skulderen og det virker som hun drar noe etter seg. Et lite barn.
Jeg kjenner at jeg svetter nå, til tross for den kalde luften og den ubarmhjertige betongen under meg som stjeler all varmen fra kroppen. Jeg holder pusten. Ting utspiller seg ikke som forventet. Rådvillheten begynner å nappe i de tynnslitte nervene mine.
Kvinnen stopper foran han. Barnet springer umiddelbart bort til han og gir han en klem.
«Faen,» mumler jeg.
Jeg kan ikke skyte noen som har unge. Og jeg kan jo ikke dra tilbake uten å ha fullført noe. Jeg vet hva som skjer da. Det grøsser nedover ryggen, den samme ryggen som akkurat har begynt å hele seg fra piskeslagene. De strenge og nesten religiøse ordene deres får det til å spinne i hodet mitt.
Aldri nøl. Du skal alltid fyre av.
Med pulsen dunkende i ørene, følger jeg med på den splittede lille familien som utfører den lille byttehandelen. Barnet tar hånden hans og bagen blir plassert på hans skulder i stedet. Et lite vink og en klem fra barnet, så forsvinner kvinnen.
Jeg legger geværet sakte fra meg og ser på sekken som ligger ved siden av meg. Der ligger alternativ B som de sier at vi alltid må ha med. Jeg har aldri tenkt at det blir aktuelt å bruke den siden jeg har gjort dette mange ganger før og alltid lyktes.
Men ikke denne gang. Nå står jeg igjen uten noe valg. Jeg har misset sjansen min på grunn av en eller annen idiotisk moralsk kodeks og må nå betale prisen for det.
Jeg setter meg opp på kne og roter gjennom sekken til de frosne fingrene tar rundt den kalde Glocken. Det blir enten han eller meg. Et liv for et liv. Slik er regelen de har lært oss.
Jeg løfter pistolen skjelvende til hodet og lukker øynene. Lyden av bybildet under meg virker beroligende og får hjertet til å dunke litt saktere. Vekten av avtrekkeren kjennes skummelt lett der fingeren min sakte presser den ned, helt blottet for hastverk. Bare aksept.
Et høyt skingrende skrik avbryter fullbyrdelsen av mitt eget skudd. Jeg slenger fra meg pistolen rett før avtrekkeren er trykket helt inn og kaster meg over geværet, helt instinktivt. Jeg retter siktet etter kilden, og får ganske snart øye på den.
Han har knivstukket barnet. Det flakser med armene der det ligger blødende på bakken. Skriket har etterlatt gåsehud over hele meg, men det kommer ikke flere enn det ene siden halsen er skåret over.
Han er på vei vekk. Parken er helt tom og det er nok bare jeg som har hørt skriket siden lyden bærer så godt oppover.
Denne gangen nøler jeg ikke. Jeg sikter mot hodet hans og skyter. Han deiser i bakken med knærne først, så blir han liggende urørlig.
Hjertet dunker hardt i ørene igjen. Denne gangen av anger. Jeg lot han slippe unna med det han kom hit for å gjøre. Uten å vite det, mistet jeg muligheten fra første sekund.
Jeg legger ned våpenet igjen og tar opp Glocken med en bestemt bevegelse. Denne gangen trykker jeg avtrekkeren helt inn.
Fridatales 