(Den første av sju tekster som er en del av en sjudagers skriveutfordring.)
Dagens utfordring: ordet «legender».
De er i blant oss. Vi ser dem sjeldent og legger enda sjeldnere merke til dem, men de er der. Fortiden er deres slagmark. Det er her de regjerer; i en tid som er uvurderlig for at nåtiden skal kunne eksistere.
Hvorfor forsvinner de i mengden? Hvorfor lar vi dem vandre ubemerket gjennom verdenen som de hjalp til med å bygge? Hvorfor blir de færre og færre mens de som ikke går inn for å sette sitt spor på denne kloden bare blir flere og flere?
Det er utakknemlig. Vi er utakknemlige. Vi tenker ikke over hva de har gjort for oss. Og hva de var villige til å gjøre. Tenk at de elsket oss så mye og ofret alt de var – og så løfter vi ikke en finger i gjengjeld. Barn på skolen skummer gjennom pensumbøkene uten at et eneste navn eller årstall fester seg permanent i hjernebarken. Ordene og oppdagelsene og oppfinnelsene er bare blekk på papir for dem.
Resultatet av livslangt arbeid, latterliggjøring og motstand har blitt en enveisbillett inn i glemmeboka.
Det vi ser i dag, ville ikke vært om ikke de hadde vært der og lagt den første brosteinen. Glem alt som kan kategoriseres som «moderne» og «praktisk»; viss det ikke var for den som fant ut at to pinner er lik ild, den som var uheldig på laboratoriet og dermed oppfant noe medisinsk revolusjonerende eller den som trollbandt publikum for første gang med et musikkintrument..
Hvor hadde vi vært uten disse?
Verden er i evig endring. Det som er nyttig og spennende i dag, er gammelt nytt i morgen. Men noen ting består. Selv om det skjer i det stille og vi ikke tenker over at det er der – eller at det har skjedd. Vi tar bare i mot.
En ny ting?
– Ja takk.
Hjerneløst.
Hvorfor stopper vi ikke opp og beundrer? Beundrer disse som har gitt oss så mye? De fortjener at vi husker dem, at vi legger merke til dem, at vi vet om dem.
Men vi er nok for mange mil nedover nyhetsfeeden til å orke noe annet enn det vi gjør; å banalt ta inn nye ting uten å stille spørsmål. Det er arven til legendene. Vi setter pris på dere – i absolutt stillhet.
Fridatales 